Faksimile Aftenposten, 4. desember 2016
Fra papirutgaven: Arkitektnytt 02/2017
Normen som hindrer byliv

Utearealnormen skaper dårlige vilkår for gode byrom, mener to ferske landskapsarkitekter. Og får både Oslos byplansjef og lærere ved NMBU på nakken.

I begynnelsen av desember publiserte Aftenposten et debattinnlegg om uteareal, skrevet av to nyutdannede landskapsarkitekter, Elise Rustad Fossnes og Pernille Steen Fjeldhus. Innlegget ble ledsaget av en utflukt til Løren, der de to utdypet kritikken av utearealnormen i Oslo, og mente at den fører til at gode ute­arealer blir «gjemt inne bak en mur av boligblokker». Den massive boligbyggingen i Oslo «skaper flere grønne lunger, men kun for dem som er med på kjøpefesten», sa de to, som jobber i henholdsvis Norconsult og Pir II.
 

Fossnes og Fjeldhus leverte i vår sin felles masteroppgave på NMBUs Institutt for landskapsplanlegging, med tittelen «Bystruktur­elle forhold som genererer byliv. En metodisk tilnærming – Prosjektområde Skøyen». Her kommer de fram til at plan- og bygningsetatens Byplangrep Skøyen «har svake grep som ikke bidrar til å generere byliv».

 

Elise Rustad Fossnes. Foto: Privat
Elise Rustad Fossnes. Foto: Privat

Må henge sammen

Den aktuelle knaggen for debatten er rapporten fra Boligvekstutvalget, som byrådet i Oslo har nedsatt for å komme med forslag som kan få opp tempoet i boligbyggingen. Blant utvalg­ets mange forslag er blant annet lavere minste­krav til fellesarealer.
 

– Det er viktig å få på plass en definisjon av begrepet fellesareal, sier Elise Rustad Fossnes til Arkitektnytt.
 

– Når vi snakker om fellesarealer, mener vi det som er felles for alle som bor i byen. Vi er opptatt av at man må dele på plassen, og da kan ikke store arealer brukes som avlukkede områder for dem som bor i boligkompleksene. Vi ønsker å fremme felles bruksarealer. Parkene og plassene er byens hage, sier Fossnes.
 

– Oppgaven vår handler om hvordan man genererer byliv, sier Pernille Steen Fjeldhus.

– Det vi oppdaget, var at den nye bebyggelsen i dag ikke er tett nok for å skape byliv. På et sted som Løren har man noen steder laget kvartaler, men så er det store områder hvor man ikke har gjort det. Kvartaler fungerer best når man skaper et sammenhengende område og er med på å generere byliv. 

 

Pernille Steen Fjeldhus. Foto: Privat
Pernille Steen Fjeldhus. Foto: Privat

Lappeteppe-planer

Fjeldhus tror politikerne og planleggerne øns­ker seg en tett by, men så kommer utearealnormen og forhindrer mer kompakt bygging.
 

– Hvis man river et kvartal på Grünerløkka i dag, får man ikke bygget nytt på samme vis. Utearealnormen stiller for strenge krav til sol i løpet av dagen, avstand mellom byggene, og så videre.
 

– Hvorfor bygges det ikke mer kvartalstruktur i dag?

– Man mangler en overordnet plan, sier Fossnes.
 

– Da Grünerløkka og Majorstua ble bygget, hadde man en sterkere plan. I dag har vi et lappe­teppe, der alle tenker på sitt enkeltprosjekt. Vi gjorde mange intervjuer med utbyggere på Skøyen, og spurte om hva de tenkte om helheten. Svarene vi fikk, viste at alle så på sitt prosjekt som det viktigste på Skøyen. Da får vi en rekke enkeltstående bygg, og ingen helhetlig bystruktur.
 

Fossnes trekker fram Vulkan-området som et eksempel på det motsatte.
 

– Der har Aspelin Ramm hatt ansvar for et helt område, og da klarer man å bygge mer sammenhengende. Hvis man derimot får en liten del av et lappeteppe, er det om å gjøre å få mest mulig utnyttelse av den tomta. Det vil typisk bli planlagt en liten flekk til felles­skapet, uten sammenheng med de små arealene fra de andre omkringliggende prosjektene, sier Fossnes.

 

Normen forhindrer det verste

De to fikk svar på Aftenpostens debattsider fra etatsdirektør Ellen de Vibe og seniorarkitekt Silje Hoftun i plan- og bygningsetaten, som mente at utearealnormen «gir varierte og stabile boområder: Er ikke utearealene gode, flytter mange ut av byen». De skrev vid­ere at «felles uteareal er viktige møteplasser som skaper godt bomiljø, tilhørighet og sosial kontakt. De er enkle å nå og føles tryggere enn offentlige arealer».
 

Også tre ansatte ved Institutt for landskapsplanlegging ved NMBU reagerte på synspunktene: professor Kine Halvorsen Thorén og to førsteamanuensiser, Helena Nordh og Katinka H. Evensen. De tre kritiserer flertallet i Boligvekstutvalget, og spør om politikerne virkelig ønsker seg «en usosial og barnefiendtlig boligpolitikk som kan gå på helsen løs».
 

De mener dette er tankegods som på slutten av 1800-tallet resulterte i Gråbeingårdene, trange boligområder uten sol, og de er «overrasket over den støtten landskapsarkitektene Fossnes og Fjeldhus gir til flertallet i Boligvekstutvalget. Vi fraråder politikerne sterkt å lytte til slike råd som ikke har røtter i fagkunnskap om boligkvalitet og hvordan den påvirker menneskene».
 

– De to har undersøkt hva som fremmer byliv, men ikke hva som fremmer bokvalitet, sier Kine Halvorsen Thorén til Arkitektnytt.
 

– Utearealnormen er minstekrav som ikke nødvendigvis gir oss det beste, men som forhindrer det verste.

 

Kine Halvorsen Thorén. Foto: NMB
Kine Halvorsen Thorén. Foto: NMB

– Utbyggernes feil

Thorén sier at normene skal sørge for at en rekke hensyn blir ivaretatt.
 

– Det handler om romlighet i bebyggelsen, sol i førsteetasjene, grøntområder utenfor inngangsdøra. Det er gjort mange studier som viser at grøntområder er viktige for den mentale helsen. Disse fellesarealene er viktige for små barn og for de eldre, og denne tryggheten og nærheten kan ikke erstattes av offentlige parker, sier Thorén og legger til at utearealene bli stadig viktigere for å bekjempe flom og overvann.

Thorén mener også at området på Løren, der Aftenposten intervjuet Fossnes og Fjeldhus, er et uheldig eksempel på uteområde som følger normen.
 

– De har stilt seg opp foran et ekstremt dårlig uterom, et uteareal med svært lave ambisjoner. Det kunne vært et fantastisk areal, men man har sløst det bort. Ambisjonsnivået er minus ti. Men dette er utbyggernes feil, man kan ikke skylde på normene, sier Thorén.
 

Hun er også kritisk til det hun kaller en tendens til å roman­tisere områder som Grünerløkka.

– Når man bygger nytt i dag, behøver man ikke å bygge Grünerløkka om igjen. Hvis vi bygger mer intelligent, kan vi opprettholde normen som kommunen går inn for, og allikevel oppnå høy nok tetthet. Jeg synes de to strekker masteroppgaven sin vel langt. De har ikke undersøkt folks boligpreferanser, sier Thorén.

 

Litt sjokkert

Elise Rustad Fossnes svarer slik på de tre NMBU-ansattes mot­innlegg.
 

 – Folkehelse og barn i by er noen av deres fagområder, og vi er enige i målene. Men de trygge, gode rommene må ikke nødvendigvis lukkes inne. Bakgårder er viktige private områder, men de behøver ikke være så store som i dag. Hvis biltrafikken skaper utrygghet, så ligger problemet der. Kanskje må bilen bort fra flere bygater.
 

Selv om midlene er ulike, mener Fossnes at de vil det samme som byplanleggere og forskere.
 

– Vi ønsker gode, urbane steder for alle, selv om vi har to ulike måter å komme dit på. Det er strålende at vi får til en diskusjon. Men jeg blir litt sjokkert når de tre fra NMBU sier at våre oppfatninger ikke har røtter i fagkunnskap, i og med at dette er noe vi har lært av andre professorer på NMBU. Selv om det vi skriver i vår master eller vår kritikk av utearealnormen ikke er i tråd med deres teori og forskning, betyr ikke det at det vi har lært, er feil. Deres uttalelser viser kanskje at professorene og de fagansvarlige på NMBU bør snakke mer sammen, avslutter Fossnes.


Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger