Storebrand-bygget i Vika, Rune Lund og Alf Valentin. Foto: Teigens Fotoatelier/teknisk Museum
Fra papirutgaven: Arkitektnytt 10/2016
Fra invitasjon til anskaffelser: Om konkurransenes endrede rammer

Ulf Grønvold skriver her om konkurranseutviklingen i Norge de siste tiår og har bedt NALs avtroppende konkurranseleder Per Rygh om å kommentere.

Konkurransenes endrede rammer
  • 1927  Første regelverk om statlige anskaffelser
  • 1978  Regler for statlige anskaffelser. Ingen lov, men en instruks. Dermed kunne ingen fremme rettslige krav som følge av brudd på reglene. Ble også tatt i frivillig bruk av kommuner og fylkeskommuner
  • 1992  Norge blir med i EØS.  EØS-avtalen blir gjeldende fra 1994.
  • 1994  Lov om offentlige anskaffelser innføres. Gjaldt både stat, kommuner, fylkeskommuner og offentlige etater. Gjaldt bare for europeiske innkjøp over terskelverdi  på 200 000 kroner, ikke for nasjonale innkjøp under 200 000. Loven var delt i fire ulike forskrifter, arkitekter var underlagt Tjenestekjøpsforskriften.
  • 1999  Lov og forskrift om off. anskaffelser blir vedtatt.
  • 2001  Først 1. juli 2001 trer loven i kraft. Kun én felles forskrift, ikke lenger fire ulike.
  • 2003 Klageorganet KOFA blir etablert for å behandle klager på regelbrudd.
  • 2005  Kunngjøringsplikten heves fra 200 000 til 500 000 kroner.
  • 2007–2012   KOFA har mandat til å ilegge gebyrer. 

I dag: Terskelverdi for pliktig kunngjøring av nasjonale tjenestekjøp: Kroner 500 000

Terskelverdi for pliktig kunngjøring av europeisk tjenestekjøp: Kroner 1 750 000

Ulf Grønvold:

«Norge er et land i verden, herr president,»  sa statsminister Lars Korvald i 1972. Norske arkitekter har aldri vært i tvil om at de hører med i en større sammenheng. Mange av dem har fått sin utdanning i utlandet, og gjennom omfattende studiereiser har de holdt seg oppdatert om de siste nyvinningene der ute.

Men hjemmemarkedet hadde de lenge for seg selv. Sånn er det ikke nå, og egentlig er det en god stund siden det var slik.

 

Utfordringen fra Norden

Lenge fantes det ikke åpne internasjonale arkitektkonkurranser i Norge. Men rett etter krigen tok myndighetene et første skritt ut i verden og inviterte arkitekter fra de andre nordiske landene når oppgavene var viktige og kompliserte. Det hadde én problematisk side: Nesten alltid var det svenske og danske arkitekter som vant, både på vår hjemmebane og i tilsvarende konkurranser i våre naboland. Var vi ikke gode nok?
 

I 1957 vant svenskene to konkurranser i Vestre Vika ved Oslo Rådhus. Göteborg- arkitektene Rune Lund og Alf Valentin seiret i konkurransen om administrasjonsbygg for Storebrand, og Gösta H:son Åberg fra Stockholm gjorde det samme da det gjaldt Konserthuset i Oslo. Det var velfortjente seire.
 

Storebrand var regulert med en H-formet plan og fikk i stedet konkave fasader som manifesterte forsikringsselskapets «betydning innenfor norsk næringsliv og forretnings- verdenen». Konserthusets tomt var en håpløs bakgård. Åberg reddet situasjonen ved å løfte musikkhuset opp på søyler og gi det inngang fra den høyereliggende Ruseløkkveien. Tolv år senere var det stockholmsarkitekten Jan Lundin som vant klart i konkurransen om SAS-hotellet i Oslo. Fortsatt er hotellet et av hovedstadens få elegante høyhus.

 

Dansk dominans

De danske seirene var også betydningsfulle. Knud Munks prosjekt fra 1969 ga oss  Grieghallen, som er høyt elsket. Universitetsanlegg på Dragvoll (Henning Larsen,  konkurranse 1968) møtes i dag ikke med samme kjærlighet, men var viktig for  utviklingen av strukturalismen i Norge.
 

Det er også grunn til å nevne konkurransen i 1963 om Karl Johan-kvartalet i Oslo. Håkon Mjelva og danske Erik Møller fikk begge annenpremie, da det ikke ble delt ut noen førstepremie. Møller var den eneste som foreslo å bevare den gamle fasaderekken og la dermed grunnen for den løsningen som ble valgt.
 

Det må også nevnes at danskene har vært sykehusmestre: Haukeland sykehus (1960), Radiumhospitalet og Ahus, (begge i 2000). Men i 1994 var det Niels Torp som introduserte helt nye tanker (sykehuset som en del av byen) med sitt seirende utviklingsprosjekt for regionsykehus i Trondheim i 1994.

 

Oslo Konserthus, Gösta Åberg. Foto: Røstad, Paul A.
Oslo Konserthus, Gösta Åberg. Foto: Røstad, Paul A.

Norske triumfer

De siste konkurransene bringer oss til den nye tid hvor anskaffelsesreglene gjelder. Men før vi tar fatt på hva som har skjedd etter det vannskillet, kan det være grunn til å se hvordan norske arkitekter har hevdet seg på den internasjonale arenaen. Sverre Fehns seier i konkurransen om Nordisk paviljong  i Biennale-parken i Venezia (1958) var en strålende enkeltbegivenhet som ga oss et stykke arkitektur av ypperste merke. Det skulle gå nesten to tiår før neste nordiske seier: Ola Steen og Kollbrun Ragnarsdottir med Nordens hus på Færøyene i 1977. I dag får bygningen ikke så mye oppmerksomhet, men vi som var så heldige å oppleve huset rett etter åpningen i 1983, kan bevitne at det har høy kvalitet.
 

Så løsnet det virkelig på 1980-tallet: Niels Torp fornyet kontorbygget som bygningstype med prosjektene for SAS-hovedkvarteret i Stockholm (konkurranse 1985) og British Airways-hovedkvarteret (1989). Men den største triumfen var uten tvil Snøhettas seier i Unesco-konkurransen om Biblioteket i Alexandria (1989). De unge, uerfarne  arkitektene ble verdensstjerner, og det skulle bli flere viktige internasjonale seire.
 

Vi skal heller ikke glemme to viktige norske seiere på bortebane som dessverre ikke ble til bygd virkelighet: Helge Hjertholms første premie i en åpen internasjonal idékonkurranse om en «Evangelisk-luthersk kirke i et moderne boligkvarter» (1961) i Danmark og Sverre Fehns i en invitert internasjonal konkurranse om utvidelse av Den Kongelige Teater i København (1996).

 

Anskaffelser og den europeiske utfordringen

Innføringen av «Lov om offentlige anskaffelser» i 1994 gjorde at de nordiske konkurransene forsvant. Nå ble de offentlige konkurransene enten norske eller europeiske, avhengig av hvor stort oppdraget var. De europeiske har gitt både norske og utenlandske seire.  Konkurransene om de største kulturelle fellesbyggene har uten tvil vært Operaen (Snøhetta, 1999) og Nasjonalmuseet (Kleihues + Schuwerk, 2010). Altså 1-1 mellom Norge og Europa. Men tar vi med de andre sentrale kulturbyggene, blir statistikken ikke så gunstig.
 

De norske seirene, inkludert Operaen, har vært fem i alt: Veksthus på Tøyen (Stein   Halvorsen, 1998), Konserthus i Stavanger (Ratio, 2003), Kunsthøgskolen i Bergen (Snøhetta, 2005) og Deichmanske bibliotek (Lund Hagem/Atelier Oslo, 2009).
 

Det har vært syv viktige utenlandske seire på dette feltet, medregnet Nasjonalmuseet: Teater og konserthus i Kristiansand (ALA Architects, 2005), Holmenkollbakken (Julien de Smedt, 2007), Teater og jazzhus i Molde (3xN, 2007), Aust-Agder kultur-historiske senter i Arendal (David Chipperfield med Div. A Arkitekter, 2007), Konserthus og bibliotek i Bodø (DRDH, 2008) og Munch-museet  (Juan Herreros, 2009). Det er klart at åpningen av det norske markedet har gitt oss tilgang på utenlandsk talent og en bedre offentlig arkitektur enn det vi ellers ville fått, og det er det selvsagt grunn til å glede seg over. Men dette har også en næringsside. Ønsker man at norsk arkitektur skal utvikles og blomstre, må man legge forholdene til rette for det.

Molde teater og jazzhus, 3xN. Foto: Adam Mørk
Molde teater og jazzhus, 3xN. Foto: Adam Mørk

Rygh kommenterer:

 Når antallet utlendinger som vinner konkurranser i Norge er langt høyere enn før EØS-reglene kom, skyldes det selvsagt at de er svært dyktige. Men også at de får anledning til å delta i de begrensede konkurransene langt oftere enn før. Særlig danske arkitektfirmaer har stor gjennomslag i norske prekvalifiseringer. Dette står i  sterk motsetning til hvor sjelden norske  firmaer får innpass i utenlandske  konkurranser.
 

Denne skjevheten er selvsagt uheldig.  Grunnen til at det er slik, er ganske sikkert at andre land opptrer mer «skjermende» enn Norge gjør. De ønsker å prioritere landets egne firmaer, og føler ikke at EØS-reglene er til hinder for det.

 

Statsbygg forverrer situasjonen

Norge, derimot, har tradisjon for å være «flinkeste gutt i klassen», og viser unødig stor respekt for regelverket ved å tolke det på strengest mulig måte. Eksempelvis tildeler ofte Statsbygg oppdrag med nybygg eller tilbygg av våre ambassadebygg i utlandet, til «ikke-norske» firmaer. Det er bemerkelsesverdig, når slike prosjekter i stor grad dreier seg om å vise oss frem som en kulturnasjon på alle felt (for eksempel norske møbler og malerier), mens arkitekturen glemmes. Etter min mening er det opplagt at denne praksisen er uheldig og unødvendig, og at regelverket rommer unntak for denne typer bygg.
 

Et annet alvorlig problem er den praksis Statsbygg har lagt seg på i sin tolkning av anskaffelsesreglenes  forhandlingsbestemmelser. Vi har vært vant til at vinneren av en arkitektkonkurranse også blir tildelt byggeoppdraget. Men Statsbygg har gjennom de siste årene etablert en praksis der de kårer tre likestilte «vinnere», og inviterer disse til forhandlinger om oppdraget. Utfallet kan da lett bli at vinnerprosjektet blir «valgt vekk», til fordel for et kvalitativt dårligere prosjekt. Riktignok har Statsbyggs forhandlinger ennå ikke resultert i at juryens vinner ikke også fikk oppdraget. Poenget er at dette godt kan skje.  I tilfellet Livsvitenskapsbygget var det visstnok nære på. Det er også vår bekymring at Statsbyggs praksis vil ha smitteeffekt overfor andre byggherrer.

 

Vikarierende motiver

Selvsagt må det forhandles etter en arkitektkonkurranse. Den modell NAL alltid har forfektet, og som til alle tider har vært nærmest enerådende, er å forhandle «sekvensielt», ikke «parallelt». Det innebærer helt enkelt at man kun forhandler med vinneren, og at forhandlinger med nr. to eller tre kun er aktuelt dersom man ikke kommer til enighet med vinneren.
 

Statsbygg forsvarer sin praksis med at den EØS-baserte Lov og Forskrift om offentlige anskaffelser pålegger dem det. NAL har, med støtte av innkjøpsfaglig topp juridisk kompetanse, sterkt hevdet at dette ikke er korrekt.  Min oppfatning er at Statsbygg benytter «vikarierende motiver». Det dette handler om, er maktutøvelse og risikovegring.

Nordens Hus på Færøyene, Ola Steen og Kollbrun Ragnarsdottir. Foto: Nordens Hus, Færøyene
Nordens Hus på Færøyene, Ola Steen og Kollbrun Ragnarsdottir. Foto: Nordens Hus, Færøyene
Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger