DEBATT:
Bare et naust?

Kjære arkitekter og arkitektstudenter! Jeg innrømmer det: Jeg er full av fordommer. Jeg har fordommer mot en hel mengde ting, men en av de tingene jeg har aller mest fordommer mot er arkitekter. Hvorfor? 

Jo, fordi jeg tror arkitekter er mye mer opptatt av å finne på noe kult enn å lage brukbare løsninger for alle. Da inkluderer jeg landskapsarkitektene, noe dere som er «ordentlige» arkitekter sikkert blir ganske sure for.

 

For å gå dypere inn i hva jeg tenker, så tror jeg at dere arkitekter er mer opptatt av estetikk enn funksjon. Jeg tror også dere synes trapper er eksepsjonelt dekorative og at dere vil ha færrest mulig detaljkrav fra myndighetene. Jeg tror dere har lite fokus på lydforhold. Og jeg aner en viss forkjærlighet for brostein og andre ujevne (men veldig estetiske) overflater. Og sist men ikke minst – jeg tror dere synes kravene til universell utforming er et gigantisk hår i suppa. Og håret har blitt lengre og eklere i det siste. Det begynner kanskje å nærme seg en hel parykk av uhumskheter? Og dette synet tror jeg dere deler med store aktører i byggebransjen, førstegangskjøperne, studentene og nå også Jon Hustad på TV2.

 

Og den siste tiden har fordommene mine utvidet seg til også å omfatte arkitektstudenter. Hvorfor det, spør dere? Jo, på grunn av et naust av alle ting! Men ikke et helt alminnelig naust. Helt ytterst i Bjørvika ligger det nå et lite byggverk med en scene foran. Med sjø på alle kanter skal naustet ifølge intensjonen til arkitektstudentene benyttes som konsertlokale for små ferske band og ukjente artister.

 

Naustet var en del av studentprosjektet TreStykker og ble satt opp av arkitektstudenter fra Oslo, Bergen og Trondheim sommeren 2012. På spørsmål fra avisen om hvorfor de bygget et naust i Bjørvika svarte studentene: «Vi ville ha byggerfaring. Arkitektstudiet er veldig teoretisk. Så målet var å knytte det vi lærer på studiet litt nærmere det som foregår på byggeplassen».

 

Ifølge avisen møttes 30 arkitektstudenter, tre ingeniørstudenter og en lysdesigner i påsken for å planlegge hva de skulle bygge. Så tegnet de bygget. Snekringen gjorde de unna i sommer. Og så leste jeg om det i Aftenposten.

 

I utgangspunktet skulle man tro at alt var fint og greit. Men jeg er opptatt av andre ting enn arkitekter. Jeg er nemlig veldig glad i musikk, og liker godt å gå på konsert. Gjerne med små ferske band og ukjente artister. Så da jeg leste at meningen var å bruke naustet til musikkarrangementer, kontaktet vi en av arkitektene bak prosjektet og spurte om Oslos nye konsertlokale ville bli tilgjengelig for rullestolbrukere. Vi fikk aldri noe svar.

 

Jeg har imidlertid sett naustet ved selvsyn nå, og tilkomsten må vel sies å være en smule utfordrende for en person i rullestol. For å komme ut til naustet må man nemlig ta seg fram på en molo av rullestein. Og oppå rullesteinsmoloen er det laget en ikke sammenhengende «natursti» av treheller. 

 

Siden studentene nå har dratt tilbake til forelesningssalene og ikke har kapasitet til å drifte stedet søkte de 24. august etter ildsjeler i avisa: «Vårt ønske er at naustet skal føre til liv og røre her i Bjørvika. Så vi håper å finne noen som har engasjement og lyst til å drifte et sted som ikke har som mål å skaffe store inntekter».

 

Jeg skulle gjerne drevet naustet jeg. Jeg har både engasjement, midler, er musikkinteressert og har erfaring med å drive prosjekter. Problemet er bare at jeg kommer ikke ut dit. Jeg sitter i rullestol, og naustet er helt utilgjengelig for rullestolbrukere og folk som er dårlige til beins.

 

Og så spør dere dere kanskje: So what? Det er jo bare et naust! Oslo har mange musikkscener - hvorfor skal du absolutt ha tilgang til denne? Eller kanskje dere tenker: Dette er jo bare et studentprosjekt – hvorfor skulle vi ha tenkt på universell utforming og tilgang for alle i denne omgang? Det kommer jo tidsnok når vi er ferdige med studiet. Eller kanskje dere ser på det som et kunstverk? Og vi kan vel ikke kreve at all kunst skal bli tilgjengelig for alle. Kan vi vel…?

 

Nei, sannsynligvis ikke. Men hvor skal grensen gå? Slik jeg ser det ligger naustet i et grenseland mellom byggverk, kunstverk, studentprosjekt og kulturtilbud.  Sistnevnte gjør at det med god grunn kan diskuteres om byggverket utgjør diskriminering, jamfør diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 fjerde ledd. Men slapp av! Jeg kommer ikke til å anmelde dere.

 

Poenget mitt er at dette var prestisjeprosjektet til dere som skal bygge bygninger for framtida. Målet var at dere skulle lære mer om hvordan man planlegger og setter opp bygninger. Dere syntes ifølge avisen det var krevende å sette opp et bygg på en tomt med sjø på alle kanter og lærekurven var bratt.: «Nå har vi fått litt erfaring. Vi vet hva vi skal snakke med snekkeren om».

 

Men har dere lært nok om hva dere bør tenke på ved planlegging av bygg? Jeg tviler sterkt. Ved å bygge et potensielt kulturprosjekt, som jeg aldri vil få tilgang til, beklager jeg å måtte si at dere har forsterket fordommene mine. Jeg tror fortsatt ikke dere har nok kunnskap om universell utforming og det å skape et samfunn for alle. Jeg tror dere tenker at så lenge det finnes en viss prosentandel tilgjengelige boliger, bygninger og kulturinstitusjoner, så holder det. Bare dere holder dere innenfor de slitsomme kravene, så er det tilstrekkelig…

 

Men jeg har nyheter til dere: Folk med funksjonsnedsettelser er forskjellige. Noen liker burger og noen liker vegetarmat. Noen liker svart metall og noen liker sære filmer. Noen liker å gå ut sammen med mange, noen liker seg best for seg selv. Noen liker seg best på tur i marka, mens andre vil gå på opera. Noen vil begge deler. Mange vil gå på besøk til folk som bor i utilgjengelige hjem. Og noen særinger som meg, har altså lyst til å gå på konsert i Bjørvika. At hele samfunnet i størst mulig grad skal være tilgjengelig for alle, må derfor være et grunnleggende prinsipp i planlegging og oppføring av nye byggverk.

 

Og det var jo ikke bare et naust...?

Kommenter saken
Marit Heggelund31. august 2012 - 13:03  rapporter
Takk for denne artikkelen! På tide at noen sier direkte til arkitekter og ikke minst arkitektstudentene hvor langt til sjøs dere befinner dere! Jeg kunne ikke vært med enig med Westerheim og har lenge tenkt nøyaktig det samme.

Estetikk og tilgjengelighet er ikke nødvendigvis motsetninger. Jeg har sett mange eksempler på at det utmerket går an å kombinere med godt resultat. Og vi er mange som ikke forstår hvorfor arkitekter er så gammeldagse at dere fortsatt tror dette er umulig. Til dere som er av denne oppfatning vil jeg anbefale å skifte studieretning til billedkunst eller skulptur og ikke fortsette å gjøre samfunnet ubrukelig for mange av innbyggerene. Og det gjelder ikke bare rullestolbrukere. Dere gjør samfunnet ubrukelig for store deler av befolkningen, eldre, barn, gravide, idrettsstjerner med gips og krykker, blinde for å nevne noen.

Skjerp dere!

-ho Marit
Harald Brynlund-Lima31. august 2012 - 23:46  rapporter
Hei, hei

Takk for et herlig og viktig innlegg.

Jeg har studert arkitektur ganske nylig og er vel midt i noe som kan kalles jammen meg et skjæringspunkt mellom 2 måter og tenke og planlegge fysiske omgivelser på. 

De siste tiårene har vi i alle fall sett og til en viss grad opplevd og erfart bygg med arkitektur, byform og estetikk bunnet i klassisk modernisme og diverse avarter og arvtakere. Disse byggene har  særlige konsekvenser visuelt sett. Kort sagt, det visuelle er særlig viktig. 

Men flere anledninger og situasjoner peker på at arkitekturen blir mindre og mindre statisk fremover. Både ved hjelp av økende bybefolkning lokalt og globalt med økende tetthet i bygg og omgivelser + evt mindre transportbehov, medie- og informasjonsrevolusjon og demografiske endringer (også feilaktig kalt "eldrebølgen") 
 -  kommer vi etterhvert til en arkitektur og byform som tar enkeltmennesket, biologien og de myke verdiene på alvor. Noen av de fremste eksponentene for dette kan være deler av København.

For å være litt arrogant eller "namedropping" ber jeg deg lese eller i alle fall sjekke ut tekster til danske Steen Eilert Rasmussen (Om at opleve arkitektur), Jan Gehl (Cities for people), finske Juhani Pallasmaa (Eyes of the Skin) og danske Camilla Ryhl ved Bergen Arkitekthøgskole (arkitekt og professor med fokus på uu og fysiske omgivelser).

We are in the middle of something, og da er det vrient å se rekkevidder.

Fatt mot! :)
God helg!
Mvh

Harald
Kirsti Cath Dahle01. september 2012 - 00:11  rapporter
Stor takk til Westerheim for at hun på forbilledelig godt vis beskriver en av livets skyggesider som gjør meg både trist, frustrert, og eitrende forbanna.

Monn tro hva som skal til for å få arkitektstanden til å bli hele befolkningens medspillere..
John Haddal Mork03. september 2012 - 08:39  rapporter
Hoy!

Dette er ein veldig viktig debatt og fokusområde - takk for at du skjerpar oss studentar!
Eg startar sjølv på 3. klasse arkitekt no, og ser mange av synspunkta dykkar.

Først må eg få forsvare Naustet i Bjørvika og den type prosjekt. For å drage ei samanlikning er det litt som i matematikken, ein kan ikkje verte presentert for addering, substraksjon, deling og ganging samtidig, då lærer ein ikkje noko.
No kan eg ikkje svare direkte for Naustet i Bjørvika, men slike workshops/byggeprosjekt har ofte fokus på nokren ting der vegen i realiteten er målet. Det å planlegge eit bygg so bra at ein kan bygge det, for så å setje det opp. Ei ubeskrivelig god erfaring for dei som er med på det, og dess fleire slike prosjekt me arkitektstudentar får vere med på, dess betre vert arkitektstaden i Noreg.

Når det er sagt, er det viktig at me også tar med delinga i matematikken, kanskje den vanskeligaste parten. På samme måte er det viktig at me fokuserer på universell utforming, og de gjorde meg no veldig bevisst på at dette burde vere hovudfokus i fleire workshops, so får ein heller fokusere mindre på lys, material eller kva det måtte vere akkurat den workshopen. Når ein har vore igjennom eit slikt prosjekt, klarer ein kanskje neste gong å integrere universell utforming på ein funksjonell, smart og estetisk måte.

Må også få føye til at 2. klasse på NTNU har ei heil veke som omhandlar berre Universell utforming, der me mellom anna testar i bybildet som både blind og rullestolbrukar, kan dermed bekrefte at brustein er forferdelig. I tillegg har eg inntrykk av at det er fleire og fleire som har Universell utforming som hovudfokus i oppgåvene, også på masternivå.

Konklusjonen min er at i slike prosjekt er vegen meir målet enn resultatet, studere ikkje prestere som floskelen seier i skulen. Derfor vert nokre viktige moment sett vekk i frå i slike prosjekt. Det er avgjerande viktig erfaring for oss studentar å få bygge i fullskala parallelt med studietida. I staden for å få fordommar mot arkitektstudentane, bør det sjå at det å arrangere slike workshops utan om skulen er beundringsverdig. 30 studentar har no mykje meir praktisk erfaring enn det dei hadde frå før, og er no betre rusta til å ta innover seg fleire viktige element til neste prosjekt. Arkitektstudentar er som andre studentar, ein må legge på stadig nye element for å kunne til slutt løyse komplekse oppgåver.

MEN, eg er heilt enig i at me studentar ikkje ser nok på universell utforming som interessant og utfordrande, men ofte som eit plagande regelverk som kjem inn for seint i prosessen. Løysninga må vere å ha fleire workshops retta akkurat mot dette, samt å ta det inn som ein viktig faktor i ei tidlegare fase.

Igjen takk for at de gjer oss meir fokuserte mot akkurat dette!
John Haddal Mork
Jon27. oktober 2012 - 20:09  rapporter
Hver sin smak - både med og uten rullestol!




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger