Per Kartvedt forble en noe mystisk og mytisk figur, men han var en viktig støttespiller og mentor for mange studenter og yngre arkitekter gjennom hele livet. Foto: Privat
Fra papirutgaven: Arkitektnytt 02/2017
Kommentar: Verdensborgeren

Per Kartvedt (1940-2017) var en uredd provokatør og kunnskapsrik mentor. Han utvidet den norske diskusjonen om hva arkitektur kan og bør være.

Let i norske leksikon, i Wikipedia eller andre kilder, og du finner lite om arkitekt Per Kartvedt, som døde 76 år gammel i midten av januar. Leter du derimot i arkivene på Architectural Association i London, i Archigrams publikasjoner, eller i skotske arkitekturarkiver, er sjansene større for at du finner materiale om den norske arkitekten som hadde et så ambivalent forhold til det norske arkitekturmiljøet.

 

Norsk brutalisme: St. Olav kirke Trondheim, eksteriør. Kirken, som blant annet har flere paralleller til Peter og Alison Smithsons Hunstanton-skole, er signert Per Kartvedt med Bernhard Witte og Petter Holm. Foto: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum
Norsk brutalisme: St. Olav kirke Trondheim, eksteriør. Kirken, som blant annet har flere paralleller til Peter og Alison Smithsons Hunstanton-skole, er signert Per Kartvedt med Bernhard Witte og Petter Holm. Foto: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum

Blant verdenseliten

I et bemerkelsesverdig videoopptak fra 1976 ser vi arkitekt Per Kartvedt på The Rally, en konferanse arrangert av Archigram-arki­tekten Peter Cook i London. Kartvedt står foran en ansamling yngre, toneangivende arkitekter. Han nærmest messer, med dyp og rolig stemme i et selvsikkert engelsk, om dagdrømmer og det arkitektonisk ubevisste. Stilbevisst og uanstrengt referer han til filosofer, arkitekter, filmskapere. Han snakker om planlegging og science fiction, om psykologi, om simulakra, kunst og utopi. Foredraget er et nettverk av vidtfavnende referanser, på tvers av historien, på tvers av disi­pliner. Det er en god inngang til Karvedts rike idéverden – den som tiltrakk hans tilhengere og provoserte hans skeptikere.
 

På The Rally, der Kartvedt stod på taler­listen blant Cedric Price, Hans Hollein, Reyner Banham, Arata Isozaki, Denise Scott Brown & Robert Venturi, Richard Meier, Bernard Tschumi, og så videre, må han ha følt seg i sitt rette element. Kartvedt var en arkitekt med en dragning mot utlandet, mot avantgardistiske miljøer og arkitekter som var visjonære, kanskje også til dels akademiske, og gjerne mer opptatt av fantasi, teori og politikk enn av naturnære detaljer.

Prosjekt for Trøndelag Teater, 1977. Illustrasjon Ron Herron/Per Kartvedt.
Prosjekt for Trøndelag Teater, 1977. Illustrasjon Ron Herron/Per Kartvedt.

Internasjonal orientering

Siden studiedagene, som han avsluttet alle­rede som 21-åring i 1962 med en diplomopp­gave om en fremtidsby for 200 000 mennesker, hadde han interessert seg for internasjonale forbilder. Som Korsmos assistent ved nth fra samme år, ble han en slags utsendt impuls- og talentspeider som reiste rundt og samlet på kontakter, temaer og foredragsholdere han kunne ta med tilbake til skolen.

 

På Folkestone-konferansen i England i 1966, som også ble arrangert av Peter Cook og som var en forløper til The Rally, møtte han blant annet på Cedric Price, Peter Cook og resten av Archigram. Denne kretsen ble for Kartvedt både gode venner og en slags utvidet undervisnings- og samarbeidsnettverk som han hentet inn til kurs på NTH og tegnet flere konk­urranser sammen med, blant annet for Studentersamfunnet i 1973 og et prosjekt for Trøndelag Teater i 1977. Flere av disse prosjekt­ene bar preg av den både teknologi-optimist­iske og popkulturelle lekenheten som det brit­iske miljøet stod for.

 

 

En referansenes arkitekt

Prosjektene Kartvedt var involvert i på 1960- og 1970-tallet, stod ikke i noen typisk norsk tradisjon. Prosjektene han gjorde som arkitekt, i alle fall fram til han gikk inn i F. S. Platou i 1978, var ofte preget av en bevisst bruk av referanser, fra den archigramske modul­tekningen i Steinan-prosjektet, via 
Cedric Prices fabrikkaktige temporalitet i prosjektet for en ny arki­tektavdeling på NTH, til en mer streng, nedtonet britisk brutalisme à la Smithsons Hunstanton-skole i den vakre St. Olav kirke fra 1973.

 

«bo-x» Eksteriørperspektiv fra konkurranse­utkastet til studentboliger på Steinan i 1966. Andrepremie. Foto Nasjonalmuseet
«bo-x» Eksteriørperspektiv fra konkurranse­utkastet til studentboliger på Steinan i 1966. Andrepremie. Foto Nasjonalmuseet

En provokatør

I Kartvedts bisettelse beskrev Håkon Matre Aasarød (tidligere Fantastic Norway) sitt første møte med ham på Bergen arkitekt­skole tidlig på 2000-tallet. Kledd i svarte buks­er, sort skinnfrakk, skinnvest og med gule solbriller. Få var likegyldige til Per Kartvedt, ent­en man stod i hans nære krets, eller man tilhørte de kretsene som oppfattet ham som en arrogant posør og provokatør.
 

Da han lagde utstillingen «Byen i mennesket» på Kunstnernes hus i 1968, var både dagspressen og Arkitektnytts spalter fulle av indignerte leserinnlegg, og han ble av arkitektene selv beskyldt for å ha «ødelagt det gode ryktet arkitektene hadde bygget opp siden krigen». Utstillingen, som ble laget sammen med Terje Moe og som inkluderte både kunst av Per Kleiva, lyd av Arne Nordheim, en multimedieinstallasjon av Archigram, blant mye annet, satte de fleste konvensjoner for arkitekturutstillinger på hodet. Den inneholdt ingen konkrete arkitekturprosjekter, ingen forklarende tekster. Tvert imot forsøkte den å være en slags intens, simu­lert by i seg selv. Den var et av de tydeligste nedslagene av en ny popkulturell, tverrfaglig avantgardetenkning i norsk arkitektur.
 

Også den brutalistiske St. Olav kirke i Trondheim, domkirke for byens katolske menighet, fikk hard medfart blant kritikerne ved åpningen. Selv med sine åpenbare kvaliteter, var det få i Trondheim som var villige til å forsvare prosjektet mot riving da menigheten ønsket seg et større kirkebygg i 2014. Charles Jencks på trondheimsbesøk skal etter sigende ha omtalt kirken som «svært protestantisk», et brudd med forventningene til hvordan en katolsk kirke skulle se ut.
 

Da Kartvedt i 1975 stod bak nrk-serien «Slik er våre byer blitt til», finner vi i avisene blant annet en ung og indignert Jan P. Syse som omtaler programmet som «noe av det verste jeg har sett», et «grovt overtramp» og marxistisk propaganda. tv-serien er som et langt arkitekturforedrag, spekket med historiske bilder og filmfragmenter, historiske anekdoter og politisk analyse som sier mer om arkitekturens materielle, politiske og ideologiske kontekst, enn om selve arkitekturen.

 

1980-tallet hos F.S. Platou

Fra 1978 ble Kartvedt ansatt hos F.S. Platou og inngikk i ledergruppen med John Platou, Jan Digerud, Jon Lundberg med fler. John Platou forteller i en epost: «Per var mye rundt som en rådgiver i prosjektsammenheng, både ved kontoret i Oslo, Bærum, Stavanger, Bergen, Tromsø og Vence i Syd-Frankrike. Per var interessert i arkitekturteori og undervisning, og han var spesielt sterk i konsept­fasen.» 
Hos Platou jobbet Kartvedt blant annet med prosjektforslag for nytt hovedkontor for Fearnley & Eger på Bankplassen i Oslo, nytt hovedkontor for Hydro på Vækerø i Oslo, og kontorpaviljonger «i fjorden rundt Christiania Roklubb». Han ledet også arbeidet med tilbygg til hovedkontoret for Norske Folk og Storebrand i Vika.
 

Også hos Platou var han internasjonalt orien­tert og ledet flere utenlandsoppdrag, blant annet hoteller i St. Petersburg, Kiev, Budapest og Sofia, samt en stor bankombygging i Murmansk. Et nytt internasjonalt «gjennom­brudd» kom da han ble rektor på arkitekt­skolen på Strathclyde-universitet i Glasgow, der han var fra 1993 til 2007.

 

Mentor og støttespiller

Jeg vet ikke om Kartvedt visste at den oppsiktsvekkende videoen fra The Rally var pub­lisert på YouTube. Kanskje brydde han seg heller ikke, han var etter sigende temmelig usentimental rundt sin egen fortid og produksjon, og hadde visst selv ingen motforestillinger mot rivingen av St. Olav kirke, men håpet på at det skulle bli bygget noe mer moderne og tidsmessig på tomten.
 

Den rastløse og kunnskapstørste Kartvedt hadde gjennom hele sin karriere et behov for å komme seg ut av et Norge og et norsk fag­miljø som på mange måter ble for trangt for ham. Han forble på mange måter en noe mystisk og mytisk figur, og det fantes nok en gjengjeldt skepsis i det norske arkitektmiljøet. Likevel forble han en viktig støttespiller og mentor for mange studenter og yngre arkitekter gjennom hele livet, fra generasjonen til Knut Eirik Dahl og Arne Henriksen på nth på 1960-tallet, til Fantastic Norway på 2000-tallet.
 

Bidragene til norsk 60-talls­-­­avantgarde, som i Steinan-prosjektet og «Byen i mennesket», hans bidrag til norsk brutalisme i St. Olav kirke, og ikke minst hans langvarige mentorrolle, gjør at han her hjemme fortjener å bli husket og innskrevet i arkitekturhistorien som en vesentlig og unorsk tenker – i ordets beste forstand. Utenfor Norge er det nok flere og andre historier som vil huskes.

St. Olav kirke Trondheim, interiør. Foto Teigens Fotoatelier/ Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum
St. Olav kirke Trondheim, interiør. Foto Teigens Fotoatelier/ Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum
Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger