Debatt

Byens kvaliteter angripes

Ole Wiig 5. april 2018

Etter at Trondheim gjennom årene er blitt tilført nye kvaliteter, opplever vi at mange av disse nå er under angrep.

Det finnes mange alternative lokaliseringer for både «Monsterhallen» på Nidarø og universitetsbygg i Høyskoleparken, men hvorfor velges ikke disse?

Tidligere kommunaldirektør Trond Skjefstad kom med en enkel og betimelig oppfordring til universitetets rektor i Adresseavisen 29. januar: «Du kan få til en byintegrert campus, Bovim.»

Mens Midtbyen gradvis tømmes for aktiviteter og liv, planlegges store boligprosjekter i byens utkant.

Samtidig ønsker universitetets ledelse å bebygge deler av Høyskoleparken, eller som rektor Gunnar Bovim uttalte til Adresseavisen

31. januar: «NTNUs planer for nybygg reduserer ikke behovet for bygging på grøntområder.»

Trondheim er en flott by, flott beliggende mot elv og fjord. Dyktige byplanleggere, godt støttet av kloke politikere, har gjennom årene skapt en vakker og velfungerende by. Etter bybrannen i 1681 la Johan Caspar de Cicignon grunnlaget for dagenes Midtby, og som også førte til en rekke nye broforbindelser over til Midtbyen, fra Baklandet, Elgeseter, Nidarø og Ila.

Da Størenbanen skulle forenes med Meråkerbanen, unngikk stadsingeniør Dahl å la Midtbyen ese ut som fundament for jernbanen. Isteden lot han Brattøra fylles ut med harmonisk avstand til Midtbyen gjennom et nytt og spennende byplangrep: den nye Kanalhavnen.

På Nidarø donerte Thomas Angell området innenfor elveslyngen til en viktig park for tilliggende områder. På Gløshaugen ble høyskolen (universitetet) etablert. Arkitekt Bredo Greve vant arkitektkonkurransen med motto «Vis à vis Domkirken» (!),  og Høyskoleparken ble skapt. Dyktige etterfølgere som arkitektene Olaf Nordhagen, Sverre Pedersen og andre så det som opplagt og viktig å hegne om parken. Den skaper ikke bare en god avstand til opplevelsen av høyskoleplatået med sin kneisende hovedbygning, men er også et kvalitetsrikt og ettertraktet rekreasjonsområde.

NTNU er blitt Norges største universitet. Hvorfor tenke så smått for et stort universitet?

Like mye som byen må tilrettelegge for NTNUs utvikling, må de ta ansvar de også. NTNU kan og bør være en drivkraft i utviklingen, sammen med byen. Dette gir synergier tilbake til universitetet – at det blir attraktivt og spesielt å studere og forske ved NTNU.

På Kalvskinnet og ellers i Midtbyen kan det også oppnås store synergier med regionens viktigste kultur- og kunstinstitusjoner – teater, kunstmuseum, kunstindustrimuseum, Olavshallen, symfoniorkester – ja, som nærmeste nabo til regionens store kinosenter med mange kinosaler som store deler av døgnet kan brukes til universitetsformål.

Etter at byens dyktige byplanleggere som skapte en god Midtby med tette broforbindelser, og ikke minst så behovet for attraktive parker for byens befolkning, er vi i dag vitne til at ikke bare byens kvaliteter reduseres, men også byens sjel.

Hvor lenge skal vi sitte på sidelinjen og registrere denne negative byutviklingen, og hvor lenge skal vi være vitne til at Midtbyen taper både aktivitet og liv, mens universitetet bør være den beste og viktigste drivkraft til å stoppe denne negative trenden?

Handelsnæringen har lenge påpekt denne uheldige utviklingen og minner oss om utfordringen å bringe handel tilbake til Midtbyen. 

Et av byens største eiendomsfirmaer uttalte nylig at behovene har endret seg. Det er nå et ønske å komme bort fra kjøpesenterideen med en ekskluderende bygningsform til å skape inkluderende forretningssentre som bidrar til liv på gateplan.

For å kunne oppnå dette er det behov for å transformere bygninger til nye formål og åpne for flere innganger på gateplan.

For å kunne gjenskape en levende Midtby er det ikke nok at handelsnæringen toner flagg. Universitetet vil kunne ha en enda større betydning for å gjenskape livet i Midtbyen.

Cambridge i England og Cambridge i USA (som huser både Harvard og MIT) er gode eksempler på hvordan universitetene bidrar til å skape variert byliv i sentrum, som eksempel til etterfølgelse, og som viser at en campusutstrekning er vesentlig viktigere enn å nedbygge grøntareal i umiddelbar nærhet – og at det fungerer svært godt.

La oss håpe at byens politikere og NTNU i fellesskap sørger for at Kalvskinnet blir den skinnende kraft i utviklingen av landets største universitet som Norge fortjener – solid forankret i den del av byen som huser landets eldste vitenskapelige institusjon – Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Kronikk i Adresseavisen, 17.02.18

Ole Wiig

Faglig leder, NSW Arkitektur