Parallelloppdraget for Hauskvartalet er nå gjennomført, og vi satte oss ned for å prate med arkitektene som har levert forslag. Foto: Ingvill Skeie Ljones
- En spesiell mulighet

Arkitekter opplevde det som et etisk dilemma å si ja til parallelloppdraget for Hauskvartalet. Nå snakker de ut etter innlevering. 

Hauskvartalet-saken

– September 2015 før kommunevalget: MDG, SV og Ap går ut mot salget av Hauskvartalet på grunn av reguleringsplanen for området som krever byøkologisk og helhetlig utvikling av kvartalet. 

– Februar 2015: Styret i Oslo Arkitektforening sender et åpent brev til Bystyret og argumenterer mot salg.

– Desember 2015: Det rødgrønne byrådet går inn for salg av Hauskvartalet.

– Mai 2016: Bystyret i Oslo vedtar å selge Hauskvartalet.

 August 2016: Urbanium overtar eiendommene og igangsetter medvirkningsprosess.

– September 2016: Hausmania har kommunikasjon med Urbanium og formidler følgende: «For styret ved Hausmania er det umulig å gå inn en prosess som har som intensjon å rive Hausmannsgate 40.»

– Desember 2016: Urbanium sender brev med trussel om utkastelse til beboerne i Hausmannsgate 40.

– Januar 2017: Lent overtar medvirkningsprosessen og arrangerer et møte 12. januar, hvor beboere i Haumannsgate 40 deltar. 

– Desember 2016: Urbanium inviterer til parallelloppdrag for de bebodde delene av Hauskvartalet. Kontorene er Arkitektkontoret Gasa, Asplan Viak, Enerhaugen Arkitektkontor og team bestående av Dyrvik Arkitekter, Bollinger + Grohmann og SLA.

– Januar 2017: Urbanium trekker kravet om utkastelse av beboerne.

– Mars 2017: Fire bidrag til parallelloppdrag presenteres på åpent medvirkningsmøte.

 

Eiendomsutvikleren Urbanium inviterte i vinter til parallelloppdrag for boligene i Hauskvartalet. De inviterte var Arkitektkontoret Gasa, Asplan Viak, Enerhaugen Arkitektkontor og et team bestående av Dyrvik Arkitekter, Bollinger + Grohmann og SLA. Bidragene ble presentert på et åpent medvirkningsmøte 9. mars i regi av Lent og er tilgjengelige på Urbaniums sider. Arkitektnytt samlet de fire kontorene til gruppeintervju et par timer før møtet.

 

Til stede: 
Arkitektkontoret Gasa: Willy Hagen, Erik Fjermestad
Enerhaugen Arkitektkontor: Espen S. Heier, Ingrid V. Manchen
Dyrvik Arkitekter: Kristin Osnes, Anders Sølve Ritto, Camilla Molden
Asplan Viak: Odd Øverdahl

 

Arkitektnytt: – Reguleringsplanen for hauskvartalet legger føringer for et byøkologisk kulturkvartal. Medvirkningen skal følge LA21-prinsipper i samarbeid med de som bor der og bruker stedet, og ikke minst skal bygningene ha enkel standard og tilby gunstige rammevilkår for nyetablering av kunstrelaterte virksomheter og boliger. Dette er klare føringer. Hvordan har det vært å jobbe under disse forutsetningene?

Espen, Enerhaugen: – Kommunedelplanen åpner opp for en høyere utnyttelse av området, siden det er definert som et utviklingsområde. Økt utnyttelse vil gjøre det mulig å bygge rimeligere boliger. Det er jo krav til brukermedvirkning her, det kreves at beboerne er med og sier hva de ønsker seg. Det at de skal kunne ha noe å si der, har gjort det krevende, for det er jo noen ytterpunkter her. Det er Urbanium, som er en utbygger og som vil tjene penger, på den ene siden, og de idealistiske brukerne av kvartalet på den andre. 

Camilla, Dyrvik: – Det er en byøkologisk reguleringsplan som ligger til grunn. Og de som bor i kvartalet i dag, representerer en slags nøysomhetskultur. Dette er også en form for bærekraft som skiller seg litt fra bærekraftbegrepet, slik vi jobber med det i bransjen til daglig. Dette er veldig interessant. De har reparert og flikket på H40 i årevis og har kompetanse på å ivareta bomiljøet. Det kan høres romantisk ut, men vi mener det ligger et alvor i den innfallsvinkelen til bærekraft. At man skal klare seg med lite, klare seg med det man har. 
 
Espen S. Heier, Enerhaugen Arkitektkontor. Foto: Ivar Winther
Espen S. Heier, Enerhaugen Arkitektkontor. Foto: Ivar Winther
Arkitektnytt: – Denne saken har fått stor oppmerksomhet, også blant folk som ikke bor der eller bruker stedet. Hva er det med Hauskvartalet som gjør at resten av byen blir engasjert?

Camilla, Dyrvik: – Jeg tror man er redd for å miste et mangfold. Folk er glade i byen sin og ønsker at den skal ha rom for mangfold. Og nettopp Hauskvartalet representerer et miljø man ikke finner andre steder. Jeg tror folk er redde for å miste noe. 

Anders, Dyrvik: – Du ser det med én gang når du kommer igjennom Oslo sentrum, at dette er en enklave eller en oase av noe annerledes. Noe kulturelt som har en dypere rolle enn mange andre ting. 

Odd, Asplan Viak: – Ja, og dette har en verdi, selv om man ikke deltar. Bare det å vite at det er der, gir en kvalitet til byen. 

Arkitektnytt: – Så hvilken rolle spiller arkitekturen når man nå skal fikse det opp? Hva kan man gjøre med det materielle for å hindre at dette blir gentrifisert og kliss likt resten av byen? Hvordan stanser man det?

Odd, Asplan Viak: – Det blir først og fremst spørsmål om finansieringsmodell og videresalg. Om man klarer å lage en finansieringsmodell som unndrar Hauskvartalet fra markedskreftene eller markedslogikken, altså at førstemann kjøper det og selger det videre til høyest mulig pris. Hvis man klarer å lage en finansiell konstruksjon hvor man selger boligen på samme vilkår som man har kjøpt den, så tar man også vekk spekulasjonselementet, og dermed også omsetningshastigheten. Hvis man fjerner det økonomiske insentivet til å stadig vekk flytte og selge og utvikle, kan det bidra til en større stabilitet. Det er vanskelig, men jeg tror dette er en helt sentral diskusjon. 

Anders, Dyrvik: – Enig. 

Camilla, Dyrvik: – Ja. Det vil være uheldig hvis kvartalet blir fylt med boliger folk kjøper for å investere i, ikke for å bo i. Man har lyst til at kvartalet skal være fylt av boliger som folk har lyst til å bo i, folk som ønsker å være med og bidra inn i kvartalet. Det henger jo sammen med finansieringsmodellen.

Arkitektnytt: – Gentrifiseringen gjelder jo boligene, selvfølgelig, men også miljøet rundt Hausmania som kulturhus. Hva slags folk er det som henger der, hvem er det som drar dit og søker tilflukt? Man kan jo se for seg at om fem års tid er det ikke lenger så forskjellig fra resten av Løkka?

Espen, Enerhaugen: – Det kan det være. Arkitektonisk kan man legge inn noen fysiske rammer som gjør at for eksempel leilighetene ikke blir for store, for da blir de med en gang mer attraktive i det konvensjonelle markedet. Man må prøve å begrense det på noen fysiske måter, for eksempel at de har felles kjøkken og felles bad, sånn at man klarer å holde det interessant for mennesker med visse fellestrekk. Kanskje de er studenter, har lavere inntekt, eller har en idealisme i bunnen. 
 
Camilla Molden, Anders Sølve Ritto, Kristin Osnes, Dyrvik Arkitekter. Foto: Ivar Winther
Camilla Molden, Anders Sølve Ritto, Kristin Osnes, Dyrvik Arkitekter. Foto: Ivar Winther

Willy, Gasa: – Men i utgangspunktet blir det en forskjell mellom de som bor der nå og de som flytter inn i et eventuelt nybygg. Du skal ha penger for å kjøpe deg inn der, uansett om du såkalt bygger billig. Det er dyrt å bygge der. Under bakken, der ligger kostnadene. Over bakken kan man gjøre noe rimelig med innholdet og størrelse på leiligheter og bofellesskap og en del sånn egeninnsats. Men i utgangspunktet skal du ha litt penger. Og de andre som har okkupert og ikke betalt noe til nå, må jo kanskje ut med noen penger for H40. De har jo fått tilbud fra Urbanium om å kjøpe, hvis de klarer å få til det. Så i utgangspunktet er det en forskjell mellom de nye som kommer og de som var der fra før. Spørsmålet er hvordan det kommer til å påvirke kvartalet med hensyn til intensjonene, tenker jeg. 


Arkitektnytt: – Begjæringen om utkastelse fra Vestbredden ble trukket i januar. Men da dere ble invitert til parallelloppdraget, hvordan var situasjonen da? 

Espen, Enerhaugen: – Da vi ble invitert, var premisset at H40 skulle bort.
Odd Øverdahl, Asplan Viak. Foto: Ivar Winther
Odd Øverdahl, Asplan Viak. Foto: Ivar Winther

Arkitektnytt: – Fra beboernes side virket jo dette fullstendig hjerteløst. Hvor vanskelig er det å si ja til et sånt type oppdrag.? Hva slags vurderinger gjorde dere da? 


Camilla, Dyrvik: – Vi var ganske raske til å konfrontere Urbanium med dette. Og vi opplevde at de var ute etter å finne en løsning på problemet. Og nå ser det jo ut til at de ikke skal rive. De har gått inn og prøvd å finne en løsning. Da vi sa ja, anså vi at det var muligheter for at denne saken kunne gå den andre veien. Og jeg må si at vi synes det er fantastisk spennende med en byøkologisk reguleringsplan i Oslo, å kunne få lov til å utvikle et prosjekt med det grunnlaget og de mulighetene det gir. 

Willy, Gasa: – Vi involverte Frederica Miller, som har jobbet med reguleringsplanen og vært en forkjemper for Hauskvartalet i flere år. Hun anbefalte oss å være med på det. Vi var også delt i dette spørsmålet, i og med at programmet tilsa at H40 skulle rives. Miller sa at vi heller burde gå inn og påvirke prosessen, gjennom blant annet brukermedvirkning. Selv om antakelig ikke noen av oss har noen ære for at H40 nå ikke skal rives, kan vi i det minste si at programmet har blitt endret i en mer positiv retning gjennom disse prosessene vi har vært med på. De der ti folkene som bor der nå, har jo hatt innflytelse over hele denne prosessen. Da programmet for H40 ble endret, satte vi mer krefter inn.

Espen, Enerhaugen: – Vi var veldig i tvil om hva vi skulle gjøre. Men vi hadde den holdningen at fire kontorer skal inn og gjøre et parallelloppdrag, og vi tenkte at da kan like gjerne vi gå inn og gjøre det beste vi kan ut av det, og forhåpentlig påvirke. Og da utkastelsen ble stoppet, ble jo dette en mye lettere prosess å jobbe med. Hele holdningen til prosjektet ble mer positiv. 

Odd, Asplan Viak: – Konfliktnivået senket seg jo veldig da det skjedde. Det ble lettere å møte folk i medvirkningsprosessene. Vi har jo vært igjennom den samme sjelegranskingen som de andre beskriver her. Det vi forsøker å oppnå er ikke så veldig annerledes fra det som er tenkt fra før, det som har vært idealene for Hausmania-miljøet. Dette er bare en annen måte å realisere det på. Angående H40 aksepterte vi premissene. Vi var i en prosess, og vi så muligheter.

Erik, Gasa: – Vi opplevde det litt som at kommunen hadde solgt seg fri fra problemet. De solgte tomta, så fikk Urbanium den okkuperte tomta opp i fanget. Nå har det jo landet ganske bra. Vi diskuterte fram og tilbake hvordan vi kunne påvirke, og som de fleste sier her, var det ganske mye lettere å gå i gang da utkastelsen ble stoppet.

Arkitektnytt: – Har dere sett den pressemeldingen til Vestbredden med bilde fra «Wallace & Gromit»? Søtt, eller hva?

Espen, Enerhaugen: – He, he. Det er en viss forskjell fra de bildene som dukket opp da jeg googlet litt rundt for noen måneder siden. Jeg fant et bilde hvor Espen Pay hadde horn, og så brant det rundt ham.

Arkitektnytt: – Men hvorfor snudde Urbanium i dette her, hvorfor ombestemte de seg?

Willy, Gasa: – Jeg er ganske sikker på at de ønsker å få et bedre omdømme, for å være ærlig. Det er mange rundt om som har lurt litt på vår deltakelse og samarbeidet vårt med Urbanium. Så jeg tror de har behov for et annet omdømme rett og slett, som en utbygger. 

Kristin, Dyrvik: – Jeg tror også det har vært en læringsprosess for Urbanium. Jeg visste ikke at vi kom til å sitte med dette prosjektet eller de premissene eller den kunnskapen vi har nå, da vi gikk inn i prosjektet. Jeg vil tro det gjelder for dem også, at veien har blitt til mens man har gått. Vi har høstet kunnskap og blitt kjent med noen nye mennesker som blir berørt av dette prosjektet, uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Arkitektnytt: – Har medvirkningsprosessene vært utslagsgivende for at utkastelsen ble stanset?
 
Espen, Enerhaugen: – Jeg har et sånt bilde fra de møtene som jeg synes er veldig beskrivende. Espen Pay i Urbanium sitter og snakker med en av kvinnene fra Vestbredden, det var en sånn kontakt der. I starten var klørne ute og det var veldige motsetninger, men nå var det en kontakt mellom de to. Så jeg tror at disse prosessene har gjort at Urbanium har skjønt at folka betyr mer og er viktigere for kvartalet enn de skjønte før disse møtene. 

Willy, Gasa: – Det tror jeg også. Det er vel ingen rundt bordet her som har æren for at H40 skal stå, og ikke Lent heller, mener jeg. Jeg tror rett og slett den kontakten med beboerne har vært viktig, at folk i Urbanium har skjønt dette på et personlig plan.

Anders, Dyrvik: – Jeg tror også det er en motivasjon for Urbanium at det å få lov til å utvikle et miljøprosjekt er ganske unikt, De premissene reguleringsplanen åpner for er unike. Jeg tror også de ser en spesiell mulighet der i dette. Det er nok ganske interessant for dem,  en spennende utfordring.
Willy Hagen, Erik Fjermestad, Arkitektkontoret Gasa. Foto: Ivar Winther
Willy Hagen, Erik Fjermestad, Arkitektkontoret Gasa. Foto: Ivar Winther

Arkitektnytt: – Oslo er en stadig mer strømlinjeformet by. Er det i det hele tatt plass til folk her?

 

Camilla, Dyrvik: – Jeg hadde en veldig fin samtale med en kvinne som hadde bodd mange år i den okkuperte gården. Hun hadde fått barn, men det var ikke så lett å bo der med barn. Hun hadde fått bo i gjesteleiligheten i den okkuperte gården. Og det systemet de har for å se hvem som passer til å bo tett sammen, det er en ting å ta lærdom av. Hun hadde bodd der, alt funket ganske bra, så hun bodde der lenge. Hun flyttet ut da barnet var blitt så stort at hun ikke syntes det var ok lenger. Men poenget var at alternativet hennes var en kommunal, toroms leilighet utenfor byen, hvor hun ville sittet helt alene, uten nettverk. Jeg blir rørt av dette her, altså. Hun reiste spørsmålet om hva det er vi som arkitekter tilbyr. Hva er det vi kan tilby? I forlengelsen av de samtalene vi har hatt har vi prøvd å gå inn på bofellesskapsløsningene med tanke på å tilby en boform der du kan bo mindre alene. Det må finnes mange former av det. Det gjengse boligproduksjonen vi bidrar til er strømlinjeformet, og veldig langt unna det denne kvinnen ønsket seg. Så det må finnes mange alternativer mellom det hun beskrev og det vi vanligvis lager.

 

Odd, Asplan Viak: – Det er jo noe av motivasjonen for å jobbe med dette.

 

Kristin, Dyrvik: – I forlengelsen av det du sier, det jeg sitter igjen med etter denne prosessen, er at det nesten er en botreningsinstitusjon, uten at det er en institusjon. Det er mange av de som bor her som sier at de ikke føler seg helt komfortable med å bo som «vanlige folk». Det er mange som starter sin bokarriere der, om det er for å opparbeide seg penger for å kunne kjøpe seg noe eget eller lære seg hvordan det er å ikke bo hjemme hos mamma og pappa, bo aleine. Ruste seg for det konvensjonelle livet, om du vil. Det er både noe samfunnsøkonomisk og noe mellommenneskelig her som er utrolig fint, som de er eksperter på, og som det huset funker som.

 

Willy, Gasa: – Det er stor gjennomtrekk der, men de klarer å overføre kunnskap med tanke på beslutninger og sånne ting. Det er en masse folk som flytter ut og inn. De har et system hvor de innordner seg etter flertallet og sånn. Jeg er litt usikker på hvordan de får det til. De sier de skal ha flertall på alle store avgjørelser.

 

Faksimile: Illustrasjon på pressemelding om forhandlingene med Urbanium på vestbredden.net.
Faksimile: Illustrasjon på pressemelding om forhandlingene med Urbanium på vestbredden.net.
Arkitektnytt: – De har demokratisk trening og erfaring som ikke er så vanlig andre steder?

Willy, Gasa: – Det er jo som et borettslag, to tredels flertall, så blir det vedtatt. 

Espen, Enerhaugen: – Da vi satt rundt bordene i det første medvirkningsmøtet ga Lent beskjed om at det måtte være en gruppeleder på bordet, men det var ikke snakk om på bordet der Vestbredden satt, der skulle det være flat struktur hele veien. 

Bidragene til parallelloppdraget er tilgjengelig på Urbaniums sider.  

Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger