Publikasjonen heter Rapport T-1472 Universell utforming som kommunal strategi – erfaringer og resultater fra pilotkommunesatsningen 2005–2008, Miljøverndepartementet 2008.
Sauge tviler på om antikvarisk myndighet har kvalitetssikret rapporten og mener at den i tillegg latterliggjør et navngitt rådgivningsfirma med ”gode intensjoner”. Han spør kritisk om den viste oppfyllingen – og dermed fjerningen av den klassisistiske trappen – trengte å være så fullstendig at den ynkeliggjør det opprinnelig ærverdige huset.
Innlegget poengterer godt flere dilemmaer knyttet til arbeidet med universell utforming i eksisterende bebyggelse og utområder, men også generell forvaltning av bygninger og den kompetanse som er involvert.
Skjematiske løsninger
Rapporten T-1472 er et resultat av Miljøverndepartementets nære prosjektsamarbeid med 17 kommuner gjennom fire år. Kommunene er utfordret til å endre tilgjenglighetsarbeidet slik vi har kjent det siden forskrifter og veiledninger på 1970-80-tallet foreskrev løsninger for funksjonshemmede. ”Over stokk og stein” kan illustrere hvordan personer med nedsatt funksjonsevne ofte har opplevd etterlevingen. I dag er strategien universell utforming – en tenkning som inkluderer slike hensyn ivaretatt i allment gode løsninger.
Oppfølging av tidligere regelverk har ofte resultert i dårlige arkitektoniske og estetiske løsninger både på nye bygg og særlig ved endringer på eksisterende. Det er blitt fokus på ramper. Hensyn til svaksynte og blinde, hørselshemmede og allergikere er oftest ikke vurdert, selv om veiledningsmaterialet har beskrevet løsninger for slike hensyn lenge. (SINTEF Byggforsk: Byggforskserien.)
Adkomster og inngangspartier er skjematisk utformet med ”riktige” stigningsforhold, rampebredder og rekkverkshøyder. Det offentlige har gjennom trygdesystemet medvirket til utplassering av utallige midlertidige strekkmetallkonstruksjoner som utlån for tilbakelevering ”når brukerens behov opphører”. Det har skapt et produkt som det har vært svært lett å gripe til ellers også. Arkitektonisk ”følsomhet” har liten plass her.
God oppdragsgiver viktig
Arkitekten har i de fleste av disse sammenhengene ikke vært til stede, verken som rådgiver i trygdesammenheng, prosjekterende i hverdagsarkitekturen eller i kommunal byggesaksbehandling.
Når normen etter hvert utvikles som resultat av mengden av lite gode løsninger, kreves det sterk faglig integritet å forfekte det bedre. Og antikvariske myndigheter har en hang til å prioritere utenpåliggende, dårlig arkitektoniske løsninger framfor å risikere fysiske inngrep.
Det finnes imidlertid unntak når oppdragsgiver er motivert og lokal kompetanse kan utnyttes. Et eksempel er undertegnedes lille venstrehåndsarbeid som reguleringsarkitekt i Alta.
Integrere prinsipper om universell utforming
Forsamlingshuset på Bøverbru representerer alminnelig nyklassisistisk arkitektur fra mellomkrigstiden. Det er ikke fredet eller regulert til bevaring. Det brukes i dag aktivt og har en identitet som tidligere møtested for kommunestyret. Tidligere gikk fylkesvegen over tunet. Nå er den omlagt og hevet betydelig. Altså har andre på en arkitektonisk ukyndig måte vært med på å berede grunnen for de endringene som nå er gjennomført, ikke bare for å lage en trinnfri inngang, men for å håndtere overvannssig og søle.
Rapporten T-1472 viser hva kommunene selv har gjort for å integrere prinsippene om universell utforming. De har lagt vekt på både metoder og praktiske løsninger. Endring av inngangen til Ås kommunelokale ble løst lokalt med den ansvarlighet og kyndighet som kommunen besitter etter en vurdering det innhentede forslaget. Formell antikvarisk kompetanse var ikke med. Rekkverket er i dag hvitmalt, men jeg er enig i at det kunne vært utført mer stilriktig. Det kan enkelt endres, samtidig som trappen kan graves fram igjen hvis kunnskap og motivasjon for bedre avveiinger kan komme.
Pilotkommunene har selv tatt initiativ til å utarbeide en veileder om kulturminnevern og universell utforming sammen med antikvarisk kompetanse og forvaltning. Den ventes å foreligge i løpet av dette halvåret.
Løsninger skal finnes lokalt
Miljøverndepartementet har i prosjektet lagt vekt på at det er kommunenes egne resultater og vurderinger som skal fram. I så måte har læringskurven vært oppadgående for både departementet og andre nasjonale instanser som har medvirket og kommunene selv. Men det er fremdeles mye som skal settes ut i livet som kan bli gjenstand for prøving og feiling. Kommunenes praksis skal utvikles videre på et faglig godt grunnlag og i samarbeid med faginstanser. Kyndige arkitekters bistand er viktig.
