Carraramarmoren i konsert- og kongresshusets fasader var blitt skadet og skulle skiftes ut. Arkitektstanden og andre estetiske fagkompetanser kjempet en innbitt kamp mot politikere på den ene siden og hjemlige steinleverandører på den andre. Den estetiske fagkompetansen seiret til slutt, og Finlandia-huset funkler videre i hvit marmor slik Alvar Aalto hadde tegnet det i årene 1962–64. Fylkesmann Eeva-Riitta Siitonen hadde det avgjørende siste ordet, og hun valgte å være lydhør overfor den estetiske fagkompetansen, målbåret som den var av tungtveiende instanser som Finlands Arkitekturmuseum og Museiverket m.fl. Debatten var heftig, en måtte gjennom granitten for å få det til.

Vedlikeholdsarbeidet ble utført i 1999.

Fredet ved lov
Under kampen kom også en viktig politisk beslutning på plass: I statsråd den 6. mai 1993 ble bygget fredet; dets fasader, innearealer som er åpne for publikum, og nærområdene utenfor ble beskyttet med hjemmel i loven om bygningsvern. Om materialene i byggets fasader står det i loven at de skal være «tilsvarende de opprinnelige». Det har vakt oppsikt at en såpass ny bygning ble fredet ved lov.

Carraramarmoren har vist seg å være problematisk. Finlands Arkitekturmuseum opplyser at den opprinnelige marmoren var av dårlig kvalitet; italienerne leverte sekunda vare i 70-årene. I tillegg visste man ikke nok om hvordan marmorplatene skulle festes til bygget for på best mulig måte å være i stand til å motstå fuktskader og andre klimatiske påkjenninger. Det er en kjensgjerning at vi i Norden har et fuktig klima i syv–åtte måneder i året. I tillegg kommer sterk kulde og store omskiftninger av temperatur på døgnbasis så vel som på årsbasis. Og sur nedbør i tillegg til luftforurensning som følge av all biltrafikken i storbymiljøene.

Optimisme
Restaureringsarkitekt, professor Martti Jokinen i Museiverkets bygningshistoriske avdeling er sannsynligvis den person som vet mest om finske erfaringer i forbindelse med marmor. I en artikkel i medlemsbladet til Samfundet för Byggnadskonst 1/2004 skriver han (på finsk) detaljert om alt rundt marmorfasadene i Finlandia-huset, om problemene med de opprinnelige marmorplatene, om vedlikeholdsplanene, om kravene som bør stilles til kvaliteten i de nye marmorplatene, om festningsmetoder, om ulike marmorkvaliteter og om erfaringene med de nye marmorplatene som kort tid etter vedlikeholdsarbeidet igjen begynte å vise tegn til skader. Han skriver om resultatene til MARA-forskningsprosjektet (1999–2001) der det ble forsket på marmorbekledningers holdbarhet i bygningsfasader. Prosjektet ble gjennomført med støtte av EUs Raphaël-program. Jokinen konkluderer med å skilte med optimisme hva gjelder bruken av carrara-marmoren i framtiden. I det nye festesystemet er det et lite luftrom bak platene, noe som leder fuktigheten bort. Dette gjør også at platene kan skiftes ut enkeltvis, så man slipper omfattende tiltak hver gang fasadene må vedlikeholdes.

Del av totaluttrykket
Den estetisk funderte argumentasjonen i marmordebatten pekte på at granitten blir mørkere når den er våt, og mørk stein ville endret proporsjonene i Finlandia-huset på en uheldig måte. Hvitheten er et viktig element i bygningens totaluttrykk i kontrast med de mørke partiene; med granitt ville bygget blitt et annet enn det Alvar Aalto leverte i sin tid. Bygningens store symbolverdi for den moderne selvstendige nasjonen Finland, assosiert som den er med en annen kunstnersjel av format – komponisten Jean Sibelius og hans symfoniske dikt Finlandia (1899) – er en foreløpig ubeseiret størrelse. «Oppgaven er å ivareta arven etter Alvar Aalto og føre den videre til nye generasjoner,» ble det konkludert. Videre er Finlandia-huset ett av de viktigste signalbyggene i den finske hovedstaden.

For øvrig kommer professor Jokinen med en interessant tilleggsopplysning: Aaltos første tanke i den tidligste fasen hadde vært å bruke sort granitt i konserthuset, men overborgermesteren hadde ønsket en hvit bygning. I Aalto-biografien skriver Göran Schildt at maestroen reiste til marmorbruddene i Carrara i 1960 og gjorde personlig undersøkelser rundt mulighetene til å få importert marmor til Finland. Da han så var i gang med å tegne huset, var det kun hvit marmor han hadde i tankene. Aalto så på marmoren som et viktig bindeledd med middelhavslandenes kultur, noe han ønsket å formidle videre til hjemlandet.

Gjennom granitten