Foto: Ingebjørg Semb.
DEBATT:
Per Ryghs tale ved avslutningsarrangementet i NAL 19.09.16

Etter 31 år i NAL takker konkurranseleder Per Rygh nå for seg. I den anledning presenterer vi Pers avskjedstale til gamle kolleger.

Kjære venner og kolleger!
For meg har NAL og Josefinesgate vært en god arbeidsplass. Jeg har hatt mitt tilhold her helt fra tiden som leder i PAN, senere som AFAGs første forbundsleder fra mai 1982 og som ansatt som NALs Fagsekretær fra 1985 og som konkurranseleder fra 2000. Det blir faktisk 36 år det, langt mer enn halve livet mitt og så mye som en tredjedel av forbundets historie. Det er litt rart å tenke på.
 

De første årene som NAL-ansatt hørte jeg ofte mine venner si: Er det ikke litt rart å forlate arkitektfaget til fordel for en byråkratjobb? Mitt svar har alltid vært: Å jobbe i NAL er å befinne seg midt i fagets sentrum. Det har vært et privilegium å kunne få følge og påvirke fagets og forbundets utvikling, ha tett kontakt med så mange flotte yrkesutøvere og engasjerte tillitsvalgte iulike posisjoner, og å ha kunnet etablere et nettverk med aktører i hele den norske byggebransje.
 

NAL som organisasjon har sine utfordringer. Først og fremst bør vi være bekymret over at medlemsveksten har stagnert. Rundt omkring på norske arkitektarbeids- plasser sitter det altfor mange arkitekter som har valgt å ikke være medlem. NAL må ha som mål å arbeide med så relevante oppgaver og med så stor dyktighet at alle kvalifiserte arkitekter som tar sitt fag på alvor, vil betrakte medlemskapet som en selvfølge.
 

Jeg har alltid likt at NAL betegner seg som en fagideell organisasjon, men er ikke like sikker nå som før. Som gulrot for medlems- verving har ikke dette ordet særlig gjennomslag lenger. Jeg tror mange unge i dag ser NAL-medlemskap som en unødvendig og uforpliktende merkostnad og sammenlikner det nærmest med medlemskap i Naturvern- forbundet eller Amnesty. Jeg tror vi må profilere oss mer som en fagorganisasjon, som også har fokus på arkitekters interesser og posisjon, ikke bare på arkitekturen som fag.
 

Jeg er dessuten bekymret over at NAL viser tendenser til ikke lenger å ha medlemmenes faglige interesser som hovedfokus. De senere årene har vært preget av at NALs faglige arbeid dessverre mer og mer likner på et konsulentfirma, der jakten på de offentlige prosjekt- midler som til enhver tid er tilgjengelige, er blitt styrende for hva vi arbeider med. Med økende vekt på inntjeningskrav, rapporteringer og kontrollrutiner. Det er klart uheldig om denne utviklingen fortsetter til fordel for å arbeide med de temaer og utfordringer som faget, og våre medlemmer, står overfor i sitt daglige virke.
 

Når man har fått oppleve så mye som meg, er det lett å bli litt tilbakeskuende og å møte fremskritt og nye ideer med noe skepsis. Jeg har forsøkt å la være å snakke om «gamle dager» eller å møte nye tanker og initiativer med at «dette har vi prøvet før, det er ingen vits i å forsøke.» Noen ganger har det vært vanskelig. Slik som det langvarige og ressurskrevende arbeidet med å skaffe oss nytt hus eller å oppløse NAL til fordel for en ny organisasjon. Vel er Arkitektenes Hus gammelt og slitt, men jeg er sikker å at mange misunner oss å være herre i eget hus, med egen forhage, parkering på egen gårdsplass, med kirsebærtrær og markjordbær langs muren mot den nederlandske ambassade, i arkitekturhistoriske Homansbyen, kun  150 meter fra landets travleste handlegate.  Og jeg må innrømme at jeg var glad den kvelden da OAF med stort flertall stemte nei til en ny og annerledes organisasjon.
 

Så noen ord om faget vårt:

Jeg er optimist på arkitektfagets vegne. Jeg synes altfor mange av våre kolleger har en tendens til å syte og klage over fagets påstått synkende anseelse, arkitektens svekkede posisjoner, den tøffe konkurransesituasjon, de kvelende innkjøpsreglene, totalentreprisene og de stadig reviderte lover og forskrifter.
 

Jeg kan ha forståelse for dette, men fra mitt ståsted ser bildet annerledes ut. Slik jeg ser det, er oppmerksomheten og interessen for arkitektur og byutvikling større i dag enn kanskje noen gang før. Og respekten for arkitekters kompetanser og prestasjoner er betydelig. Over hele landet ønsker kommunene arkitektkonkurranser som svaret på nærmest alle deres utfordringer. Og TV og andre medier vier faget vårt stor oppmerksomhet. Jeg mener det er mange gode grunner til å utøve vårt fag med stor stolthet.

Denne respekten har jeg også gleden av å møte i tallrike juryeringssituasjoner, der legfolkene i juryen, enten det er ordfører, rådmann eller konserndirektør, alltid gir uttrykk for den største takknemlighet og beundring for arkitektens innsats, både som jurymedlemmer og som deltakere.
 

Konkurransearbeidet har alltid hatt stor oppmerksomhet i arkitektmiljøet. NAL har etter hvert satset en betydelig andel av våre tross alt begrensede midler på dette viktige feltet. Fra å være én enkelt stilling, har vi i dag hele tre personer som har konkurranser og parallelloppdrag som hovedbeskjeftigelse, og i Fagavdelingen er det ytterligere to-tre som stepper inn når behovet er til stede.
 

Jeg har tro på konkurransenes viktighet og verdi. Konkurranser er skjerpende, konkurranser får frem det beste i oss, konkurranser gir byggherren det beste beslutningsgrunnlag, og konkurranser skaper blest og oppmerksomhet, og ikke minst: Det er de unge og nyetablertes mulighet. Kort sagt: Konkurranser bringer faget vårt videre.
 

Men konkurransefeltet er jo ikke helt problemfritt. Det er opplagt at det store, i noen tilfeller enorme, ressursforbruket er en utfordring. Nettopp derfor er det så viktig å opprettholde og styrke vår godt innarbeidede og ryddige konkurransekultur, den anstendige premieringen, anonymiteten, det kompetente juryarbeidet, respekten for opphavsrett, publisering og dokumentasjon av resultatene og ikke minst respekten for vinnerens rett til videre oppdrag. I den sammenheng er det dessverre naturlig å nevne Statsbygg som landets største byggherre, som tar seg rett til å forhandle bort vinnerprosjektet når de finner kommersielle grunner til det.
 

Så til alle våre tillitsvalgte og til mine kolleger. Jeg har opplevet tretten NAL- presidenter gjennom årene, helt fra Per Johan Eriksen, som jeg husker jeg var litt redd for, til Alexandria i dag. Jeg har deltatt i et 50-talls RS-møter, og jeg har samarbeidet med en lang rekke ledere og medlemmer av konkurransekomité og etikk-komité. Jeg har stor respekt for dem alle. Dere gjør et uegennyttig arbeide i fagets tjeneste, for de flestes del uten noen kompensasjon for å måtte stjele verdifull tid fra egen virksomhet. De gjør en innsats som  utgjør en helt vesentlig grunnpilar i forbundets virksomhet. Slik håper jeg det fortsatt vil  være.
 

I mer enn 30 år har jeg tatt turen til Josefinesgate om morgenen. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gledet meg til jobben hver eneste dag (i hvert fall slik jeg husker det akkurat nå). For meg har dette gamle, uhensiktsmessige huset, uten  ventilasjonsanlegg, med doer i trappa og med trekkfulle vinduer, men med historie i veggene og et fortsatt uutnyttet potensiale, vært som mitt andre hjem. Det vet jeg min kone kan bekrefte.
 

Mye av grunnen til at jobben har vært meningsfull og til glede, er alle de gode kollegene. Engasjerte mennesker, kloke mennesker, hyggelige mennesker. Jeg har opplevd så mange av dem. Dag Rognlien, Kjell Norvin, Elisabeth Seip, Ulf Grønvold, Bente Sand og Bjørn Larsen, Betzy Sølvsberg og Frid Welde og selvsagt Gaute Baalsrud og Hans-H. Halvorsen, og alle dere som er her i dag og som det blir urettferdig å trekke frem. Skjønt jeg vil gjerne gjøre et unntak, og det er deg, Ragnhild (Ølstad, red.anm.). Du har nærmest alltid vært der, du er en blitt en bauta i organisasjonen vår, nå blir det du alene til å føre historien og tradisjonene videre og være den som forvalter vår kollektive hukommelse. Pål (Stephensen, red.anm.): Ta godt vare på henne!
 

Som nyslått pensjonist gleder jeg meg til å slippe bekymringene over alle de ugjorte oppgavene, om notatene, møtereferatene og juryrapportene som skulle vært skrevet, timelistene og foredragene som jeg har skjøvet foran meg, og pulten som skulle vært ryddet. Men fremfor alt er det mye jeg vil savne: Avisene og morgenkaffen nede hos Mette, de lange samtalene med Einar om fotball og håndball, Saras lunchoppdekking, Peranns små og store sosiale arrangementer fra to-kaffen til skiturer og mobiltelefon-videoer, og ikke minst de månedlige lønnsslipper fra Anne.
 

Avslutningsvis vil jeg ønske Gisle (Nataas, red.anm.) og Geirmund (Barsnes, red.anm.) lykke til videre med konkurransevirksomheten. Dere har begge skaffet dere den erfaring og kompetanse som er nødvendig for å opprettholde NAL som landets selvfølgelige kompetansesenter for planlegging og gjennomføring av arkitektkonkurranser. Jeg vet dere vil møte spennende utfordringer og høste mye glede og moro gjennom dette arbeidet.
 

Liksom Gaute Baalsrud lærte av Annemor Meinstad, og jeg lærte av ham, håper jeg dere tar med dere på veien, i alle fall noe av det dere har lært av meg.

Kjære alle sammen: Takk for en spennende reise!

Per Rygh 19.09.2016

Kommenter saken
Harald Martin Gjøvaag03. januar 2017 - 00:34  rapporter
Takk Per for alle saklige og meningsfulle samtaler om alt fra konkurranse-vett og uvett. Takk for dine råd og for at du har vært tilstede og tilgjengelig. Nyt!




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger