| Jord, vann (ild og luft)12.12.2007 Mathias Kempton Det blåser en frisk bris gjennom silosjaktene på Bergen Arkitektskole for tiden, og nylig luktet den svakt av spylevæske. Skolen har fått ny rektor, og siste uken i oktober resulterte det i et kort besøk av den amerikanske arkitekten Michael Reynolds. Anledningen var Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), der dokumentaren om Reynolds, «Garbage Warrior», ble vist. Som nyutdannet arkitekt på 1970-tallet begynte han å eksperimentere med søppel som byggematerialer, og siden den gang har han utviklet avanserte byggesystemer for bærekraftig arkitektur. Filmens tittel gjenspeiler også hvilken kamp dette har vært, i et politisk klima som ikke nødvendigvis verdsetter «folk som vil redde verden».
Ved hjelp av godt samarbeid klarte BIFF, Bergen Arkitektforening (BAF) og BAS å samkjøre filmvisning, foredrag og workshop. I tillegg ble kurset på BAS sponset av Ragn Sells i form av to containere med (nesten) tomme plastkanner – herav den friske lukten av spylevæske. Medias interesse var stor, med daglig besøk av både lokal og nasjonal presse. Arkitekter er ikke alene om å fatte interesse for bærekraft, vi får bare håpe interessen er vedvarende.
Til tross for en fengende filmtittel ble det etterhvert tydelig for meg at den kan virke noe misvisende. Reynolds er ikke først og fremst opptatt av søppel i seg selv, prosjektet er langt mer ambisiøst enn det. Hans biotecture er en helhetlig filosofi med et enkelt budskap: Lær av naturen! Husene han bygger er selvforsynte med vann, varme og elektrisitet, har eget kloakksystem, og produserer mat. De utgjør selvstendige økosystemer, og er helt uavhengige av tradisjonell infrastruktur. Bruken av søppel er både politisk og praktisk: «Humans are the only species on the earth that produce garbage. There are more tires in the world than trees, they are in fact an indigenous product of the earth.» Han ser det som essensielt at vi mennesker må kvitte oss med begrepet søppel, og heller se på avfall som en ressurs. Derfor bygger han hus av bildekk, flasker og ølbokser.
Reynolds er besatt av det han kaller «thermal mass», et begrep han ikke vegrer seg for å gjenta. Hovedprinsippet bak bygningene er å lagre solvarme i denne termiske massen, som skaper en jevn, stabil temperatur. Effekten oppnås ved å fylle bildekk med jord, som deretter isoleres. På denne måten kombineres konstruksjon og termisk masse på en enkel og hensiktsmessig måte. «I can build a house anywhere I want. I just put a tire on the ground, and start pounding dirt into it. Any damn fool can do that.»
På kaien utenfor BAS er det ikke like mye «dirt» som i New Mexico, men det vi har nok av i Bergen, er vann, både i luften og på bakken. Våre knappe tre dager med arbeid baserte seg derfor på å utforske vann som termisk masse, et materiale som i kombinasjon med plastkanner også kan utgjøre en bærende struktur.
Knapp tid er ikke fremmed i Reynolds' virke, det er en integrert komponent. Jordens ressurser forbrukes i så høyt tempo at ethvert mottiltak er på overtid. Han sammenligner arbeidet sitt med en bakteriekultur: Antibiotika står i fare for å bli ubrukelig som medisin fordi noen sykdommer muterer raskere enn forskerne klarer å gjøre mottrekk. Celledelingen skjer utrolig hurtig, og hver generasjon vil tilpasse seg de rådende farer. Bare gjennom desentralisering og småskalatiltak i høyt tempo kan vi løse klimaproblemene. Store sentraliserte tiltak er så dyre og prestisjefylte at det ikke er rom for risikotenkning. Samfunnet satser i altfor stor grad på trygg og eksisterende teknologi, og nyskapningen uteblir. Denne tanken hadde for øvrig vært et interessant tema å diskutere under årets arkitekturtriennale.
Reynolds' besøk på BAS var en kort, men intens injeksjon av kunnskap og skapervilje. Han har klare standpunkt, noe som er retorisk effektivt, men samtidig øker sjansen for å ta feil. Hans forenkling av arkitektoniske problemstillinger har gjort det mulig for ham å ta risiko, men samtidig blir det også tydelig at han kun har løst et smalt spekter av de utfordringer vi står overfor. Hans visjon for «an earthship city» ble et godt eksempel på dette: En by som kanskje hadde løst energiproblemet, men antageligvis også hadde skapt en sosial katastrofe.
Alt i alt var det likevel en ting som stod igjen som det mest sentrale. Reynolds ser på seg selv som en stifinner. Han ønsker å bryte vei for andre, og hans største ønske er at noen skal komme etter ham og gjøre en bedre jobb. Det er en holdning vi alle kan lære noe av.
3. klasse BAS/Studentrepresentant i NALs landsstyre
Mathias Kempton |
