| DEBATT: Svolv-aid24.08.2006 Alf Christian Samuelsen Jeg elsker Lofoten, men blir både flau og trist når jeg går i land i Svolvær. Helst vil jeg rope ut en unnskyldning til horden av turister som for en stakket stund slippes løs i byens gater. Veldig mye er fryktelig galt med den arkitektoniske utformingen av Svolvær. Det gjelder byggverk, disponering av arealer, og det visuelle uttrykket som sådan. Med sitt nye iskalde torg og enda et kjøpesenter, som for n'te gang redefinerer byens sentrum, har Svolvær tatt'n helt ut, og gått ned i en spagat det skal bli vanskelig å komme seg opp fra uten kyndig hjelp.
Det er virkelig en bragd, når man tenker på den fantastiske naturgitte rammen Svolvær omgir seg med. I løpet av de seneste tiårene har man klart å utradere det meste som kunne fortelle noe om stedets topografi og historie. Særpreget knytter seg nå bare til det totale fravær av pietet og estetisk sans. Rica Hotell er unntaket. Lofotens hovedstad har mistet seg selv, og en by uten identitet, er en by uten ære.
Byen som gjennom mange år har opparbeidet seg et solid ry som arrangør av LIAF/Lofoten Internasjonale Kunstfestival, ligger selv med brukket rygg og ser ut som en asfaltert slagmark. Gamle og nye kjøpesenter velter seg på fyllingene mellom gapende måker og parkeringsplasser. Det maritime alibiet ivaretaes av hurtigrute-skipenes daglige anløp, der Størmerbrygga (en av de siste originale) nå trilles vekk for å gjøre plass til kulturhuset. Ja, for er det noe Svolvær og Vågan kommune ynder å framheve, er det sin kulturbevissthet. På den annen side har man utviklet en blindhet som gjør at Svolvær aspirerer til landets styggeste by.
Selv bodde jeg i Lofoten 1993-2004. De første årene slo det meg at det som kjennetegnet byggeskikken eller stilen, var at det ikke var noen stil. Her finnes knapt noen klar linje, som den man for eksempel finner på Sørlandet. Mangfoldet skaper et frodig inntrykk. Rotete kanskje, men ekte. I Svolvær ser denne ikke-tradisjonen ut til å ha blitt podet med politisk væreierskap og markedskreftenes frie og ansvarsløse spill. Som så mange norske byer og tettsteder har Svolvær solgt seg uten andre mål enn kortsiktig gevinst. Ingen har hatt makt nok, ryggrad eller evne til å se byens utvikling i et helhetlig og langsiktig perspektiv.
Tema for årets LIAF (kurator: Maaretta Jaukkuri) er «å føle med øynene».
Jeg utfordrer Norske arkitekters landsforbund til å føle Svolvær med sine øyne. NAL kan blant annet bidra til å sparke i gang en forsømt debatt. Er det helt likegyldig hvordan The Capitol of Lofoten framstår? Det er tid for Svolvær Aid. Alf Christian Samuelsen |
