Enig med Carlsen. For å ta det skrittet lenger, så er de færreste moderne arkitektbedrifter knyttet opp til en enkeltpersons talent eller geni alene.
Det er i bestefall utslag for et anakronistisk syn på hva- og hvordan en arkitektbedrift er, og hvordan de styres. Snøhetta er et godt eksempel på de siste 30 års trender blant arkitektkontor, med egennavn og en tydelig kollektiv profil.

-Kanskje et firma ikke kan få et æresmedlemsskap, men så er tiden moden for å tenke nytt. -Som mange av arkitektkontorene som løftes fram allerede gjør.

Jan Carlsen reagerer i sitt innlegg på at Craig Dykers ikke ble utnevnt til æresmedlem i NAL sammen med Kjetil Trædal Thorsen på bakgrunn at begge er grunnleggere av firmaet Snøhetta.

NALs ærespris er delt ut til 18 arkitekter i vår 100 år gamle historie. Prisen gis til enkeltpersoner for særdeles innsats eller utmerkelse og ikke til et kontor.

Mange av våre medlemmer fortjener heder og ære for det de skaper og den viktige jobben de gjør. I en lang rekke av svært dyktige arkitekter i Norge mener representantskapet at Trædal Thorsen peker seg ut. Han har engasjert sine tilhørere og formidlet betydningen av arkitektur til et bredt publikum gjennom mange år.

Formidling har vært sentralt for all aktivitet i løpet av Arkitekturens år. Å spre kunnskap om arkitektur er avgjørende for å bidra til at samfunnet besitter gode bestillere, gode rammer og en befolkning som etterspør det vår profesjon skaper.

Vår intensjon med prisen er at den skal inspirere. Representantskapet mener Kjetil Trædal Thorsen har vist seg som en enestående formidler, og en fullsatt Rådhus sal reiste seg i spontan applaus og jubel, da det ble kjent at han var utpekt til æresmedlem i NAL.

For representantskapet
Marion Fust Sæternes

Vi må ta det for gitt at intensjonen med utdeling av æresmedlemskap var/er at det skal inspirere. Selvgodhet, som representantskapet representerer, gjør det ikke.

Gode intensjoner til tross, prisavgjørelsen mangler objektivitet og skaper mer harme enn glede. Det er en uhyrlig konstruksjon å adskille personen fra et virke som i dette tilfelle betyr en hel yrkeskarriere og for to like engasjerte arkitekter.

Både Craig og Kjetil er høyprofilerte og etterspurte jurymedlemmer og foredragsholdere - nasjonalt og internasjonalt.
Offentligheten verden over lar seg inspirere av deres visjoner, faglige engasjement og formidlingsevne - 'betydningen av arkitektur' leser samme offentligheten i selvfølgelig kontekst med Snøhettas virke!

Hva prøver denne prisen å si annet enn at representantskapet forbeholder seg retten til å gi den til hvem de vil?! Hvilke underfundige kvalitetskriterier kan her trekkes inn for å skille de to fra hverandre eller lukke øye for den ene?

Om prisen ikke kan deles ut til et kontor og er såpass kostbart at den kun er delt ut 18 ganger bør den være mer treffsikker og sjenerøs enn så.

Som Craig og Kjetil setter preg på offentligheten i kraft av at de har grunnlagt og fortsatt driver Snøhetta samt som ettertraktete forelesere i forlengelse av Snøhetta virksomheten, så gir prisen klare men meget uheldige signaler.

Begge har fortjent prisen. Men ingen av dem har fortjent situasjonen de nå har havnet i. Selv kan jeg heller ikke se hvordan det skulle gange NAL's omdømme.

Rolf Gerstlauer, arkitekt
professor - institutt for arkitektur - AHO