Generalforsamling ble avviklet fredag 9. juni i Kulturhuset i Tromsø.

Hovedtema var omorganiseringen og strukturen i NAF. Etter forrige generalforsamling ble det besluttet at styret skulle være lokalisert til Tromsø, som tok over styrefunksjonene etter lokallaget i Bodø. Disse to byene har størsteparten av arkitektene i Nord-Norge og utgjør de viktigste miljøene for faglig diskusjon og aktiviteter. En viss rivalisering er registrert, og det var med spenning man så frem til hvilken organisering man ville gå for.

Beslutningen ble (nærmest enstemmig) å legge ned Tromsø Arkitektlag, få et slagkraftig stort styre (8-9 medlemmer) og åpne for bredere geografisk sammensatte referanse- og prosjektgrupper samt at årsmøter kan og bør holdes på andre steder i landsdelen.

Bodø-miljøet var dårlig representert, men kjenner jeg dem rett, vil de bidra også innenfor de nye statuttene. Norske arkitekters landsforbund, NAL, er opptatt av å opprettholde et nært forhold til NAF, men er avhengig av et nært samarbeid for å gjennomføre etterutdanningstilbud og andre aktiviteter. Undertegnede tror at den nye organiseringen kan være et skritt i riktig retning.

Generalforsamlingen ble avsluttet med en forelesning av Anders Wilhelmson, Stockholm, om hans mangslungne arbeider, fulgt av en velsmakende tapasbuffet i Kulturhusets hyggelige restaurant.

Sammensatt symposium
Nyvalgt leder i Nord-Norges arkitekt-forening, Gisle Løkken, ledet symposiet. Under tema «Makrostrukturelle endringer i nordområdene og arkitektens nye posisjon» ble lørdagen benyttet til et bredt anlagt symposium. Symposiet samlet ca. femti deltagere.

I ettertid står to hovedtema igjen:
• Nordområdenes utfordringer og oppgaver
• Mangfoldet i arkitektenes yrkesutøvelse

Spørsmålene som ble stilt, var om arkitektene ønsker å spille en rolle i den endringsprosessen som finner sted i nordområdene og, i så fall, hva dette vil innebære. De makrostrukturelle endringer (isfrie polområder mm), øvrige miljømessige, politiske, økonomiske og kulturelle forhold vil i stor grad ha innvirkning på arkitektenes virkefelt, den fysiske virkeligheten og de sosio-økonomiske strukturene rundt dette. Svaret på første spørsmålet gir seg vel selv, men hva konsekvensene kan innebære er vel mer sammensatt.

Innledningen var en frisk nordnorsk betraktning om nordområdenes historie, dagens utfordringer og fremtidens muligheter fra sjefredaktør i Nordlys, Hans Kristian Amundsen.

Bosetningen i nordområdene er i hovedsak tuftet på å høste av havets rikdom. Nå inkluderer dette også olje og gass, og de politiske føringer for næringsutviklingen inkluderer også fiskeriene og turisme. Utenriks-minister Jonas Gahr Støre betraktes som omdreiningspunktet for den videre utvikling i nordområdene. Urfolket, samenes situasjon og de økologiske forhold knyttet til klimaendringer og nedsmelting av polisen er også vesentlige anliggender, ikke minst i en global sammenheng.

Den nordnorske entusiasmen og stoltheten er påtagelig, nærmest hamsundsk. Men jeg, som utflytter, skjønner ikke helt hva som er galt med Grünerløkka, og Oslo er nå engang hovedstaden i dette lange landet vårt. Muligens ligger noe av forklaringen i den lange tradisjonen i landsdelen til å forholde seg direkte til andre havner og land, da blir hovedstaden mindre viktig.

Inspirerende bidrag
Lars Bendrup fra Transform, Århus, viste prosjekter fra Åsane ved Bergen og konkurranseutkast til kulturhus i Hammerfest, samt Transforms bidrag i Bjørvika-konkurransen. Spennende konsepter, men undertegnede er ikke sikker på om «OMA-inspirert» arkitektur skal spres over det ganske land. Jeg tror at bebyggelse i Hammerfest i langt større grad bør ta hensyn til lokal byggeskikk og ikke minst de klimatiske forhold.

Catharina Gabrielsson, arkitekt/doktorand, Stockholm, ga en teoretisk redegjørelse om forholdet mellom plass og rom, stedets muligheter, begrensninger og egenart.

Lene Edvardsen, Husbanken Hammerfest, konsentrerte seg om samarbeid i regionen. «Verdiene ligger i havet, men vi lever våre liv på land» er et utsagn som har gyldighet for hele Barentsregionen. En utveksling av kunnskap om det å bo i nordområdene kan være gunstig for alle parter. Både utveksling av teknologi, forvaltning og kultur gir et grunnlag for felles oppgaver i reetableringen av kontakten østover.

Anders Wilhelmson, arkitekt og professor på Kungliga Konsthøgskolan, Stockholm, er et godt eksempel på at arkitekter kan brukes til så mangt. Hans virkefelt spenner fra byplanlegging ved hjelp av digitale modeller via boligdesign til engangs-toaletter for å avhjelpe situasjonen i land med manglende sanitærløsninger.

Gruvebyen Kiruna er bokstavelig talt underminert, mange års gruvedrift har ført til at store setninger vil finne sted i de bebygde områdene. Ved hjelp av databaserte modeller viste han hvordan gjennoppbyggingen kan finne sted på en mest mulig skånsom måte.

Johannes Molander Pedersen, Northern Office for Research and Design, København, er nok et eksempel på at arkitekten kan anvendes til annet en hustegning. Nord lager i stor utstrekning «prosessarkitektur» og program-analyse. Danskene ser ut til å ha et talent for analyse og formidling som vi kan misunne dem.

Egne innspill
Symposiet var svært inspirerende. Man kan kanskje etterlyse en sterkere relevans mot nordområdene, men tanke-vekkende var det.

Helt på eget initiativ, men ikke uten tilknytning til intensjonene om en styrking av nordområdenes egenart, har jeg et par forslag til handlingsplan for tiden fremover:
• La fjæra leve!
Strandsonen har en stor betydning i det nordnorske landskapet. I alle år har man tatt denne viktige sonen for gitt. Havet var en plass hvor man kunne dumpe all møkka når man ville bli kvitt den (trodde man). Forskjellen på flo og fjære er dramatisk og burde inspirere til utbyggingsformer og bebyggelse som spiller på lag med miljøet, lyset og de andre egenskapene til sjøen og møtet med land. La oss i alle fall slutte å drive vold mot svaberg og fylle på med uestetiske fyllinger.

Det andre forslaget er også av en landskaps- og miljømessig karakter:
• Tramp på et plantefelt!
Før var det noe som hette: «Nord for Rana finns ikke grana!» Jeg synes man burde prøve å gjøre dette utsagnet mer gyldig. Hele landsdelen er merket av skogreisingen/granplanting i kunstig tette teiger. Denne fremmede, om enn velmente vegetasjonen, finner man nesten overalt der man får den til å gro. Som habitat er de elendige, økonomisk sett marginalt interessante – grantrærne brukes ikke engang som juletrær.
Herved overbrakt!

Utfordringer i nord