| Den akk så vanskelige konteksten 03.02.2004 Røyne Kyllingstad «Hvorfor presenteres hus i arkitekturtidsskriftene så ofte som solitære bygninger?», spør Hans Jacob Hansteen i Arkitektnytt 03/04. Han gir selv et både klart og meget lesverdig svar. Jeg finner ingen grunn til å polemisere mot det. Men spørsmålet kan også stilles ut fra en litt annen – dog beslektet! – synsvinkel. Som gammel bygdeplanlegger har jeg helt siden jeg var fersk i faget, d.v.s. for over 40 år siden, opplevd hvordan arkitektstanden direkte har fordømt og derfor gjort sitt beste for å hindre spredt boligbebyggelse. Det finnes flere unntak fra regelen enn meg, i sær i praksis. F.eks. når man får oppdrag fra betalingsvillige byggherrer, eller man bygger egen hytte. Hytter blir forresten av en eller annen grunn akseptert som mindre skjemmende for miljøet så lenge eieren har en annen, såkalt «fast» bolig ved siden av. Det ideelle er imidlertid, som det står i en av Miljøverndepartementets brosjyrer, hus i boligfelt: «Det beste bomiljø oppstår erfaringsmessig i grupper på mellom 20 og 25 hus.» Kilden for disse «erfaringene» har jeg aldri klart å fravriste de involverte arkitekter, sporene stoppet i Danmark. Men idealet gjøres like fullt gyldig for så vel Finnmarksvidda som Bærum.
Jeg skal ikke her og nå polemisere mot standens idealer, det har jeg gjort så ofte før. Men, hvorfor i all verden presenterer da våre arkitekttidsskrifter så å si uten unntak arkitekttegnede hus som om de ligger spredt? Røyne Kyllingstad |
