| Jim Myrstad og Ola Bruun:
Bylandskap Harstad 100 år
Harstad Tidende 2004
111 sider
|
En kavalkade over en by med sjarm 19.10.2005 John Gustavsen Arkitekt Jim Myrstad og lektor Ola Bruun ga i samband med Harstads 100-årsjubileum ut en bok om bygninger og arkitektur. Så absolutt verdt oppmerksomhet. Arkitektur inntar forbausende lite plass i mediene. Men Harstad Tidende fant det i perioden 30. august 2001 til 17. oktober 2003 anstendig å presentere en serie med 50 artikler om byens arkitektur og særegenheter. Disse kom så i bokform i jubileumsåret, og utgjør et morsomt og lesverdig møte med hus og byggeskikk i byen ved Vågsfjorden.
Harstad har i motsetning til f.eks. naboen Tromsø, maktet å hindre barbarer i å ødelegge det offentlige rom. Byen har sjølsagt også sine arkitektoniske skampletter, men også perler som gjør det til en fornøyelse å besøke byen. Ute på Trondarnes, ved den legendariske kirken, kan man puste lettet ut. I Generalhagen i sentrum er det en liten lunge med en perle av en paviljong som gjør en spasertur i byen til nok en befrielse. I tillegg: Den luftige kaipromenaden ut mot Kulturhuset er noe harstadværingene kan være stolte av. Indre havn er mitt favorittsted, og i boken som samler artiklene, Bylandskap Harstad 100 år 2004, finner vi mange minner fra egne vandreturer.
Det som gjør denne boken så sjarmerende, er ikke minst arkitekt Jim Myrstads staselige skisser og akvareller. Ola Bruun, som har ført pennen, han er forresten også identisk med direktøren for Festpillene i Nord-Norge 1990–1997, griper sikkert om redskapet, selv om jeg godt kunne ha tenkt meg en saftigere tone i de kritiske øvelsene.
En kunne ha ønsket seg noen utdypende artikler, f.eks. som summerte opp stilartenes ankomst og avreise og noe utdypende om arkitekter som har påvirket byen. Sigurd Bjørhovde preget byen de første tiår, og på 1950-tallet den uhyre arbeidsomme Jan Inge Hovig (1920–1977). Hovig regnes også som Narviks byarkitekt, men hans mest kjente bygg i nord står i Tromsø, Ishavskatedralen.
Harstads natur burde legge grunnlag for en eksemplarisk terrasseby. En del brudd med denne ideen forekommer også, Hovigs «skyskraper» fra 1954 er et slikt, og den moderne utviklingen i sentrum lover ikke godt. Skal du til Harstad og er interessert i arkitektur, byggekunst og naturlandskap, er denne boken verdt å ta med seg i bagasjen.
John Gustavsen |
