Demokrater? Artikkelforfatteren går Mies van der Rohe (f.v.), Frank Lloyd Wright og Le Corbusier nærmere etter i de ideologiske sømmene. Montasje/ill.: Arkitektnytt
Funksjonalistenes politiske ideologi
«Funksjonalismen er ingen stilart!» Utbrøt Ralph Erskine i OAF en gang. «Det er sosialdemokratiets form, en livsform som kommer til uttrykk!»
En kortere versjon av artikkelen er tidligere publisert i Morgenbladet. Red.
Ja, så satt vi der da, alle vi som hadde funksjonalismen som basis for vår arkitektgjerning, og var såre enig. Men tenkte de store funksjonalister seg demokratiet som et verktøy for å nå sine mål? Bekjente de seg til sosialdemokratiet som ideologi?

Borgerskap og boligbygging
20-årene var en turbulent tid, og det er fra denne tid vi kjenner tyngden av funksjonalismens påvirkning. Fascisme, nazisme, kommunisme, sosialisme stod steilt mot hverandre. Troen på en isme som en løsning på det moderne samfunns enorme problemer med arbeidsløshet og uverdige boforhold, var sterk. Verdenskrigen satt også hardt i minnet.

De tre førstnevnte ismene kjenner vi som begreper i den autoritære form de har, men sosialisme og sosialdemokrati har etter hvert som tiden har påvirket det politiske miljø, flytt over i hverandre. Det er slik at en har mest lyst til å holde seg til Torolf Elsters definisjon:

«Sosialisme er den politikk som til enhver tid føres av Det Norske Arbeiderparti.» Og det er vel som sosialdemokrati at restene av sosialismen har overlevd. De andre ismer er forhåpentligvis døde.

Funksjonalismens ideer fikk først sitt uttrykk i enkelte hus de første pionerer tegnet, og de oppnådde ganske raskt en gudestatus i arkitektmiljøet. Det var det intellektuelle borgerskap som sto som byggherrer og viste vei, men det forhindret ikke at også sosialt engasjerte arkitekter og byplanleggere, med bakgrunn i de sosialdemokratiske partier, lanserte og bygget boliger i Holland, Tyskland og Østerrike med en klar funksjonalistisk ideologi både i planløsning og i det vi kan kalle estetisk uttrykk.

Innflytelsen fra moderne kunst er velkjent. Parallelt med ønsket om opprenskning i alle unødige detaljer og et bent frem hatefullt forhold til dekorasjoner, slår kubismen klart igjennom.

Demokrater?
Nå er bildet mangfoldig og sammensatt, og det jeg skriver er en grov forenkling av en vesentlig kulturhistorisk periode. Mitt poeng er imidlertid ikke å belyse denne periode, det er gjort så mange ganger før og fra forskjellige utgangspunkt. Det jeg har funnet det nødvendig å grave litt i, er spørsmålet om hvor store demokrater var de egentlig, de halvguder som vandret rundt som forbilder for generasjoner av arkitekter, og som skapte bygninger som den dag i dag studeres og oppsøkes?

Uttrykket «Form follows function», funksjonalismens fyndord, ble lansert av Chicagos nyskapende arkitekt Louis Sullivan engang i 1880-90 årene. Men han kan ikke tas til inntekt for den europeiske versjon av funksjonalismen, like lite som hans enda mer betydningsfulle elev, Frank Lloyd Wright.
Naturligvis kan en påvise innflytelse, men avstanden illustreres også med to utsagn: le Corbusiers vekjente «et hus er en maskin til å bo i», og et like velkjent fra FLW som svarer foraktelig at «et hus er ikke mer en maskin enn et hjerte er en vakuumpumpe».

Når FLW må nevnes i forbindelse med funksjonalismen, er det på grunn av hans innflytelse på moderne arkitektur helt fra tiden før århundreskiftet, men han hadde vanskelig for å godta den form den «internasjonale stil» etter hvert fikk.

Le Corbusier må betraktes som den mest toneangivende innen det vi i dag oppfatter som funksjonalisme, særlig fordi den også har utviklet seg i et samspill med tysk intellektualisme ved Bauhaus-skolen. FLW er den organiske arkitekturs forfekter med sin sterke tilknytning til naturen i sitt utstrakte land. Og hvem var den største arkitekt? Det hadde de begge sine klare meninger om, og meningene er vel delte også i dag.

Planlegging viser holdning
Men det er i by- og regionplanleggingen deres demokratiske holdning viser seg eller avslører seg. La gå at en ved utforming av hvert enkelt hus i kontakt med oppdragsgiver, enten det nå er en enebolig eller et sosialt byggeri, kan forfekte funksjonell hensiktsmessighet. Men hva med de store vyer for fremtiden? Ville le Corbusier i sine gigantiske planer for total renovering av Paris, der Notre Dame stod ensom igjen som en sentimental reminisens blant kjempeblokker, lytte til parisernes mening? Eller mente han at byplanleggeren hadde vyer og forutsetninger som ikke kunne akseptere en vanlig politisk prosess?

Det er vanskelig å få svar på dette om en går igjennom faglitteraturen. Den omtaler de store tanker, viser de dyktige perspektiver og hans kunstneriske talent. Men det dramatiske faktum at byen skulle raseres, og de konsekvenser det ville ha for et mangfoldig samfunn, er forbigått. Det underlige er at le Corbusier ble tillagt evner til å se inn i fremtiden, en fremtid som nå fortoner seg som merkelig statisk med sine kjempestrukturer samtidig som underlige forhistoriske dobbeltdekkere, datidens moderne fly, svirrer som forskremte møll mellom mastodontene. Var den moderne teknikk ferdig oppfunnet i 20-årene? Ante ikke den visjonære arkitekt at menneskeheten gikk inn i sin mest dynamiske periode noensinne?

Vel, det er lett å harselere over dette. Tanken bak, om vi ser det fra den positive siden, var å forbedre verden. Fri den fra slum og elendighet, frem i lys og luft. Det er veien for å nå dit som kan diskuteres. En sitter likevel igjen med en følelse av at det er mange av de store arkitekters store ego og byggelyst som mer dominerer deres politiske holdning enn troen på demokratiet som politisk system, samt at fascinisasjonen over at målestokken var teknisk mulig.

Le Corbusier og Vichy
Le Corbusier er ikke alene, men la oss begynne med ham. Sannheten er at han hadde lite tiltro til at en på demokratisk vis skulle legge planene om å rasere Paris frem for folket til avstemming. Planleggeren sto over den slags tankegang. Tidlig i 20-årene var han medlem av en halv-fascistisk organisasjon, «Redressement Francaise» og skrev fordelaktig om Mussolini. Det fortsatte med at han søkte kontakt med Petain-regjeringen i Vichy etter at deler av Frankrike var okkupert i 1940. I 1941 blir han til og med registrert som arkitekt av den, selv uten noen Beaux Arts-grad, noe som var helt usedvanlig. I mellomtiden hadde hans kompanjong Pierre Janneret og andre samarbeidspartnere gått inn i motstandsbevegelsen. Kontakten med Vichy viste seg nyttig, og i juni samme år reiser han til Algiers for å legge nye planer for byen, som den gang var under Vichy-regjeringens kontroll. Planen følger i hovedtrekket de tanker vi kjenner fra tidligere utkast, men den store viadukt er erstattet av motorveier rundt bykjernen, som igjen består av gigantiske Y-blokker. Stormannsgalskap er et farlig ord, men…

Planene forkastes i det lokale bystyret i juni 1942, og Le Corbusier prøver å få Petain til å se bort fra dette vedtaket og likevel realisere planene. Men krigen går sin gang, og Vichy-regjeringen opphører å eksistere, tyskerne sluker resten av Frankrike.

Og vi arkitekter som alltid har undret oss over at den store mester ikke fikk statlige oppdrag i Frankrike, og trodde det skyldtes uforstand, kan jo nå forestille oss at de Gaulle og hans etterfølgere hadde vondt for å godta holdningen under krigen. Han må, for å bruke terminologi fra den gang, minst ha vært stripete.

Nå skal det også nevnes at han hadde stor innflytelse på sovjetrussisk arkitektur i 20-årene, så bildet er mangesidig og komplisert.

Van der Rohe og nazi-Tyskland
Hvorledes var de andre guder innstilt til demokratiet? Walter Gropius, Mies van der Rohe og Frank Lloyd Wright? Gropius var selve grunnstenen i Bauhaus, og Bauhaus var i sin grunntanke u-tysk, hevdet nazistene, de hadde uglesett utviklingen der siden tidlig på 20-tallet. Han reiste som bekjent derfor til England i 1930 og senere til USA da arbeidsforholdene ble utålelige. Gropius’ innflytelse på samtiden var formidabel, både som pedagog og arkitekt, men noe bygg som er blitt stående som et ikon på linje med Mies van der Rohes Barcelona-paviljong, har han ikke etterlatt seg. Hans holdning overfor nazistene kan det ikke ha vært noe å si på.

Men det var det derimot på van der Rohe, som overtok som leder etter noe tid. Han prøvde å fremstå som apolitisk mens han samtidig leflet med nazi-myndighetene for å få oppdrag gjennom de siste år i Tyskland, og erklærte som eneste Bauhaus-lærer seg lojal overfor nazistene. Etter at skolen en kort periode ble lukket, innkalte han hver elev enkeltvis og truet med utvisning om ikke reglene om å «ikke oppholde seg sent i kantinen, unngå politiske diskusjoner, ikke lage noe leven i byen og gå ut pent antrukket» ble fulgt. Studentenes innflytelse på Bauhaus’ liv forsvant som dugg for solen, instruksjonsskolen kom tilbake. Det gikk en stund, men etter at Hitler overtok makten i januar 1933, ble skolen stengt av politiet allerede i april samme år.

Mies tegnet et utkast til ny tysk sentralbank for nazi-regimet, men det ble ikke realisert. Det er hevdet at om Hitler hadde hatt en annen arkitektonisk smak, ville ikke Albert Speer vært hans yndling, men derimot Mies van der Rohe. Reisen til USA i 1937 var derfor ikke politisk motivert, men simpelthen nødvendig fordi han ikke så fremtid for sin arkitektur i Tyskland.

Å sitte i det trygge Norge i 2004 og ha meninger om holdningene under nazistenes terror er makelig. Men, likevel, jeg hadde kanskje ventet noe annet fra skaperen av det kraftfulle monumentet over Liebknecht og Luxemburg fra 1926, kommunistene som nazistene myrdet. Men en må nå likevel spørre seg om han var så opptatt av å skape den moderne estetikk at han kastet over bord dets politiske innhold. Eller var budskapet så politisk hult?

Men van der Rohe skal nå likevel huskes for den skjellsettende paviljongen til verdensutstillingen i Barcelona i 1929 og for at han var den første som oppfattet nødvendigheten av å skille biler og fotgjengere for å få et menneskelig miljø.

FLWs euro-skepsis
Frank Lloyd Wright er vanskelig å katalogisere som sosialdemokrat, ei heller som funksjonalist med den utvikling som funksjonalismen og «den internasjonale stil» etter hvert fikk. Men hans tidlige bygg betydde så åpenbart en frigjøring fra gamle former for de europeiske arkitekter.

Senere avviste han med forakt denne «boks innenfor boks»-arkitekturen, og så med sårhet på hvorledes de tyske intellektualister ble akseptert i det amerikanske miljø etter at de forlot Tyskland. For ham var det en tragedie at USA stadig så til Europa for kultur og neglisjerte sine egne talenter, spesielt hans.

Men for å holde oss til planlegging i den stor skala, nemlig by og regionplanen. Le Corbusier ville rasere byen og bygge den opp på ny. FLW ville forlate den og ta det vidstrakte amerikanske landskap i bruk. «Om 25 år vokser det gress i New Yorks gater.» Begge så bort fra byen som sosialt nettverk.

Med sin bakgrunn fra en barndom på landet med hardt arbeid betraktet FLW kontakt mellom jord og landskap som vesentlig for menneskene. Følgelig burde hver familie i stor grad være selvforsynt og eiendommene så store at de i alle fall delvis kunne livnære dem. Broadacre City het planen, og den fant også gjenklang i Henry Ford, som hadde de samme vyer. Industrien skulle de-sentraliseres, mennene skulle veksle mellom arbeid på jorda og i fabrikker. Så kunne de kjøpe Ford-biler og Ford-traktorer.

(En digresjon: Ford skal også ha svart den gang han var på toppen av sin suksess, på spørsmål om hvorfor han betalte sine arbeidere bedre enn nødvendig. «Fordi de skal ha råd til å kjøpe T-Fords,» var svaret. Om nå samme tankegang lå til grunn i denne globaliserte verden?)
Ford mister sin politiske innflytelse etter hvert, men han var i 20-årene enn sterk kandidat til å bli det republikanske partiets presidentkandidat. Depresjonen kommer, bilproduksjonen får problemer og Ford viser seg å være en ganske reaksjonær mann. Et samarbeid med FLW løper ut i sanden.

FLW forfekter demokratiet som basis for all arkitektur. Og arkitektur er i hans munn en hedersbetegnelse som ikke kan anvendes på hvilken som helst bygning, i grunnen bare hans egne. Men hans skepsis til den europeiske innflytelse er så stor at han på slutten av 30-tallet tar et isolasjonistisk standpunkt til konfliktene i Europa. Det gikk så langt at den betydelige byhistoriker og tenker Louis Mumford var rystet over at FLW i sine skrifter angrep det engelske imperium, men intet sa om slavestaten til Hitler: «Du kryper inn i ditt selvtilfredse ego og presser («urge») Amerika til å følge deg og vil fritt skjenke seierens frukter til Nazi-herskerne.»

Ikke alene
Til slutt noen ord om den innflytelse de to planprinsipper har hatt på byutviklingen. Le Corbusier kan ikke lastes de enorme blokkområder som har skutt opp rundt omkring i verden. De kom delvis før hans skulpturale Marseilles-blokk, selv om den ble et slags moralsk alibi. Like sikkert er det at sentraliseringen, befolkningsvekst og behov for arbeidsplasser har presset kjempene frem både i tempo, kyniske former og materialbruk. Det må alle de epigoner av arkitekter, som sammen med politikere, i fordummet forenkling la grunnlag for kapitalkreftenes frie spill – enten det nå skjedde i den vestlige eller den østlige verden.

På samme måte er det urettferdig å tillegge FLW skylden for «the suburban sprawl». Hans planer ville gi innbyggerne et stykke jord å dyrke, en arbeidsplass i nærheten. Arbeideren skulle, noe naivt kan en vel si i dag, arbeide på jorden om sommeren og stå på fabrikk om vinteren. En byplan der menneskene og arkitekturen vevet seg inn i naturen.

Og nå, når det vesentligste av USAs befolkning er spredd utover, uten annen kommunikasjonsmulighet enn 2-3 bensinslukende biler i familien, er det del av grunnlaget for verdens konflikter i dag. Og det hadde vel neppe blitt bedre om enda større arealer var blitt tatt i bruk.

Tro og arroganse
Enhver kan jo se seg rundt i by og landskap å se hvorledes Norge er påvirket av disse retninger. Det er unødvendig å konkretisere eksempler.

Men en kan kanskje hevde en ting som fascisme, nazisme, kommunisme og sosialisme hadde felles. Nemlig troen på å forbedre menneskenes kår på jorden, hvor forskrudde tankene enn var, og hvor selektive de var i valget av hvem som hadde menneskeverd.

Troen på at vi gikk mot en bedre verden, om de ble hørt, hadde også geniene. Det var en tid der den moderne verden åpnet seg. En voldsom utvikling i alle former for kommunikasjon og teknikk, samtidig som den gamle verden så åpenbart måtte forlates. Problemene kunne løses. Det ga teknikere, intellektuelle og borgerskapet makt uten artikulert motstand fra en opinion. Arroganse ble resultatet, «vi har det svar som vil gjøre deg lykkelig». Og hovmodet var ikke bare begrenset til arkitektenes yrkesgruppe, den er bare mer synlig.

De store genier innenfor arkitekturen var øyensynlig mindre styrt av ideologi, mer av en ubendig kunstnerisk skaperglede, så tilpasset de seg for å nå sitt hovedmål: Å skape i sitt eget verdensbilde. De inspirerte igjen søkende studenter og arkitekter med forakt for fortidens stilkopier. De ble med sitt varierende talent fascinert av formspråket, både som et svar på tekniske muligheter og som et politisk uttrykk.

Kanskje nye produksjonsformer, krav til rasjonell og økonomisk bygge-skikk, en rasjonell holdning i opinionen mer har skapt det vi trodde var sosialdemokratiets formspråk enn ideologien i seg selv. Sammenhengen ble i alle fall ikke skapt av de store guder da de vandret rundt på jorden.
Le Corbusier: Generalplan for Algiers 1941-42
Le Corbusier: Generalplan for Algiers 1941-42
Mies van der Rohe og prosjekt for nazi-Tysklands nye Reichbank, perspektiv.
Mies van der Rohe og prosjekt for nazi-Tysklands nye Reichbank, perspektiv.
Frank Lloyd Wright og Broadacre City 1935
Frank Lloyd Wright og Broadacre City 1935
Le Corbusiers visjoner for det nye Paris.
Le Corbusiers visjoner for det nye Paris.
Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger