Mot en ny norsk arkitektur

Forholdet mellom forskning, utviklingsarbeid og kunstnerisk utviklingsarbeid, og fordelingen av offentlige midler, står sentralt for en eventuell fornyelse.

Arkitekturforskning var tema for et møte i Arkitektenes Hus i 1990, om Kunnskapshåndtering i arkitekturfaget. En rapport ble utgitt av NAM. Mitt eksemplar kostet ti kroner på utsalg fra arkitekturbiblioteket ved NTNU, inni er det stemplet som en gave fra Norsk Form til AHO. Temaet har gått en rundgang, men er ikke mindre aktuelt i dag.

Arkitektur ble utforsket og presentert gjennom årets triennale, gjennom en hypotese, en slags analyse og prosjekter. Slik sett kan triennalen ha fellestrekk med noen typer avhandlinger.

Triennalen er over
Triennalens hypotese kom til uttrykk gjennom risk-begrepet, som jeg omtalte i Arkitektnytt i forkant av triennalen (Arkitektnytt 08/2007, En ny norsk enighet - om stil, risiko og Triennalen). Begrepet ble også tematisert i B-sides/Arkitektur N og deretter av professor Ed Robbins ved Institutt for urbanisme (Arkitektnytt 10/2007, Was it worth the risk?). Spesielt hyggelig er støtte fra dette instituttet, da dets aktører er godt kreditert for triennalen. Instituttet må ha vært viktige for at akkurat denne hypotesen ble stående, dvs. for utvelgelsen av emnet for triennalen.

I rapporten fra NAM hefter et à propos av i dag urbanist og AHO-rektor Karl Otto Ellefsen under tittelen Arkitekturens grunnlagsproblemer, hvor det innledes med at "Fagets krise er altså en "teorikrise". Nå, mer en 17 år senere, må en spørre seg om denne krisen er løst, eller om det bare er ett sett av holdninger som har avløst et annet.

Hypotesen om risk ble underbygget gjennom en analyse eller en dokumentasjon av ny teknologi, gjennom utstillingen av 10 spektakulære ingeniørprosjekter. Parallelt ble syv visjonære arkitektoniske konsepter presentert. Delvis reflekterer de den nye teknologien og delvis triennalens hovedtema. Utfordringen lå selvfølgelig i å omdanne samtidens problemer og tekniske muligheter til ny arkitektur. Det hele innledes ved at en sluses gjennom en kunstnerisk installasjon.

Triennaleopplegget kan sammenliknes med tidligere utsagn om samtiden. "Vers une Architecture" (1923, Towards a New Architecture i 1927) av Le Corbusier, er kanskje den publikasjonen som har fått størst innflytelse for en ny arkitektur. På originalomslaget finnes et forseggjort fargeperspektiv av et masseprodusert kunstnerhjem. I boken bringes fem ulike arbeider sammen gjennom et innledende manifest og et avsluttende essay om arkitektur kontra revolusjon. Komposisjon, historie og teknologi drøftes. En får vite at skip, fly og biler endrer verdens muligheter, for så å bli presentert for arkitektens prosjekter for ny boligbebyggelse.

Boka har blant annet av Berlage-instituttet vært benyttet som eksempel på avhandlinger i arkitektur, på linje med Delirious New York av Koolhaas, og Learning fra Las Vegas av Venturi osv.

Unge og lovende
Det finnes gjerne tre (u)muligheter til å utarbeide ny arkitektur. En kan jobbe seg opp innen et etablert kontor, eventuelt danne en underavdeling etter et slags franchisesystem. En kan følge "gamlemåten" ved å starte for seg selv, kanskje med gamle penger og forbindelser, med en partner, leve enkelt og jobbe hardt, ta de jobbene en får og etter hvert etablere noe. En kan forsøke seg på en doktorgrad og utvikle noe i forbindelse med en skole.

Mens det i dag er en overvekt av mannlige professorer, er det nesten dobbelt så mange kvinnelige stipendiater. Samtidig er det langt færre søkere til stipendiatstillinger i arkitektur, med dagens opplegg, enn til kunststipendiatordningen beskrevet under (www.kunststipendiat.no), og hvor utstilling ofte inngår som en viktig del.

Resultatet fra disse tre (u)muligheter blir ofte at de unge og lovende enten blir talsmenn for et etablert kontor, eller ikke har store nok budsjetter for annet enn "små" tanker og vakre hytter, eller får stipend til å videreføre et eksisterende forskningsprogram som kanskje er på hell.

Hva ville skjedd om en ga 2 000 000 kroner over tre-fire år til noen av dem som etter fem års studium viste seg egnet, på grunnlag av en utfyllende og illustrert prosjektbeskrivelse? Gjennom et slikt opplegg vil en kobling mellom det kommersielle, det kunstneriske og det akademiske være mulig. Dette er på tampen til å bli virkelighet også for noen få arkitekter.

Arkitekturforskning i utvikling
I Norge har det i realiteten lenge ikke vært mulig å søke midler til å lage innovativ arkitektur. Det er knapt med konkurranser, selv om Europan og Turistvegprosjektet danner ringvirkninger.

Kulturrådet bevilger i praksis ikke til arkitektur, og forsvarer seg med at Norsk Form tildeles disse midlene. Forskningsrådet kan på forespørsel ikke huske sist de innvilget en søknad fra en arkitekt. Det er lenge siden, selv om det her kan være noe på gang.

Dermed er det AHO og Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU som i dag styrer forskningsmidlene, men også BAS har ambisjoner her. Fakultetet på NTNU hadde for første gang forskningsdag i november, og i den siste utlysningsteksten for stipendiatstillinger ved AHO, kunne en lese følgende:

"AHO ønskjer å utvikle sitt Ph.D.-program i retning av "Research by design". Bak dette ligg ei oppfatning om at relevant utviklingsarbeid innanfor arkitektur og design best skjer gjennom kreativt prosjektarbeid når denne praksisen blir kombinert med kritisk refleksjon. ... AHO bruker derimot "Research by design" som eit omgrep som kan fungere innanfor noverande doktorgradsordning, doktorgradsreglement og doktorgradsutdanning. Reglementet for Ph.D. er romsleg og gir i høg grad høve for å kombinere vitskapleg arbeid, utviklingsarbeid og kunstnarleg utviklingsarbeid."

Bak dette signifikante utsagnet ligger en til dels ny og felles forståelse blant de nordiske skolene om at en skal kunne forske i arkitektur etter metoder fra mer tradisjonell vitenskap (samfunnsvitenskapelig og humanistisk), fra arkitekturprosjektering og fra kunst, eventuelt en kombinasjon av disse. Med dette kan veiledning og evaluering bli mer komplekst, og en trenger antagelig større team for å vurdere og sikre kvaliteten på arbeidene. Kvalitetssikring må også gjelde for selve opptaket, eller for seleksjonen.

Utvelgelsen av de beste blant dem
For at en kunstner skal kunne søke kunststipendiat, må det samarbeides med en potensiell veileder om en søknad. Denne sendes til veilederens institusjon innen 15. januar. Institusjonen siler så ut over halvparten av søknadene. De resterende sendes til den nasjonale programledelsen 1. mars, hvor fagkomiteer bestående av to personer organiserer og vurderer.

I siste fase intervjues søkerne av programledelsen, bestående av 10 representanter fra de ulike institusjonene. Det er altså tre steg i uttaksordningen som har virket fra 2003.

Kunnskapsdepartementet bevilger om lag fem millioner i året, og rammene er omtrent som for NFR-stipendiater (Norges forskningsråd). I 2007 ble syv tatt opp, hvorav to hadde ekstern finansiering.

I prestisjepregede arkitektkonkurranser ligger de totale premiene på nivå med ett stipendiat. Her blir gjerne alle prosjektbeskrivelser stilt ut (anonymt), publikum får kanskje uttale seg og en sammensatt jury beslutter. Det hele etterfølges gjerne av debatt om resultat, prosess og selvfølgelig om eventuelt bygd resultat.

Når det gjelder fordeling av forskningsmidler i norsk arkitektur er prosessene alt annet en transparente, og for få personer er involvert i utvelgelsen. Det samme kan vel kanskje sies om utvelgelsesprosessen til triennalen. Skolene er per definisjon drevet konservativt og kontrollerer utviklingen som best de kan.

Tradisjonsbygging versus nyskapning
Forutsetningen for ny arkitektur er at det er mulig å finansiere divergerende utsagn. En nasjonal uttaksordning for fordeling av forskningsmidler til faste årlige frister, er en vei å gå, i samarbeid med NAL. Slik kunne teori og praksis komme nærmere hverandre.

Dette kunne også generere mer anvendt forskning, ved at større kontorer kan finansiere spesielle tema, f.eks. innen miljø. En slik ordning legger til rette for direkte offentlig støtte gjennom en samordnet arkitekturpolitikk. En forutsetning er at også skolene henter stipendiater fra ordningen. Samtidig har det ingen hensikt for unge og lovende å være medlem av NAL om ikke forbundet fremmer ny arkitektur.

Triennalen kan sette i gang en prosess som leder til en ny norsk satsning, som gir grunnlag for noe fremragende. De heldige, kunnskapsrike og hardtarbeidende som får gode arbeidsmuligheter, måtte selvfølgelig følges med argusøyne. Med slike åpne prosesser kunne en lettere unngå konklusjoner som den fra Robbins: "In essence the Triennale in its form and in its practice failed in its own terms before it began".

Bedre arbeidsbetingelser for ny arkitektur vil i fremtiden også kunne heve kvaliteten på triennalen.