Alle foto: Ingvil Skeie Ljones
Fra papirutgaven: Arkitektnytt 09/2016
Utrydningstruet

Et av Oslos lengstlevende bofellesskap har bygget og bodd i Hausmanns gate 40 siden 1999. Nå går Bo- og arbeidskollektivet Vestbredden en usikker framtid i møte.

Fakta om Hausmannsgate 40
  • Bokollektivet er organisert i et samvirke.
  • Alle beboerne utgjør styret, og fellesmøtet tar avgjørelser som angår alle.
  • Vedtektene ligger offentlig tilgjengelig på www.vestbredden.net
  • Fellesmøter avgjør den månedlige husleien som for tiden ligger på 500 kroner.
  • Plan- og bygningsetaten har ikke dokumentasjon på når bygården er oppført. Byggetillatelsen ble gitt i 1880.
  • Tomteareal 346,2 kvadratmeter, bygningsareal eksklusive kjeller og loft 607 kvadratmeter bruksareal (BRA).
  • Ifølge folketellingen i 1910, bodde det den gangen 36 mennesker fordelt på de ni boenhetene i bygården.

 

Egeninnsats fra 1999 til 2016:
Noen av de viktigste vedlikeholdsprosjektene utført av beboere, fagfolk og bidragsytere i regi av Vestbredden Vel Vel i perioden 1999 til 2015:

  • Fullstendig taktekking av taket på oppgang B i 2012. Inklusiv nye blekkbeslag og oppmuring/pussing av kronmur og skorstein.
  • Montering av åtte nye toaletter, kontinuerlig, siste montert 2015.
  • Oppbygging av tre fellesbad i 2004, 2008 og 2012.
  • Ny strømføring gjennom hele huset: Kontinuerlig oppgradering. 50 timer.
  • Reparasjon vann- og avløpsrør i hele huset. Kontinuerlig oppgradering.
  • Branndører, varslingsanlegg, slukkerapparater- og slanger installert av beboere i henhold til brannforskrifter.
  • Del av råtten takstol utbedret og skiftet i 2012.
  • Innstallering av nytt felleskøkken i 2014, varmtvannsbereder, komfyr, oppvaskmaskin, innredning og kjøleskap fra Gis bort på Finn.no.

 

Sum arbeidstimer arbeid fellesarealer: 3237 timer

Anslag timer arbeid i leilighetene: 150-200 timer per leilighet per beboer

 

Se arkitektnytt.no for fullstendig liste:

Den tre etasjer høye bygården med adresse Hausmanns gate 40, bygget en gang på 1880-tallet, skiller seg ut fra de omkringliggende murgårdene. Førsteetasje er dekorert med fargesterke veggmalerier. To bannere henger på ytterveggen, og oppunder gesimsen mellom første og andre etasje, står det «We know your capitalistic paradise». Fasaden er drøyt 14 meter bred, skilt fra biltrafikken i Hausmanns gates østgående løp med et snaue to meter bredt fortau. «Her slutter Norge,» står det på muren der en ringeklokke hadde vært naturlig å skru opp.
 

Situasjonen for bo- og arbeidskollektivet er hva man kan kalle prekær. I mai i år godkjente Oslo bystyre byrådets salg av huset og tre andre eiendommer i kvartalet. Da var det for lengst allment kjent at kjøperen, eiendomsselskapet Urbanium, ønsket å rive Husmanns gate 40 for å bygge et nytt og høyere hus på tomta.
 

Vestbredden bo- og arbeidskollektiv er mot rivningen. Noen av årsakene til det er åpenbare. Som at rundt 15 mennesker bor og lever der, og det faktum at nåværende og tidligere beboere har brukt tid og penger på å vedlikeholde og rehabilitere bygården i 17 år.

 

Faglært vedlikehold

Hausmanns gate 40 ligner ikke på noen andre bygårder i Oslo sentrum. Alle detaljer er preget av hva huset er, og hvordan det er blitt brukt. Den originale, doble tredøren inn i til portrommet har en så tett opphopning av gamle stifter at de har gitt døren en ny og taggete, rusten overflate. Portrommet fører inn i en asfaltdekket bakgård, cirka 80 kvadratmeter stor, inkludert en garasje fra 1931, utført i steinmur. På garasjens langvegg går en trapp skrått opp til en terrasse i heltre, bygget på garasjetaket i 2014. Paviljongen er solskjermet med en gjennomhullet kamuflasjeduk. Bakgården henger sammen med forgården.
 

I andre etasje i indre gård bor Eddie R. Han var med da Boligaksjonen okkuperte huset i 1999, men kun som aktivist. Det skulle gå noen år før han ble stemt inn som beboer på et allmøte i 2007, etter å ha bodd en stund på en sofa i kollektivet etter et samlivsbrudd. Han er tømrer, jobber for et entreprenørfirma i Oslo og er blant de mange håndverkerne som har bidratt med faglært vedlikeholdsarbeid i bygården helt siden starten.

 

 

Eddie, som ber om å omtales kun med fornavn, bor i en leilighet som ikke hadde kjøkken for ni år siden. I begynnelsen brukte han felleskjøkkenet. Nå har han eget.
Eddie, som ber om å omtales kun med fornavn, bor i en leilighet som ikke hadde kjøkken for ni år siden. I begynnelsen brukte han felleskjøkkenet. Nå har han eget.

Plass til alle

Leiligheten han bor i, er gjort om fra en to-roms leilighet til en ett-roms med åpen kjøkkenløsning. Han har selv revet to vegger, fjernet en himling, avrettet gulvet, helsparklet en vegg, gipset inn vinduskarmene og lagt parkett og vinyl på gulvene.
 

– Men ingenting her er fancy eller kostbart, og det er veldig forskjellig fra leilighet til leilighet hva som har blitt gjort. Stort sett holder det vann alt sammen. Jeg mener det er et problem i dagens samfunn at man kaster det som ikke fungerer, man reparerer ingenting lenger. Det smitter over på menneskesynet. Vestbredden er en politisk motreaksjon. Ingen, verken bygg eller mennesker, er verdiløse. Det skal være plass til alle. Hvor som helst, sier Eddie.
 

Bo- og arbeidskollektivet har bygget om boenhetene i både i for- og bakgård. De fleste av de opprinnelige ni boenhetene er delt i to, slik at nesten alle enten deler kjøkken eller bad med toalett eller begge deler. I den bakre bygningen er det felles toalett i første og tredje etasje og kjøkken i hver boenhet. Disse kjøkkenene er installert ved hjelp av kollektiv dugnad i årenes løp. I forgården er det toalett og bad i flere etasjer, men beboerne deler kjøkken. Det er tre fungerende dusjer i gården. 
   

Bo- og arbeidskollektivet fikk nytt felleskjøkken for to år siden. Alt inventar er hentet gratis rundt i byen etter søk på finn.no. 80 dugnadstimer gikk med.
Bo- og arbeidskollektivet fikk nytt felleskjøkken for to år siden. Alt inventar er hentet gratis rundt i byen etter søk på finn.no. 80 dugnadstimer gikk med.

Husmøtet avgjør

For å bli beboer dukker man rett og slett opp på et husmøte og spør om det er noe ledig. Og det er det av og til. Det annonseres ikke, at det er ledig rom, går via jungeltelegrafen. Hvis man blir ansett som en seriøs søker, stemmer allmøtet over om du får bli.
 

– Har dere kriterier?

– Vi ser på hvilken kompetanse som trengs på huset, søkerens boligbehov og hva ved-
kommende selv ønsker å bidra med, forklarer Eddie. – Vi prøver å dele på kunnskapen vi har fått i løpet av tida her. Alle beboerne bør være i stand til å utføre vedlikehold.
 

Husmøtene hver uke er et forum for alt som angår beboerne.
 

– Man tar opp både prinsipielle og dagligdagse ting, i tillegg til alt av dugnader, aksjoner, konserter, innsamlinger, sånne ting.
 

– Har dere en ruspolitikk?

– Ja, vi tolererer ikke bruk av harde stoffer. Og det er ikke lov med vold på huset, det blir slått ned på uansett, da er det ikke noen ny sjanse.
 

Det er ulikt hvor tungt det boligpolitiske prosjektet veier for den enkelte beboer, forteller Eddie.
 

– Noen trenger bare tak over huet så de kan fungere i hverdagen. Ulike folk har ulik dynamikk sammen. Når man bor helt aleine, ser man ikke sånne menneskelige samspill annet enn på jobb eller på skolen. Her må man forholde seg til den type ting. Det er korrigerende, noen ganger, men ikke alltid.

Eddie mener det politiske prosjektet er viktig for motivasjonen. Kollektivet skal fungere, også nå når framtiden er usikker for kollektivet.
 

– Av og til må man faktisk kjenne etter hvorfor det er viktig. Det må være viktig, ikke fordi noen andre sier det. Hvor mye man orker å engasjere seg, er det springende punktet.

 

De gamle dørene er originale, fra 1880-årene, og førte inn til boenhetene slik de var delt opp da gården var ny.
De gamle dørene er originale, fra 1880-årene, og førte inn til boenhetene slik de var delt opp da gården var ny.

Inkluderer utstøtte grupper

Siden 1999 har det bodd over 200 personer i bo- og arbeidskollektivet. På det meste 30 til 35 stykker samtidig. På grunn av gjesterommet i første etasje, varierer antallet. 

Akkurat nå er de i underkant av tjue beboere. Det har bodd flere familier her, men da har situasjonen vært mer stabil. Bokollektivet har i lange perioder vært i dialog med Oslo kommune om muligheten for en formell leiekontrakt, begge parter har i disse periodene hatt intensjoner om å nærme seg hverandre.

For kvartalet Hausmanns gate 40 ligger i, er regulert til «spesialområde – byøkologisk kulturkvartal», og Vestbredden er av mange ansett for å være et av de få byøkologiske prosjektene i Oslo. At det skal være i tråd med en byøkologisk regulering å rive et hus som har stått siden 1880, er det ingen forståelse for blant beboere og støttespillere.
 

Under intervjuet med Eddie er det er tidvis litt vanskelig å høre hva han sier. Han sitter med en baufil og forsøker å sage over en skrue som har satt seg fast i en gipsplugg. Skruen er festet til en hvit metallknekt som trenger å rettes opp.
 

– Vi prøver å vise at det finnes alternativer til den kapitalistiske måten å organisere ting på. Det er noe vi demonstrerer hver eneste dag vi bor her. Vi vil vise at det finnes hus, ubrukte ressurser som står og forfaller, og som man kan sette i stand ved å samarbeide på måter som inkluderer utstøtte grupper i samfunnet, og som viser at det er mulig å organisere noe på tross av den borgerlige samfunnsstrukturen.

 

Cato Nilsen er nyinnflyttet og veldig glad for å kunne få gjøre comeback i Hausmanns gate 40.
Cato Nilsen er nyinnflyttet og veldig glad for å kunne få gjøre comeback i Hausmanns gate 40.

Savnet atmosfæren

Cato Nilsen har nettopp flyttet inn i bo- og arbeidskollektivet. Han har rukket å slipe gulvet på kjøkkenet og male langveggen i stuen. Det er ikke første gang han flytter inn. For tretten år siden bodde han i en av kjellerne med en kamerat.
 

Nå er kjelleren gjort om til verksted, og hussoppen der nede er for lengst borte, etter flere omganger med rehabilitering og fuktfjerning.
 

Nilsen har flyttet fra en leilighet i Hegdehaugsveien med en leie på 8000 kroner for 21 kvadratmeter. Nå har han rundt 35 kvadratmeter pluss flere felleslokaler og ikke minst et miljø han setter stor pris på.

– Jeg er veldig glad for å kunne komme tilbake, har savnet dette stedet helt siden jeg flyttet ut. Og i denne prosessen synes jeg det er viktig at det bor folk her.
 

– Så folk har flyttet ut som resultat av den usikre situasjonen?

– Ja, det har de. Folk har brent seg litt ut som resultat av dette her, det er vel en fire-fem som har flyttet.
 

– Hva er det du har savnet?

– Atmosfæren, folkene, dette er litt utenfor alt og utenfor Oslo, jeg er ikke redd for noe her inne, for å si det sånn. De fleste her har tross alt noe, alle har sitt, det er derfor vi er i dette miljøet. Da kan vi ikke ha mennesker her som ser ned på andre. Få her ville ha passet inn i A4-samfunnet. Jeg vil at dette huset skal bestå, og jeg er heldig som kan få bo her nå og bidra med å holde ting ved like. Det må ikke forfalle, det er viktig, sier Nilsen.
 

Kjetil har besøk av Luna og datteren hennes. Kjøkkenet han deler med Bert er et stille ognhyggelig felles oppholdsrom som vender ut mot bakgården.
Kjetil har besøk av Luna og datteren hennes. Kjøkkenet han deler med Bert er et stille ognhyggelig felles oppholdsrom som vender ut mot bakgården.

Betyr mye for mange

Kjetil bor i andre etasje i forgården. Han er scenetekniker og for tiden vikar på kunsthøgskolen. Han flyttet inn for to år siden, etter å ha bodd en fire års tid på den okkuperte tomten Brakkebygrenda i Gamle Oslo, blant annet i en lettlastebil som han har bygd om til bobil.
 

– Den har førtiårsjubileum i år, en Mercedes. Jeg var sliten av å bo i bilen da jeg fikk rom her, så jeg husker den dagen godt. Det var den første dagen det snødde.
 

Kjetil deler kjøkken og bad med Bert. Dusjen i entreen deres er en av oppgangens to fungerende.

– Har pusset opp rommet jeg flytta inn i, og skiftet glass i vinduene. Rommet vender ut mot Hausmanns gate, så det er greit å ha det tett og i tillegg så godt isolert som mulig. Personlig er jeg ikke interessert i å pusse opp for å ha det så pent. Det er viktigere å bruke krefter på fikse ting som kan gå i stykker. Og jeg legger nok inn mer innsats andre steder i huset, sier Kjetil.

 

Enkel standard og lavt forbruk

Fordelene ved å bo i et bo- og arbeidskollektiv er mange. Kjenner man naboene sine, trenger man ikke ha en regel på hver minste lille ting, forklarer han.
 

– Vi lager mat sammen, spiser sammen, fikser opp sammen. Jeg har aldri murt i hele mitt liv, men det har jeg lært meg her. Det var jo vanlig å leve sånn før i tida. Besteforeldra mine for eksempel, de levde sånn.
Enkel standard  og lavere forbruk. Det er jo ikke akkurat noe nytt. Trengte du noe, måtte du fikse det sjæl. Det gir meg mye å ta vare på det huset jeg bor i.
 

– Men dere eier jo ingenting her og bruker tid og krefter på noe som ikke er deres?

– Det er uselvisk, sier Luna, hun har bodd i huset i flere omganger, og var 19 år første gangen hun flyttet inn. I dag er hun på besøk her med datteren sin.
 

– Det er for at andre også skal få mulighet til å bo her, bo sånn, og det er for å sette et eksempel for samfunnet, vise at det er mulig, sier hun.
 

– Det er ikke viktig om man skal bo her i tre måneder eller i tre år, skyter Kjetil inn. – Det er ting som skal gjøres uansett. 
 

– Når drivkraften ikke er egne behov, hvor kommer den fra da?

– Det handler om å skape en positiv motkultur til den kapitalismen som råder, sier Luna. – Folk fordummes fordi de ikke får noe ansvarsfølelse og ikke blir satt i stand til å skape seg sitt eget, sier hun.
 

– Det er så mye kunnskap om håndverk som forsvinner, legger Kjetil til.

 

Gjestesengen i et av fellesrommene er en dobbeltseng i tre etasjer. Den ble laget på dugnad av beboere og gjester.
Gjestesengen i et av fellesrommene er en dobbeltseng i tre etasjer. Den ble laget på dugnad av beboere og gjester.

Rom for folk i nød

Kjetil og Luna er glad for alt de har lært om vedlikehold og gjenbruk, men det er det sosiale fellesskapet som gjør Vestbredden unikt, mener de.
 

– I gjesterommet her tar vi imot besøkende, men vi har også plass for folk som er skikkelig i nød, forteller Luna. – Det har betydd enormt for utrolig mange. Jeg har selv hatt perioder hvor jeg har vært hjemløs og blitt svikta både av systemet og av familien min. Jeg hadde gått under hvis jeg ikke hadde fått komme hit og i perioder fått hjelp til det meste. Nå har jeg kommet ordentlig opp og tar vare på både ungen min og mange andre, sier hun.
 

Kjetil og Luna snakker litt om hvordan det er å bo i et hus som kanskje snart skal forsvinne.

– Jeg tror ikke de som har bestemt dette, har beina på jorda, de har nok en helt annen holdning til så mangt, sier Kjetil. – Det er som om det eneste som betyr noe er å rive og bygge nytt og tjene penger. Men med den holdningen de har, forsvinner det veldig mye.
 

– Når du har hatt det litt opp og ned, skjønner du hva et sånt sted betyr, så du er hypp på være med på å opprettholde det, slik at det kan bety noe for flere enn deg sjæl. Det er kanskje et svar på det med drivkraft, forresten, sier Kjetil.
 

– Søren, jeg skulle så gjerne ha kunnet beskrive hvor dypt det der sitter, sier Luna. 
– Det har vært utrolig mange innom dette huset og miljøet rundt. Det er stort. Jeg har venner som er 70 år, vi har hatt begravelser og fødsler her, folk har møttes, folk har gått under, men de aller fleste jeg kjenner fra dette miljøet, har virkelig kommet seg langt i livet. 

Mange av dem hadde ikke klart det hvis det ikke var for miljøet. Vi er privilegerte, vi som har fått ha ungdomstida vår her.

1. En gjest tar en hvil med en bok fra bok-kafeen i Infoshopen 40 RPM, som ble etablert i førsteetasje i våres. 	
2. Noen orkideer ble med på flyttelasset til Cato fra 21 kvadratmeter i Hegdehaugsveien til 35 i Hausmanns gate.
	3.	Den patinerte lenestolen som står i Catos rom, 
		har og gått på rundgang i kollektivet i mange år.
	4.	Banner med slagord i bakgården. 
	5.	Garasjen fikk veranda i 2014. Den ble bygget av
		beboere og tømrer i løpet av noen sommeruker.
1. En gjest tar en hvil med en bok fra bok-kafeen i Infoshopen 40 RPM, som ble etablert i førsteetasje i våres. 2. Noen orkideer ble med på flyttelasset til Cato fra 21 kvadratmeter i Hegdehaugsveien til 35 i Hausmanns gate. 3. Den patinerte lenestolen som står i Catos rom, har og gått på rundgang i kollektivet i mange år. 4. Banner med slagord i bakgården. 5. Garasjen fikk veranda i 2014. Den ble bygget av beboere og tømrer i løpet av noen sommeruker.
Branndøren inn til et av rommene er dekorert.
Branndøren inn til et av rommene er dekorert.

Slik begrunner Urbanium rivning:

I kommunens salgsprospekt fra 2014 er Vestbredden omtalt som en «tålt okkupasjon» som kommunen fraskriver seg alt ansvar for. 
I takstdokumentet skriver selskapet BER bygg og eiendomsrevisjon at det er «mest hensiktsmessig å renovere/istandsette» Hausmanns gate 40. 

Urbaniums vurdering er en annen. Planen deres er at første og andre etasje skal kunne fungere som et bokollektiv med felles stue- og kjøkkenområder. Urbanium har formidlet at det er opp til Oslo kommune hvem som får søke om plass i det. 

Markedssjef Mona Bjørkli skriver i en epost:

«Slik vi tolker byøkologi, betyr det blant annet en ekstra miljøinnsats. Et nytt bygg kan være et hjem for flere enn i dag uten at det krever mer energi.»

Bjørkli skriver også at Urbanium mener kvartalets samlede miljøpåvirkning blir mindre ved at bygningene er nye og energieffektive. De mener også at et nytt bygg vil gi større fleksibilitet til å prøve ut alternative boformer.

Videre skriver Bjørkli: «Vi forstår at de som bor i Hausmanns gate 40 i dag er opprørte over at bygget vil bli revet. Vi ønsker å snakke med Vestbredden Vel Vel og prøver å komme i dialog med de for at vi sammen kan forsøke å finne gode løsninger.»

Veggene inne på RPM 40 er rikt dekorert med både tekst og bilder.
Veggene inne på RPM 40 er rikt dekorert med både tekst og bilder.

Fasaden hindret listeføring 

Hausmanns gate 40 er verken fredet, regulert til bevaring eller kommunalt listeført. Antagelig er det på grunn av den såkalte fasadeskrellingen som ble utført i 1947, da den bokstavelig talt fikk et ferniss av funksjonalisme. Den har puss i to lag, det øverste er edelpuss etter krav fra Fasaderådet samme år. Vann-
brettene er heller av Opdalsskifer, og fortsatt som nye.

Ekspert på murbyen og pensjonert antikvar Truls Aslaksby, bekrefter at fasaden antagelig er årsaken til å bygården kanskje aldri har stått på Gul liste over verneverdige byggverk.

– Slike gårder har iallfall tidligere vært lavere prioritert for vern, fordi plan- og bygningsloven har knyttet bevaringsverdi til bygningers ytre. Hvordan dette skal forstås og anvendes, har vært et stadig diskusjonstema, sier han.

Aslaksby forteller at nummer 40 var en liten brikke i en stor utbygging av denne delen av byen i 1880-årene, et område hvor det opp-
rinnelig lå en liten forstad bestående av trehus. I 1880- og 90-årene nådde byspredningen for alvor området, og det vokste fram et variert strøk med mye småindustri, offentlige tekniske bygninger, verksteder og lagerhaller, sjokoladefabrikk og tobakksfabrikk, iblandet bygårder med boliger. Denne delen av byen var også blant dem med flest jødiske innbyggere.

 

 


Kommenter saken




For å bekrefte at du er et menneske og ikke en maskin, skriv inn bokstavene i bildet:
Captcha Image
Arkitektnytt ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Ledige stillinger