Debatt

Estetikk – i tanker, ord og gjerninger

Kirsti Skulberg 2. mars 2018

Språklig anestesi? I invitasjonen til årets arkitekturdag 2017, for NAL, NIL og NLA, med hovedtema Arkitekturens kjerne – estetikk, utfyller programkomiteen: «Estetikk handler om det sanselige, den delen av filosofien som omhandler ‘læren om det vakre og skjønne i kunsten’.

» En kjent frase, klippet fra oppslagsverkene, men som ikke formidler betydningen av fenomenet på en måte man blir særlig klokere av. Interessant nok opplyses det i invitasjonen at «det motsatte av estetikk er anestesi – bedøvelse, der ingen sanser er stimulert». Denne overraskende motsetningen, eller sammenlikningen, gjør at brikkene hos meg faller på plass.

En deltaker, landskapsarkitekt Bård Sødal Grasbekk, reflekterer i et debattinnlegg i Arkitektnytt 9/2017 etter overstått arkitekturdag: «Alt lå til rette for en opplysende diskusjon om estetikk og dens betydning for arkitekter, men en felles forståelse av begrepet estetikk var dessverre fraværende. Estetikk er en filosofisk disiplin, og den er mislykket fordi den ikke har sørget for klar kommunikasjon eller bidratt til høyere prioritering av estetiske hensyn.» Videre: «Ved å få et større innslag av estetisk teori i arkitekturutdanningen kan vi lettere få klarhet i egen begrepsbruk og gjøre oss til sterkere forsvarere av estetisk utforming og kvalitet.» 

Mitt anliggende for denne teksten handler om akkurat dette siste. For å rettferdiggjøre det visuelt estetiske ved en bygning, må man i en skriftlig fremstilling kommunisere, og formulere, med en klar, faglig, estetisk bevissthet, og det må fremstå sylskarpt, presist. «Det vakre og skjønne» og «ikke målbare verdier» er ulne dimensjoner, men kan – ved litt vilje og stringens – formidles og beskrives. Kommunikasjon handler om overføring av virkelighet, og da er det avgjørende for avsender at leseren får et presist bilde av hva teksten handler om.

Arkitekturskribent Gaute Brochmann tok også for seg arkitektene og «hvor vanskelig det er å beskrive et intuitivt estetisk fagfelt med et rasjonelt og forståelig språk,» i en artikkel i tidsskriftet PROSA i oktober 2017, med et tydelig pek i overskriften: Husbygging og setningsbygninger.

Alle i vårt fagfelt vet hvor vanskelig det er å beskrive arkitektur. Norges internasjonale arkitekturmagasin Arkitektur N har en fast spalte som heter Arkitektens beskrivelse. Her skal den som føler ansvar for at et prosjekt er realisert, presentere og sette ord på oppdragets innhold, prosess og resultat. Det blir dessverre sjelden en god leseropplevelse. Jeg plukket følgende eksempel fra artikkelen med presentasjonen av en større, offisiell bygning i Arkitektur N i 2017. Jeg identifiserer ikke prosjektet, da to setninger fra beskrivelsen holder som representative. Bygningen presenteres av arkitektkontoret med foto, tekst og tegninger. Under Materialitet starter avsnittet med:

«Fasadene er kledd med mørk, tjærebeiset tømmermannkledning. Bi-innganger og inntrukket balkong i 2. etasje har en naturlig oljet trekledning.»

Denne informasjonen mangler det som skal gi leseren – som selvfølgelig er en nysgjerrig fagperson i og med at vedkommende leser et slikt magasin – en presis taktil fornemmelse av bygningens værhud og fasadeuttrykk. Men pleonasmen kledd med en kledning er lite kledelig(!). Liggende eller stående? Trenger ikke å nevnes, da tømmermannspanel er stående.

Fotoene i artikkelen viser en fasadekledning som fremstår monoton, med jevnstore smale bord, stående med like avstander. Har man som leser allerede blitt minnet om den tradisjonelle terminologien tømmermannspanel, så stemmer ikke de understøttende fotooppslagene med det man da har på netthinnen. Prinsippet for denne klassiske panelingsteknikken består av over- og underliggende hele bord som kan ha forskjellige bredder etter hvordan tømmerstokken utnyttes, og gjerne med profilerte sidekanter. Breddevarieringen settes «i spill» på veggen, og gir liv til flaten. Bordene festes andføttes, og med margsiden ut. Når bordene kurver seg, vil de klemme om hverandre, og kledningen tettes for vind og regn. «Over- og underliggerpanel» er et teknisk beskrivende uttrykk, og det er også helt greit å bruke smale bord med lik avstand bortover. Men da heter det justert kledning.

I hvilken tresort? Tradisjonelt har furu vært foretrukket da den har kjerneved som er mer motstandsdyktig over tid, og som margsiden har mest av. Gran har ikke kjerneved, men brukes mer i dag, også grunnet pris, og da helst med så tette årringer som mulig. Hva beskrev arkitekten? Fotoene viser gran, da kvistene avslører dette. Justert kledning leveres stort sett i gran i dag.

Og «mørk, tjærebeiset»? Her oppstår en tankekonflikt. Menes det faktisk tjærebredd? Tjære har vel aldri vært noe annet enn mørk? Luktesansen er allerede pirret, og stimulerer hjernen med tanke på tretjæren som tradisjonelt naturprodukt, god kvalitet og lang holdbarhet, og som avgir et håndarbeidspreget, levende utseende. Men fornuften sier at her har markedets suverene kommersielle taktikk trukket veksel på gamle tradisjonsbetegnelser og returnerer med produkter i så billig form som mulig: beis tilsatt «tjære».

«(…) inntrukket balkong i 2. etasje har en naturlig oljet trekledning.» Hmmm. En inntrukket balkong er selvmotsigende, da balkonger henger utenpå fasader. En veranda kan derimot være helt eller delvis inntrukket, og passer til det som vises på fotografiene. Og – «… naturlig oljet trekledning»? Treverk som greier seg med sin naturlige beskyttelse? Jeg ser at de inntrukne veggene, med stående slette bord av gran, antakelig er påført en fargeløs treolje.

Visuelt fremstår bygningen i artikkelen som god og moderne arkitektur. Noe også Erling Dokk Holm – som har egen omtale av bygningen over fire sider – gir uttrykk for: «Vakker, funksjonell og usedvanlig.» Og ikke minst utsagnet «det er noe utsøkt over den måten arkitektene har forstått dagslysets potensial på», speiler et episk løft, der sanseapparatet kan fornemme fine tanker tenkt, formidlet og materialisert. Så derfor synd at den deskriptive delen forvirrer dette estetiske inntrykket.

Uhildet beskriver Erling Dokk Holm, etter sin befaring, «en rektangulær bygning kledt i stående mørkbeiset panel». Slik oppfattet han bygningen. Arkitekten beskriver gjennomgående et bygg. Den tilsynelatende lille forskjellen på to ord er som forskjellen på estetikk og anestesi. Språkets estetiske presisjon – det presise – (sjekk ordbøkene) innbefatter også distinkt fagkunnskap. Setningene jeg klippet inn, viser hvor viktig språklig presisjon er når det kommer til formidling av både helt konkrete forhold, og for det sanselige. Vårt fag bygger på en lang tradisjon med kunnskap og uttrykk for håndverk, emner og redskap. Ord som ved riktig og presis bruk kan akkompagnere og visualisere byggverket.

Kunnskap om eget fags empiri og historie bør være en forutsetning. De grunnleggende bygningsfagene, formet og forfinet gjennom historisk tid, og som vi står på skuldrene til utviklerne av, har endret karakter underveis. Fra det tungt manuelle, som nå kjøpes hos byggvarehandleren og skytes på plass. Men det kan fortsatt bli vakre hus.

Kirsti Skulberg AS, interiørarkitekt MNIL