Debatt

Gaute Brochmanns nytenking

Bård Isdahl 11. juni 2018

Gaute Brochmann viet lederartikkelen i nr. 3/2018 til en omtale av Johan-Ditlef Martens og Ketil Moes bok Hva er en god bolig? og fulgte opp med en anmeldelse i Morgenbladet 6.april.

Han mener at bokas gjennomgang av over 350 års norsk bolighistorie er «imponerende grundig, men påfallende uengasjerende» og «farlig arkitektete», dessuten at de 40 sidene med teori og analyser bare resirkulerer gårsdagens kvalitetsoppfatninger. 

Pussig nok hevder han også at forfatterne representerer det ypperste av den fagtradisjonen som bygde opp vår høye boligstandard – med «kvaliteter som vi alle har sett forvitre i løpet av 1990- og 2000-tallet», en forvitring som skyldes utbyggere og politikere som har «slått i bordet med kostnader og boligmangel, og vunnet frem med leiligheter fagstanden synes er frastøtende – men som påfallende få klager på.» Men standarder, normer, minimumskrav, bokas svar på kvalitetsforvitringen, duger ikke lenger blant annet fordi «prosjektermsom kvitterer ut alle forskrifter kan være helt elendige». Joda, forskrifter blir aldri tilstrekkelige. Men de er nødvendige. Her velger Brochmann side i en gammel faglig uenighet: Blir arkitektenes innlevelse og kreativitet frigjort eller hindret av fornuftige offentlige normer og minimumskrav? 
 
Brochmann hevder at «standarder» var et mer relevant begrep den gangen store samfunnsgrupper levde ganske like, temmelig statiske liv i stabile familiekonstellasjoner med ensartede krav. Min synonymordbok definerer «standard» som «målestokk, rettesnor, mønster». «Minstestandard» angir derimot en nedre grense. En god bolig bør ikke sitte som en tett hanske rundt menneskers liv, heller være en ramme, vid og generell nok til å romme ulike former for liv, også fremtidige liv som vi ikke kjenner. Brochmann har visst glemt at en bolig skal stå i generasjoner.

Det er ikke tilfeldig at 30 års forvitring av boligkvaliteten har pågått samtidig med at et politisk stortingsflertall gradvis bygde ned Husbankens rolle som boligpolitisk organ,
trakk tilbake minimumskravene og deregulerte boligmarkedet. 6. april kunne NRK radio
melde at Oslos boligpriser nå lå på topp i Norden med Bergen på fjerdeplass. Deretter fikk direktør i Eiendom Norge, Christian V. Dreyer, slippe til med den hovedforklaringen vi alle kjenner: oljeøkonomien. Så fulgte en sjeldent åpenhjertig uttalelse fra det holdet: Prisene vil stige så lenge kjøperne er i stand til å betale. 

Boligprisene har steget raskere enn både byggekostnader og generell prisutvikling, og for å gjøre prisene overkommelige har man skrumpet arealer og fasadebredder, slått sammen kjøkken og stue, erstattet dyre heiser og trapper med billige korridorer, bygget tettere og høyere. I denne systematiske undergravingen av kvaliteter har arkitektene stort sett opptrådt som lydige tjenere. Men Brochmann sikter neppe til dette når han skriver: «Jeg sier ikke at arkitekter ikke vet bedre enn andre folk. For det gjør vi. Når det kommer til løsninger. Men når det gjelder behov, er vi fullstendig underordnet dem vi tegner for.» 

Hva mener han? En enebolig blir ofte til gjennom en direkte dialog mellom arkitekter og kommende beboere. Men slik foregår det ikke i dagens massebyggeri, der oppdragsgiverne lar kundeveiledere og selgere definere arkitektenes oppdrag, og der kortsiktig salgbarhet veier tyngre enn langsiktig bokvalitet. 

Tidligere fikk arkitektene viktig kunnskap om beboernes behov via boligforskningen. Ikke nå lenger. Bevilgningene er borte. Brochmann etterlyser imidlertid verken bevilgninger til boligforskning eller regulering av boligmarkedet: «Men dagens situasjon, kombinert med boken Hva er en god bolig? gjør det klart for meg at vi trenger et reelt brudd, ikke med måten vi bygger på, men måten vi tenker på.» Siden Gaute Brochmann også er nytilsatt redaktør for ArkitekturN, har han nå anledning til å lete frem og formidle noe av folkedypets skjulte kunnskap til arkitektstanden. Fordomsfritt.

Bård Isdahl, sivilarkitekt