Foto: Wikimedia: Bricklayer.
Fra papirutgaven: Arkitektnytt 11/2016
En utfordring av nasjonale dimensjoner

Rystelsene ved NTNU oppstod i møtet der undervisning og forskning gnurer mot hverandre, og friksjonen er blitt så sterk at statsbyråkratiet tar grep.

– Altså, saken er den …

Gunnar Parelius, prodekan for utdanning ved arkitektlinja på NTNU, trekker pusten dypt. Han kommer rett fra et allmøte for både studenter og lærere som etter en del «nabbing», som Parelius kaller det, egentlig ble både «konstruktivt og greit».
 

Men «konstruktivt og greit» er det vanskelig å si at det har vært ved Fakultet for arkitektur og billedkunst på NTNU denne høsten, der arkitektstudentene og ledelsen havnet i en høylytt konflikt over ansettelser, studentmedvirkning og den generelle håndteringen av masterkursene ved skolen. Slik det har fremstått fra utsiden, ulmer det en opplevd ubalanse mellom ressurser til undervisning på den ene siden og ressurser til forskning på den andre, en konflikt Parelius karakteriserer som «følsom og vanskelig å finne ut av».
 

Misnøyen blant studentene nådde omverdenen da Alice Lødemel Sandberg 30. oktober skrev kommentaren «NTNU driter i morgendagens arkitekter», noe som ble fulgt av et opprop mot fakultetets ledelse som hele 230 studenter skrev under på.
 

– Vi skal ikke gå inn på hvem som «har rett» i konflikten mellom studenter og lærere. Men hvorfor på NTNU, og hvorfor akkurat nå?

– Vi er nok alle enige om …, sier Parelius, og tar liksom sats.

– Vi er alle enige om at vi har en viktig problemstilling vi trenger å finne en løsning på.
 

 

 

Yrke og fordypning

For at bakgrunnen skal bli begripelig for oss som ikke har studert ved NTNU, begynner Parelius med å forklare at skolen har et grunnstudium på tre år, som er tenkt å ivareta alle aspekter som arkitekter skal kunne for å utøve yrket. De to neste årene er tenkt som modning og fordypning innen utvalgte arkitektoniske problemstillinger.
 

– Det er det som er og lenge har vært selve grunnstrukturen her på NTNU. Målet var at de to siste årene skulle gi både studenter og lærere en anledning til felles fordypelse innenfor mer spesialiserte områder, både faglig, kunstnerisk og vitenskapelig.
 

– Men?

– Men problemet er bare at det har vist seg vanskelig å opprettholde et tilstrekkelig tilbud av tunge, profesjonsnære prosjektemner. Flere av de tiltakene som har vært iverksatt for å oppnå bedre balanse mellom sentrale emner på den ene siden, og et mangfold av spesialiserte emner på den andre, har vært for svake. 
 

– Og med sentrale emner snakker vi da om praktisk prosjektering, som har vært etterlyst av studentene? Og hva mener du med «for svake», er det dårlig styring fra ledelsen det er snakk om her?
 

– Kravene til akademisk fagutvikling, både forskning og kunstnerisk arbeid, fører til at både faglærerne og instituttene foretrekker å tilby spesialiserte emner hvor en fagutvikling lettere kan realiseres. Dette gjelder både ved ansettelser, i studieplanarbeid, semester- og emneplanlegging. Slik sett er det atskillig vanskeligere å opprettholde og utvikle en oppdatert bred profesjonell prosjekteringskompetanse som del av en akademisk løpebane.
 

– Så det er kravene til akademisk fagutvikling som er problemet? Ikke uregjerlige enkeltindivider eller institutter med egeninteresser der forskning prioriteres over undervisning?
 

– Ved et universitet kan det aldri være et problem at det stilles krav til akademisk fagutvikling. Problemet er snarere at modellene for slik fagutvikling er tydeligere og bedre utviklet i flere andre akademiske disipliner enn arkitekturen. Det oppstår alt for lett ureflekterte smitteeffekter fra disse modellene når vi skal kartlegge våre kompetansebehov.

 

Særtilfellet NTNU

Og da er vi over på en forklaring som flere kommer tilbake til når vi snakker med dem om opprøret på NTNU. For mens de andre arkitekthøyskolene i Norge bare forholder seg til seg selv og andre kreative utdanninger som på KHiB (Kunsthøyskolen i Bergen) eller KHiO (Kunsthøyskolen i Oslo), er jo NTNU først og fremst et stort, teknisk orientert fagmiljø.
 

Forsker ved Telemarksforskning Ole Marius Hylland peker på at de kreative fagenes kår kan bli en utfordring i en slik situasjon.
 

– Nå har ikke vi forsket direkte på NTNU, men det vi har sett er at kreative fag har glidd veldig uproblematisk inn i akademia ved mange læresteder. I kunstfeltet er det nesten en total overlapping mellom produksjon og forskning. Kunstavhandlinger er jo hybrider som nesten er ren kunst, like mye som noe annet. Og kunststudentene bruker på sin side forskningsvokabularet i sin alminnelige kunstdiskurs.
 

– Men denne holdningen til forskning er ikke gangbar mynt ved en teknisk-naturvitenskapelig skole som NTNU?

– Jeg vet jo ikke, men dette kan godt ha noe med arkitekturfaget som sådan å gjøre. At det har en fot i flere leirer og er ekstra utsatt for akkurat den typen krysspress.

Hylland påpeker at det er en overordnet tendens at kreative og håndverksbaserte utdannelser, i likhet med alle høyere utdanninger, har blitt presset inn i formaliserte akademiske rammer for å få såkalt NOKUT-akkreditering (NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). Det utøvende, faglige fokuset er supplert med sterkere akademiske krav hos alt fra kunststudenter til sykepleierstudenter. Ikke minst er det blitt et sterkere krav til at de ansatte ikke bare driver faglig veiledning, men også produserer nettopp konvensjonell forskning.

 

Et problem på nasjonalt nivå

I dette klimaet er misforholdet mellom forskning og undervisning ansett som en nasjonal utfordring, faktisk i så stor grad at Regjeringen har bestilt en egen stortingsmelding kalt Kvalitetsmeldingen, for å utrede forholdet mellom disse to sidene av akademisk virksomhet på universiteter og høgskoler. Og selv om meldingen først slippes på vårparten 2017, svarer statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet villig vekk på Arkitektnytts henvendelse.
 

– Kan du i alle enkelhet forklare hva Kvalitetsmeldingen sier om forholdet mellom forskning og undervisning i høyere utdanning?

– Stortingsmeldingen kommer med tiltak som skal bidra til å heve statusen på det å undervise. Det bør være like prestisjefylt å undervise som å forske. Formålet er at det skal bli gjevere for høyskoler og universiteter å tilby studentene fremragende undervisning. Så langt har meritteringssystemer, krav til kompetanse ved ansettelser og opprykk vært mer innrettet på forskning enn på utdanning. Men det vil vi nå endre.
 

– Er dette et spørsmål om status, internt og eksternt?

– Tradisjonelt har forskningen hatt en høyere status og bedre belønningssystemer enn undervisning mange steder, svarer Haugstad.
 

Han understreker at utdanning og undervisning av høy kvalitet er en like viktig oppgave som forskning, og at de ferdigutdannede kandidatene muligens er universitetenes og høyskolenes viktigste bidrag til samfunnet. Han peker også på viktigheten av at gode miljøer i forskning og utdanning må dyrkes frem sammen, og at en god utdanning er en nødvendig forutsetning for god forskning. 
Og motsatt. Særtilfellet på NTNU vil han imidlertid nødig gå inn på.

 

Intimidert av hard forskning

– Det er ikke for mye forskning!

Prodekan Gunnar Parelius er tindrende klar på at det ikke er forskningen som er hovedproblemet ved arkitektutdanningen på NTNU. Han mener heller at problemene skyldes hva det forskes på, og hvordan. Han ser i likhet med statssekretær Haugstad utfordringer knyttet til hva som har status. Det som har med finansielle fordelinger og kampen om midler å gjøre, er etter hans syn noe sekundært i den nåværende situasjonen.
 

– Så dette er snarere et forhold som går inn i «humaniora i krise»-debatten? Der det er mer stas å forske på bærekraft med vitenskapelig målbare resultater enn de «myke», kunstneriske sidene ved arkitekturfaget?
 – Ja, det er det, dessverre. Det er min klare oppfatning. Og jeg vil understreke at dette langt på vei er uformelt press. På sett og vis blir vi intimidert av den harde vitenskapen som omgir oss. Vi blir jevnlig konfrontert med tabeller der det fremkommer at vi forsker og publiserer mindre enn andre fakulteter. Samtidig ser vi at rektor viser stor respekt for vår egenart og støtter vårt arbeid med å ivareta og utvikle vår faglige autonomi. Det viktige er i denne sammenheng både hvordan og hva man teller innen det vi forsker på. Og et slikt strengt krav til tellekanter og kvantifiserbare resultater tror jeg ikke man har i samme grad ved AHO, for eksempel.

 

Begjær

Dette synet støttes av professor og tidligere rektor ved Arkitekthøgskolen, Karl Otto Ellefsen, som også har lang fartstid som professor ved NTNU.

 

Han forteller at AHO ikke har opplevd de problemene man nå muligens ser ved NTNU, selv om kravet til å drive og dokumentere    forskning er det samme. At undervisning kan lide på grunn av at tiden brukes til forskning, ser Ellefsen som en kjent problemstilling ved alle universiteter, også ved arkitektskolene. 
Ved AHO mener han det har vært et prioritert tema at forskningen og undervisningen skal fungere sammen.
 

– Vi har også vært heldige. De beste forskerne våre prioriterer undervisning, og de er også blant de beste foreleserne.
 

Ellefsen reiser spørsmålet om det kan være finansielle prioriteringer og interne regler for fordeling av midler som har drevet frem konflikten i Trondheim.
 

– Hva lærere bruker tiden sin til, handler ofte like mye om begjær, om hva de ansatte ønsker å prioritere, sier Ellefsen, som tror at det i tilfellet NTNU kan være viktig å se problemstillingen i lys av historien. Han mener at arkitektavdelingen i flere tiår har hatt et noe haltende studiotilbud på masternivå.
 

– Men dette har studentene kompensert ved å ta et år eller et halvår ute ved de beste internasjonale arkitektskolene. Slik sett har jo studiotilbudet de har kunnet velge innenfor, vært uhyre bredt og godt, og har bidratt til at vår eldste arkitektutdanning har produsert svært gode studenter.
 

– Men hvis problemet er dårlige kurs på prosjektering, og lærerne drives av begjær, må man ikke se til å ansette folk som synes det er gøy å undervise i praktisk prosjektering?
 

– Jo, svarer Ellefsen. – I den grad NTNU får tak i dem, og de er villige til å legge sjelen sin i å undervise. Det er vanskelig for de fleste å kombinere undervisning og omfattende praksis. Og slett ikke alle er skapt for å undervise. Det kan synes fristende å hente fagfolk fra det store internasjonale markedet av folk med doktorgrad og arkitekturrelatert utdanning.
 

Hva er forskningsbasert undervisning?

Gunnar Parelius vil nødig gå inn og kommentere de ansettelsene som har vært en sentral del av konflikten ved NTNU. Men han har klare forestillinger om hva slags undervisning han ønsker seg fra de som ansettes.
 

– Forskningsbasert undervisning er ikke å plante en masse forskningsresultater inn i undervisningen. Det handler tvert imot om å bringe grunnleggende kunnskap om forskerens tilnærming til sitt materiale, studenter må selve på sett og vis lære seg å bli forskere. Arkitektur er jo aldri snakk om ferdig kunnskap. Og akkurat dette sliter mange med å forstå, sier Parelius.
 

Dette er en holdning som korresponderer relativt godt med den som statssekretær Haugstad forfekter, der han uttrykker at studenter både med fordel kan delta i forskningsprosjekter og selv lære seg 
forskningens metoder og praksis.
 

– Det er to betydninger av begrepet forskningsbasert undervisning. Det ene innebærer at undervisningen skal forholde seg til kunnskapsfronten i de enkelte fagene. Det andre at lærings- og undervisningsaktivitetene skal forankres i forskning om hva som virker. Det betyr at vi må investere mer i å forstå hvordan god læring foregår, og utvikle det. Vi må forske mer på vår egen utdanningsvirksomhet og læringsutbyttet, skriver Haugstad.

 

Den dypere forståelsen

Når du leser dette, er det godt mulig at støvet er i ferd med å legge seg for denne gang. På NTNU ble studentenes kritikk langt på vei imøtekommet på det allmøtet Gunnar Parelius kom løpende fra rett før han snakket med Arkitektnytt. Og slik han ser det, er det i hovedsak ikke vanskelig å gi studentene rett.

– Så hva blir veien videre nå da? Skal dere sitte rolig og avvente stortingsmeldingen?
 

– Det har allerede vært utarbeidet en ganske omfattende analyse av undervisningen her, en studie der også studentene ble veldig involvert. Den gule boka ble den kalt, og er en slags tilstandsrapport. Og vi har fulgt opp den med en blå bok som bygger videre på denne.
 

– Et slags kjørekart til en bedre arkitektutdannelse? Jeg har også forstått det slik at studentene ikke var like involvert i denne blå varianten?

– De var invitert inn i arbeidet med den blå boken også, men det det var med større grad av egenansvar, så de gled litt ut av arbeidet. Utfallet er uansett at den blå boken kommer i revidert utgave i mars, med langt større innslag av studentenes stemmer.
 

Parelius tenker seg om.

– Jeg tror saken er litt den at før, så var vi trygge i vårt eget fag. Til langt utpå 1980-tallet var det klart hva vi holdt på med. Nå er ikke bare faget i endring, men selve skolen er i stadige omstillinger. Og i dette omstillingspresset er det mange som henvender seg til fag som støter opp til arkitekturen. Ikke bare de tekniske, men også samfunnsfag, filosofi og kulturfag.
 

Parelius tar en ny pause.

– Det er kanskje metanivået som mangler. De to siste årene her skal jo som jeg sa innledningsvis være en fordypning. En dypere faglig forståelse.
 

– Så er det allikevel noe her studentene misforstår? Er det store problemet egentlig at «generasjon lydig» vil ut å tegne hus på den korrekte, pragmatiske måten, fremfor å fortape seg i fagets mindre matnyttige irrganger?

– Kan vi ikke bare si at det hele tiden er forandring i hva studentene forventer og foretrekker?


Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger