Debatt

Ellen de Vibe og romnormen

Jon Guttu 16. november 2017

LAILALØSNINGEN: Det er faktisk kommunen som må forsvare kvalitet i planløsningen, og lailasoverom er bare én av mange skavanker ved de minste boligene, skriver Jon Guttu.

Det pågår en disputt mellom arkitekt Johan-Ditlef Martens og direktør Ellen de Vibe i Plan- og bygningsetaten. Tema er romnormen, og kjernen i diskusjonen er minstestandarden som nå er satt til 35 m2. De Vibes svarartikkel går i all korthet ut på å forsvare etatens handlinger i forbindelse med leilighetsnormen i Oslo. Hun påstår at Martens bedriver subjektiv historieskriving og at æren for at vi har en leilighetsnorm, bør tilskrives etaten. 

Faktum er at bystyret allerede i 1985 innførte et forbud mot å bygge ettroms leiligheter, ikke minst etter sterkt press fra Ensliges forening. I 1998 ble normen endret fra en minstenorm til regler om størrelsesfordeling, med krav om maksimalt 30 % toroms og minst 70 % treroms og større. Men allerede i 2004 ble det igjen åpnet for en viss andel ettroms boliger blant annet for «å lette unges etablering på boligmarkedet» (K-plan 2004).

Romnormen stilte altså krav til antall rom i boligene, men gjennom 90-tallet viste det seg at arealene på de enkelte rommene stadig ble presset nedover. Myndighetene kunne for eksempel få til behandling treroms boliger helt ned til 30 m2, et areal som tidligere ble regnet som rimelig til en ett roms bolig. I sin utredning av et mer funksjonelt styringsverktøy (Byrådssak 12/2007), hevdet planmyndighetene i utgangspunktet at den eksisterende normen, basert på antall rom, var best egnet til å nå målene om mer balansert leilighetsfordeling. 

At rom i småboligene ble krympet og at bruksegenskapene dermed varierte sterkt, ble ikke nevnt som noe problem. Tvert om så etaten dette som en positiv fleksibilitet utbyggerne kunne benytte seg av. Etaten fremholdt videre at forutsetningen for å oppnå ettroms boliger med god kvalitet, ville være å bruke reguleringsbestemmelsene «aktivt i dialog med potensielle utbyggere». Dette må forstås dit hen at byplanmyndighetene ikke ønsket en politisk fastsatt minimumsstørrelse, men satset på å oppnå ønsket kvalitet gjennom argumentasjon overfor utbygger. 

Ved overgang til størrelsesbasert norm anbefalte etaten en tredelt skala med boliger på 35-45 m2 som små boliger, 45-75 m2 som middels store og over 75 m2 som «store leiligheter». Æres den som æres bør: Det var venstresiden i Byutviklingskomiteen og ikke etaten som fikk hevet tallene med 5 m2 i hver kategori (NIBR-rapport 2009-1).

Det er prisverdig at byplanmyndighetene forsvarer prinsippet om en leilighetsnorm. Det er også fortjenestefullt at de nå argumenterer for 40 m2 og ikke 35 som minstestørrelse. Den store unnlatelsessynden er at etaten ikke tar opp problemet boligkvalitet innendørs i de minste boligene, men nøyer seg med å veilede prosjekterende hvordan en kan gjøre det beste ut av «kompaktboligen», et umulig utgangspunkt. 

Etter at Husbanken nå ligger med knekket rygg og teknisk forskrift har åpnet for kvalitetssenking, er det faktisk kommunen som må forsvare kvalitet i planløsningen. Plagen med å bo på ett rom i blokk er godt dokumentert. Men knøttsmå toroms boliger er ikke stort bedre, beboerne flykter så snart de får sjansen. I flere rapporter fra NIBR kan en lese om slitet for å holde orden når en mangler oppbevaringsplass, om beboere som bare kan ha gjester om sommeren når balkongen kan tas i bruk som spisestue, om snøføyk i stua når boligen mangler vindfang. Lailasoverom er bare en av mange skavanker ved de minste boligene.

Hva angår lailasoverommet, kan jeg for øvrig opplyse at det allerede ble utviklet i Liv Arvesens romlaboratorium på NTH i 1965. Jeg var selv med på det, i ånden fra Wohnung für das Existensminimum og under professor Korsmos ledelse. Det er altså verken Laila Rolfsjord eller Ellen de Vibe som bør tildeles den tvilsomme æren for denne tragikomiske løsningen.