Debatt

Bare et naust?

Ingunn Westerheim // leder i Norsk Forening for Osteogenesis Imperfecta 30. august 2012

Kjære arkitekter og arkitektstudenter! Jeg innrømmer det: Jeg er full av fordommer. Jeg har fordommer mot en hel mengde ting, men en av de tingene jeg har aller mest fordommer mot er arkitekter. Hvorfor? 

Jo, fordi jeg tror arkitekter er mye mer opptatt av å finne på noe kult enn å lage brukbare løsninger for alle. Da inkluderer jeg landskapsarkitektene, noe dere som er «ordentlige» arkitekter sikkert blir ganske sure for.

 

For å gå dypere inn i hva jeg tenker, så tror jeg at dere arkitekter er mer opptatt av estetikk enn funksjon. Jeg tror også dere synes trapper er eksepsjonelt dekorative og at dere vil ha færrest mulig detaljkrav fra myndighetene. Jeg tror dere har lite fokus på lydforhold. Og jeg aner en viss forkjærlighet for brostein og andre ujevne (men veldig estetiske) overflater. Og sist men ikke minst – jeg tror dere synes kravene til universell utforming er et gigantisk hår i suppa. Og håret har blitt lengre og eklere i det siste. Det begynner kanskje å nærme seg en hel parykk av uhumskheter? Og dette synet tror jeg dere deler med store aktører i byggebransjen, førstegangskjøperne, studentene og nå også Jon Hustad på TV2.

 

Og den siste tiden har fordommene mine utvidet seg til også å omfatte arkitektstudenter. Hvorfor det, spør dere? Jo, på grunn av et naust av alle ting! Men ikke et helt alminnelig naust. Helt ytterst i Bjørvika ligger det nå et lite byggverk med en scene foran. Med sjø på alle kanter skal naustet ifølge intensjonen til arkitektstudentene benyttes som konsertlokale for små ferske band og ukjente artister.

 

Naustet var en del av studentprosjektet TreStykker og ble satt opp av arkitektstudenter fra Oslo, Bergen og Trondheim sommeren 2012. På spørsmål fra avisen om hvorfor de bygget et naust i Bjørvika svarte studentene: «Vi ville ha byggerfaring. Arkitektstudiet er veldig teoretisk. Så målet var å knytte det vi lærer på studiet litt nærmere det som foregår på byggeplassen».

 

Ifølge avisen møttes 30 arkitektstudenter, tre ingeniørstudenter og en lysdesigner i påsken for å planlegge hva de skulle bygge. Så tegnet de bygget. Snekringen gjorde de unna i sommer. Og så leste jeg om det i Aftenposten.

 

I utgangspunktet skulle man tro at alt var fint og greit. Men jeg er opptatt av andre ting enn arkitekter. Jeg er nemlig veldig glad i musikk, og liker godt å gå på konsert. Gjerne med små ferske band og ukjente artister. Så da jeg leste at meningen var å bruke naustet til musikkarrangementer, kontaktet vi en av arkitektene bak prosjektet og spurte om Oslos nye konsertlokale ville bli tilgjengelig for rullestolbrukere. Vi fikk aldri noe svar.

 

Jeg har imidlertid sett naustet ved selvsyn nå, og tilkomsten må vel sies å være en smule utfordrende for en person i rullestol. For å komme ut til naustet må man nemlig ta seg fram på en molo av rullestein. Og oppå rullesteinsmoloen er det laget en ikke sammenhengende «natursti» av treheller. 

 

Siden studentene nå har dratt tilbake til forelesningssalene og ikke har kapasitet til å drifte stedet søkte de 24. august etter ildsjeler i avisa: «Vårt ønske er at naustet skal føre til liv og røre her i Bjørvika. Så vi håper å finne noen som har engasjement og lyst til å drifte et sted som ikke har som mål å skaffe store inntekter».

 

Jeg skulle gjerne drevet naustet jeg. Jeg har både engasjement, midler, er musikkinteressert og har erfaring med å drive prosjekter. Problemet er bare at jeg kommer ikke ut dit. Jeg sitter i rullestol, og naustet er helt utilgjengelig for rullestolbrukere og folk som er dårlige til beins.

 

Og så spør dere dere kanskje: So what? Det er jo bare et naust! Oslo har mange musikkscener - hvorfor skal du absolutt ha tilgang til denne? Eller kanskje dere tenker: Dette er jo bare et studentprosjekt – hvorfor skulle vi ha tenkt på universell utforming og tilgang for alle i denne omgang? Det kommer jo tidsnok når vi er ferdige med studiet. Eller kanskje dere ser på det som et kunstverk? Og vi kan vel ikke kreve at all kunst skal bli tilgjengelig for alle. Kan vi vel…?

 

Nei, sannsynligvis ikke. Men hvor skal grensen gå? Slik jeg ser det ligger naustet i et grenseland mellom byggverk, kunstverk, studentprosjekt og kulturtilbud.  Sistnevnte gjør at det med god grunn kan diskuteres om byggverket utgjør diskriminering, jamfør diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 fjerde ledd. Men slapp av! Jeg kommer ikke til å anmelde dere.

 

Poenget mitt er at dette var prestisjeprosjektet til dere som skal bygge bygninger for framtida. Målet var at dere skulle lære mer om hvordan man planlegger og setter opp bygninger. Dere syntes ifølge avisen det var krevende å sette opp et bygg på en tomt med sjø på alle kanter og lærekurven var bratt.: «Nå har vi fått litt erfaring. Vi vet hva vi skal snakke med snekkeren om».

 

Men har dere lært nok om hva dere bør tenke på ved planlegging av bygg? Jeg tviler sterkt. Ved å bygge et potensielt kulturprosjekt, som jeg aldri vil få tilgang til, beklager jeg å måtte si at dere har forsterket fordommene mine. Jeg tror fortsatt ikke dere har nok kunnskap om universell utforming og det å skape et samfunn for alle. Jeg tror dere tenker at så lenge det finnes en viss prosentandel tilgjengelige boliger, bygninger og kulturinstitusjoner, så holder det. Bare dere holder dere innenfor de slitsomme kravene, så er det tilstrekkelig…

 

Men jeg har nyheter til dere: Folk med funksjonsnedsettelser er forskjellige. Noen liker burger og noen liker vegetarmat. Noen liker svart metall og noen liker sære filmer. Noen liker å gå ut sammen med mange, noen liker seg best for seg selv. Noen liker seg best på tur i marka, mens andre vil gå på opera. Noen vil begge deler. Mange vil gå på besøk til folk som bor i utilgjengelige hjem. Og noen særinger som meg, har altså lyst til å gå på konsert i Bjørvika. At hele samfunnet i størst mulig grad skal være tilgjengelig for alle, må derfor være et grunnleggende prinsipp i planlegging og oppføring av nye byggverk.

 

Og det var jo ikke bare et naust...?