Vil tette kunnskapshullene

Byggenæringen har hatt gyldne tider de siste årene. Nå varsles det om krise. Enn så lenge bygges det mer enn i fjor, men 2009 blir nok tøffere. Hva vil det bety for kvaliteten på det som bygges?

Kan den varslede lavkonjunkturen – paradoksalt nok – bidra til å skape enda bedre omgivelser og miljøer å bo, leve og arbeide i?

Ja, mener de fremste arkitekturforskningsmiljøene i landet, med NTNU, SINTEF Byggforsk og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i spissen.

Langt mellom teori og praksis
Disse samarbeider nå om å bygge opp et nytt, nasjonalt forskningsprogram som heter Arkitektur og kvalitet i omgivelser.

Ett av målene er å bygge en dyp verktøykasse med ny kunnskap som beslutningstakere kan ta i bruk, for eksempel på området bærekraftig byutvikling. At kulturminister Trond Giske bevilget 3,6 millioner til arkitekturpolitiske tiltak i forrige måned, er et signal om at politikerne selv etterspør en kompetanseheving på området arkitektur og omgivelseskvalitet.

Viktig blir det også å bygge bro over kløften mellom akademia og byggebransjen.

Ingen liten oppgave, om en skal dømme fra forskningsworkshopen som ble holdt i Trondheim nylig, der et tredvetall arkitekter og planleggere, forskere og arkitekturteoretikere satte hverandre stevne.

Mye bygging – lite forskning
Den kraftige byggeboomen som vi er i ferd med å legge bak oss har i beskjeden grad vært forskningsdrevet.

– Det er et stort FoU-behov i byggenæringen. Et enøyd fokus på bunnlinja og å tjene penger går på bekostning av kvalitet i oppgangstider, som vi har sett altfor mange eksempler på i de siste årene. Og det er lite som tyder på at kvalitet vil prioriteres sterkere av bransjen selv i nedgangstider, advarer Tore I. Haugen, dekanus ved Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU.

Mottrekkene kan være nye byggeforskrifter som trer i full kraft i 2009 –  og mer forskning. Forskning som lar kvalitet og lønnsomhet gå hånd i hånd.

Er arkitekturforskning interessant?
– Arkitekturforskning er ikke noe nytt, men går tilbake til 1600-tallet. Arkitektfaget og norske arkitekter har hatt en rolle i samfunnet som har vært helt unik – de har vært med i hele produksjonsprosessen. Men dette har blitt mindre fremtredende, og i dag oppleves arkitekturforskningen som lite interessant for byggebransjen. Det er et lite paradoks, for vi opplever større arkitekturinteresse enn noensinne i samfunnet, både i Norge og internasjonalt forteller AHO-rektor Karl Otto Ellefsen.

Sivilarkitekt Ole Gustavsen fra anerkjente Snøhetta ser dilemmaet: – Det krever tid å sette seg inn i andre prosjekter og konkurranser innenfor praksisfeltet. Så det er en utfordring for arkitekturforskningen å gjøre seg interessant, mener Gustavsen, som samtidig presiserer at Snøhetta, som står bak prisbelønte signalbygg som Biblioteket i Alexandria og Operaen i Bjørvika, legger flere millioner inn i egen FoU-innsats.

Stadig flere tar til orde for en systematisk gjennomgang og utvikling av kunnskap som gjøres av arkitekter. Fordelene ved praksisbaserte FoU-arenaer, er at man ved forbildeprosjekter og forsøksprosjekter både kan synliggjøre forskningen, og ikke minst være relevante for praksis og for samfunnet.

– Arkitektpraksis kan imidlertid ikke studeres uavhengig av øvrige aktørers praksis, eksterne betingelser og forhold, påpeker Ebbe Harder, forskningssjef ved Københavns Arkitektskole, som mener det er positivt om arkitektskolene i større grad involverer seg i forsøksbyggeri.

Klimaforskriften kommer
Om det har vært begrenset forskningsetterspørsel fra byggebransjen hittil, kan det imidlertid snu allerede til neste år. Virkeligheten på arkitektkontorer og byggeplasser beskrives som dramatisk forandret bare fra august til november i år.

– Det anlegges allerede nå et historisk perspektiv på byggeboomen som vi nettopp har lagt bak oss: Hva gikk feil...? Det er behov for mer kunnskap om boomens resultater, og økt forståelse av dens produksjonsapparat, ifølge Karl Otto Ellefsen.

Arkitektene tror selv at det vil pløyes ny forskningsmark både for teoretiske og tekniske problemstillinger.

I tillegg til kunnskapsutvikling om arkitektonisk kvalitet i et historisk relieff, er behovet for teknologiutvikling betydelig. 1. august 2009 er datoen entreprenører, utbyggere og arkitekter skal tvinges inn i EU-folden og bygge klimavennlig.

– Nye bygningsforskrifter krever nye måter å prosjektere og bygge på, nye tekniske løsninger, nye materialer. Dette reiser dessuten en rekke spørsmål omkring brukskvalitet og opplevelse av miljøvennlige løsninger, og hvordan man tenker omkring byplanlegging, bomiljø og estetikk, sier NTNU-dekanus Tore I. Haugen.

Med Bygningsenergidirektivet vil livssyklusanalyser komme sterkere inn i bygging og planlegging enn vi hittil har sett.

–- Vi er på vei til nullutslippshuset og plussenergihuset – hovedsakelig på grunn av klimautfordringen og nye, strengere forskrifter, samt teknologiutvikling og -anvendelse som følge av dette, påpeker NTNU-professor Anne Grete Hestnes.

Må endre holdninger
Men er nye forskrifter et kraftig nok verktøy til å sikre både arkitektonisk kvalitet og blå – og ”grønne” – bunnlinjer? - Det finnes langt mer radikale muligheter innenfor bærekraftige byggeprosjekter enn det som de nye forskriftene krever. Entreprenører vil oftest legge seg på et minimumsnivå i forhold til å følge krav og forskrifter, og da kommer ofte arkitektonisk kvalitet i bakgrunnen, ifølge prodekanus Fredrik Shetelig fra NTNU.

Snøhetta-arkitekt Ole Gustavsen er enig: – Det er kostbart og kompetansekrevende å endre eksisterende praksis. Det er mye kompetanse innenfor dette feltet, men den brukes lite ute i praksis, for vi driver ikke først og fremst bærekraftig utvikling, men bunnlinjeutvikling.

Det er lett å peke på at bygg- og anleggsbransjen egentlig ikke er særlig interessert i klimavennlig byggeri, ifølge Gustavsen: – Det eneste som nytter, som man forholder seg til, er forskrifter som må følges. Man endrer gjerne ikke på praksis før man får absolutt pålegg om det.

Integrerte prosesser gir høyere kvalitet
En annen utfordring for kvalitet og innovasjon i næringen er at ingeniører, arkitekter og andre faggrupper sjelden arbeider integrert i hele byggeprosessen.

– Kontrakter, organisasjonsformer og prosess er sentrale forskningsfelt når man skal undersøke rammevilkårene for ”produksjon” av kvalitet innen arkitektur, understreker Fredrik Shetelig.

Nøkkelen er å stimulere til mer og bedre kommunikasjon mellom myndighetene, byggenæringen og akademia, ifølge Shetelig:

– Broen mellom beslutningstakere, forskningsfelt og praksis er ekstremt viktig. Mer kunnskap gir underlag for bedre styring. Men det generelle kunnskapsnivået om våre fysiske omgivelser er dessverre for dårlig blant politikere og innen forskningsbyråkratiet i dag.

Ett hederlig unntak er Bergen, der man har klart å ta et løft i lag for arkitekturen, skal man tro NTNU-prodekanen.

Med hjelp fra byggebransjen og Norges forskningsråd kan et enda større felles løft realisere ZEB, håper Anne Grete Hestnes og Tore I. Haugen.