Stammespråk

Fordelt i croquis-salen og rundt omkring i korridorene utenfor viste AHOs nybakte arkitekter frem sluttproduktet av sin utdanning. Med tegninger, modeller og tekst viste de sine prosjekter – men for hvem? Når diplomutstillingen gjøres i stand, er sensuren falt. Materialet ble i første omgang produsert med tanke på sensor, og etter innlevering er studentene slitne. Men kan ikke formidlingen gjøres mer tilgjengelig og spennende allerede i første omgang? Man ville ikke nødvendigvis tape dybde. Her har de nyutsprungne sjansen til å presentere sin kompetanse både for potensielle arbeidsgivere og for det generelt interesserte publikum.

I stedet så vi en utstilling hvor forklarende tekster var mangelvare og oftest trykket i liten font langt unna illustrasjonene de egentlig supplerte. Mange av modellene var stablet på paller foran plansjene slik at man måtte bøye og strekke seg for å komme inntil tegningene, som igjen gjerne var laget i nesten uleselig tynn strek. Heller ikke var det lett å få tak i hva som var ideen i hvert enkelt prosjekt, verken i tekst eller visuelt. Hvorfor er den største og tydeligste overskriften «Birkelunden» for en omsorgsbolig på Ski? Jeg måtte stadig lete for å komme til kjernen i prosjektene.

Vis at dere er stolte, AHO!
Interessen for arkitektur og byutvikling er stor blant folk flest for tiden. Diplomutstillingen er en gyllen anledning til å vise hva arkitekter har lært som gjør dem kompetente til å bidra med noe mer enn smak og estetikk i utviklingen av våre bygde omgivelser. Tar ikke AHO sine egne studenter på alvor? Hvorfor ser ikke utstillingen mer profesjonell ut? Hvorfor er det ikke annonser i avisene og plakater rundt i byen? Hvorfor bare fem dager og så begrenset åpningstid (ni til fire)? Hvorfor i så små lokaler at prosjekter blir korridorpasienter? Og aller viktigst: Hvorfor lærer ikke studentene å kommunisere med andre enn sensor og hverandre? Til og med arkitekter jeg så i lokalet, så ganske fort trøtte ut.

I en diplomutstilling skulle jeg som publikummer gjerne sett en felles designprofil, med presentasjon av hver kandidat med bilde og en tekst om for eksempel hva de brenner for, hva slags faglig fordypning de har valgt i løpet av studiet, og hva som har vært deres fokus i diplomprosjektet.

Symptomatisk
Da AHO økte antallet studieplasser for noen år siden, argumenterte rektor Karl Otto Ellefsen med at vi trenger arkitekter i flere typer jobber her i landet. Nå befinner bransjen seg i en situasjon hvor arkitekter er nødt til å se seg om etter jobb andre steder enn hos private arkitektkontorer som tegner boliger.

På OAFs møte om finanskrisen i februar ble det sagt at det er godt at det nå kommer flere arkitekter i offentlig sektor, slik at man som arkitekt har noen på den andre siden av bordet som forstår hva man mener. Liv Kari Hansteen, arkitekt og direktør i Rådgivende Ingeniørers Forening, sa til og med at hun skulle ønske seg en arkitekt som statsminister, for å få en mer helhetlig tenkning her i landet. Jeg har mange ganger hørt arkitekter bli kritisert for å være elitistiske og helst bare ville kommunisere med den allerede innvidde menigheten. Kjære arkitekter, ta heller ansvar for å formidle hva dere kan og hva som ligger bak deres standpunkter! La oss håpe at finanskrisa kan inspirere til å gi opp stammespråket og bidra med kunnskap både i den offentlige debatt og i arbeidslivet. Oppøving av formidlingsferdigheter i studiene ville være et godt sted å begynne. En så omfattende kompetanse som den man får gjennom fem og et halvt år på en arkitekthøyskole, fortjener en verdig presentasjon.

Det jeg beskriver her, er nok dessverre kjent fra en lengre utstillingstradisjon. Men nå er det nye tider, med nye utfordringer og nye muligheter. Jeg håper AHO vil gripe utfordringen, og at neste diplomutstilling blir en reelt åpen utstilling som er sine kandidater verdig.