Foto: Ulf Grønvold
Fra papirutgaven: Arkitektnytt 05/2015
Uten arroganse

Det nye biblioteket og konserthuset i Bodø er intet mindre enn en viktig hendelse for norsk arkitektur, hevder Ulf Grønvold. 

Ulf Grønvold er pensjonist og skriver for tiden en bok om Lars Backer.
Ulf Grønvold er pensjonist og skriver for tiden en bok om Lars Backer.

Hvilket byggverk var fjorårets beste i Norge? Det er ikke godt å si. Det virker enklere om man spør hvilket bygg i verden tegnet av en britisk arkitekt, var det beste i 2014. Dommen i engelsk presse er ganske entydig. Architect’s Journal utpeker det nye biblioteket og konserthuset i Bodø til Building of the year (23.12.2014) og Daily Mail har kulturanlegget i Nordland som et av de fem likestilte bygningene i sin kåring (19.12.2014). Anmeldelsene i The Architectural Review (januar 2015) og The Guardian (21.11.2014) var også meget hyggelige. I britisk fagmiljø er dette tydeligvis en begivenhet – og da må det være det for oss også.
 

Det startet med en åpen idékonkurranse i 2008, hvor det kom inn 94 forslag. Den ga grunnlag for kommunal beslutning om lokalisering: Biblioteket og konserthuset (kalt Stormen) skulle ligge på to ledige kvartaler langs Storgata, like ved havna. Tre av deltagerne i den første konkurransen ble, sammen med tre prekvalifiserte kontorer, invitert til å delta i konkurransen om utformingen av de to bygningene. DRDH Architects  fra London vant den avgjørende konkurransen i 2009, og juryen var klar på at det var en helt overlegen seier. Det unge og uerfarne britiske arkitektkontoret hadde et langt bedre tak på oppgaven enn anerkjente danske kontorer som Lundgaard & Tranberg og C.F. Møller, eller norske Medplan (nå Ratio) som tegnet konserthuset i Stavanger.
 

Da jeg besøkte Stormen i Bodø, ble jeg slått av de fine romforløpene. Begge bygningene er strukturert av lineære kommunikasjonsårer med inngang i begge ender. Biblioteket har en bred og høyloftet korridor som deler huset på tvers. Langs den går en sjenerøs, frittstående hovedtrapp som binder de åpne publikumsarealene sammen: En stor og luftig biblioteksal i annen etasje med panoramautsikt mot havna. Barneavdelingen i tredje etasje samlet rundt et intimt gårdsrom. Like ved den hyggelige kafeen ved hovedinngangen tre rom som kan brukes til debattmøter og utstillinger. Organiseringen av funksjonene er overbevisende.
 

Konserthusets foaje strekker seg langs Storgata og er en tilsvarende ferdselsåre. Den gir adgang til rockesalen (Sinus) og Lille sal i underetasjen, og leder dessuten via en (noe for bratt) hovedtrapp opp til Kammermusikksalen og selve konsertsalen, som kan forvandles fra glimrende konsertsal til proscenium-teater.

 

På stedet

London i mars. Jeg møter Daniel Rosbottom på hans kontor i en tidligere verkstedsbygning i bakgaten Northington Street, øst for Bloomsburys velregulerte squares og nord for Holborns ærverdige law courts. Han er en av de to partnerne i DRDH (de to første initialene i firmanavnet), og jeg spør om hvilket forhold de ønsket at Stormen skulle ha til Bodø. Han svarer at de to kulturbyggene skulle være «embedded in the city», altså «festet til» byen. 
 

For meg er denne formuleringen forklaringen på hvorfor Stormen er så vellykket, denne innstillingen sier hvorfor det er forbilledlig. De engelske arkitektene hadde en sterk innlevelse i Bodøs sentrum og et ønske om at det nye kultursenteret skulle oppleves som en naturlig del av byen. De mente slett ikke at bygningene langs Storgata og Sjøgata var fremragende, men det var ingen grunn til å ta avstand fra dem og skape et dramatisk brudd. Det var her det skulle bygges, og de ønsket at deres bygninger skulle konversere på en høflig måte med nabohusene. Og dermed kunne også naboene komme til å ta seg bedre ut.
 

Små plassrom ble skapt. Et hjørne ble skåret bort av biblioteket og slik oppsto en inngangsplass. Denne plassen vender seg også mot Radisson og gir hotellinngangen oppmerksomhet. Et hjørne på baksiden av konserthuset er skåret bort for å gi huset en serviceinngang.

Og dermed blir det mer luft foran den gamle tollboden, og den sees bedre. Den nye kultursenteret skulle «negotiate its relationship with its place». Konserthusets hovedfasade fanger opp en liten retningsendring i Storgata og lar en loggia bryte ned målestokken og markere musikkhusets hovedinngang.

Daniel Rosbottom er opptatt av at de to kulturbygningene er «brødre», tydelig beslektet og likevel med individuell karakter. Som Parthenon og Erekhtheion, tempel-paret på Akropolis. Eller domkirken og Rådhuset på høydedraget i Bodø, de to Blakstad og Munthe-Kaas-verkene som til nå har vært byens Akropolis-kjerne og tydeligste identitetsmerke. Biblioteket og konserthuset er svært ulike, men de har samme fasademateriale og fungerer som en samlet visuell komposisjon. Sett fra sjøen stikker konserthuset opp over biblioteket, og sammen blir de «a hill of gamble ends». Ventilasjonsoppbygget på biblioteket blir et svar på snorloftet på konserthuset.
 

Stormen er en komposisjon som gir assosiasjoner. Pilarene foran bibliotekets glassfasade mot havna fikk anmelderen i The Guardian til å tenke på empire-børsen i St. Petersburg (1811) slik dens søylerekke speiler seg i Neva. Meg minner den brede gavlen mer om den favnende gavlen som Gunnar Asplund ga Lister tinghus (1921) i Blekinge. DRDH tenker på en William Turner-akvarell med kuppelkirke, kampanile og gondoler når de ser fiskebåtene på havna i Bodø foran Stormens varierte former mellom to høye hotellhus. Disse to kulturhusene har vokst opp av et tykt europeisk kulturlag.

 

Å unnslippe ikonet

Om det seirende utkastet i konkurransen skrev juryen: «Prosjektet viser en fint modulert sammenstilling av volumer som danner både mangfold og variasjon, men samtidig binder kvartalene sammen i en helhet. (…) Det er etter juryens mening det prosjektet som best ivaretar ønsket om bygninger med høy arkitektonisk kvalitet, og som samtidig tar hensyn til det byrommet de plasseres i. Arkitekturen i dette prosjektet vil gi Bodø by noe eget og storslått som byen kan være stolt av å vise fram.» 
 

Den siste formuleringen fra juryen var nok for å forsikre politikerne og befolkningen om at dette er bra, selv om det ikke ser ut som et «ikon». For hvis oppgaven er viktig og kostnaden høy, bør visst resultatet bli spektakulært, noe merkverdig som kan «sette byen på kartet». Dagens arkitektur blir ofte banalisert til markedsføring og branding. Sydney-operaen og Guggenheim i Bilbao er spennende bygninger, men det er trist om det skulpturelle blir den foretrukne løsning. Etter suksessen med Operaen i Oslo ble det skråplan for kulturhuset i Molde, og det samme forslo C.F. Møller i konkurransen i Bodø. Idéfattigdom og manglende stedsforståelse er påfallende. Bar Code-bygningene i Bjørvika er bortskjemte enebarn som tror de må være unike. Hvorfor skal kontorbygg feires som en stor hendelse?
 

Da jeg studerte arkitektur i London på 1970-tallet, snakket man om de to tre store, James Stirling, Norman Foster og Richard Rogers. Nå er Stirling for lengst død, mens de to high tech-gutta, Foster (79) og Rogers (81), fortsatt holder det gående med en hær av medhjelpere. Litt under dem i alder følger  Zaha Hadid (64) med sine krumme og fragmenterte former og den noe anemiske David Chipperfield (61). Hvor er DRDH i det britiske arkitekturlandskapet? Daniel Rosbottom vedkjenner seg slektskap med Caruso St. John, Sergison Bates, Witherford Watson Mann, 6A, Niall McLaughlin, Adam Khan, og særlig Tony Fretton. Og bak dem igjen avdøde Colin St. John Wilson, og dermed er båndet knyttet tilbake nordisk modernisme og 20-tallsklassisisme. Kanskje må vi se hva de mindre britiske arkitektkontorene gjør, for å finne tilbake til våre egne røtter. Det er greit at vi er flinke med Nasjonale turistveger, men vi må bli bedre til å bygge sivilisert i byen. Og da kan det være nyttig med en tur til Bodø.  

Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger