Vi som ferdes daglig langs Bestumveien har registrert at betongmuren fra Lilleakerbanens barndom har lagt betydelig på seg. For som arkitektene selv skriver: «Oppgaven var utfordrende på grunn av nærheten til eksisterende hus og mangelen på brukbart tomteareal. Den gamle boligen har en prominent plassering på tomta og er av høy arkitektonisk kvalitet… Eksisterende forstøtningsmur mot trikkelinjen nedenfor er hevet for å danne et nytt terrasseplan som også rommer et svømmebasseng.»
Etter min mening har arkitektene bare tatt hensyn til denne ene tomten, og løst dette på en vellykket måte for oppdragsgiverne. Samtidig har naboskapet langs Bestumveien og det offentlige rommet langs banen fått en fremmed og dominerende betongvegg. Veggen har ingen sammenheng med omgivelsene i utforming eller målestokk. Den skjuler effektivt både den gamle boligen og det nye tilbygget for veifarende. Det fotografiet i Byggekunst som er tatt fra nedsiden, er trolig er tatt fra toppen av et biltak. Folk flest opplever prosjektet fra veinivå – det vil si at det er lite å oppleve!
Jeg er nysgjerrig på hvilke tanker arkitektene har gjort seg om tilpasning til omgivelsene. Jeg er også nysgjerrig på hvilke vurderinger Plan- og bygningsetaten gjorde seg da dette prosjektet ble godkjent – og hva mente naboene på nedsiden?
