Debatt

Gul liste må forbli gul!

Janne Wilberg // byantikvar i Oslo 20. februar 2014

Arkitektnytt skriver i en kommentar på sin nettside at en åpenbar løsning på Oslos boligproblematikk er å slippe arkitektene løs og transformere store deler av Oslos murgårdsbebyggelse til «en fortetningspolitisk motor i det moderne, boligmanglende sentrum». 

Dette vitner om mangel på historieforståelse, både arkitektonisk og sett med byutviklingsblikk. Oslos murby har dessuten vært i dynamisk utvikling siden den sto ferdig, stikk motsatt av det forfatteren hevder.

På slutten av 1800-tallet hersket trangboddheten i øst. Små leiligheter, bakgårdsbygg tett i tett, uten mulighet for sol, lys og luft. I vest lå derimot leilighetene med fire stuer på rad mot gaten, pikeværelse mot gården og kanskje til og med vannklosett. Sakte, men sikkert ble standarden hevet også i øst. Man slo sammen leiligheter, la inn toalett og bad. På 1980-tallet kom byfornyelsen. Bakgårdsbygningene ble revet, store gårdsrom med lekeplasser og grøntarealer ga økt bokvalitet. Loft ble bygget ut, vi fikk arker, takvinduer, balkonger – alle disse elementene som Arkitektnytt hevder det bare finnes et fåtall av. Ta en titt til!
 

Murbyen er i daglig utvikling. Byfornyelsen reddet byens verdifulle murgårder fra 1800-
tallet, og gjorde mange endringer, heldige og uheldige. I 2014 behandler Byantikvaren daglig søknader om balkonger og loftutbygginger. Det er en myte at vi alltid sier nei. Balkonger mot bakgård tillates i de fleste tilfeller, men vi stiller krav til den estetiske utformingen. Selv i fredningsområdet i Birkelunden har det blitt åpnet for balkonger i enkelte tilfeller. Man kan likevel ikke ukritisk si at alle slike tiltak er av det gode. Brannvesenet stiller strenge krav til rømning fra loftsleiligheter, og hvordan blir egentlig bokvaliteten i en liten hems av en leilighet, eller en kjeller som overhodet ikke var tiltenkt boligformål.

Det søkes også om å få bygge på friarealene inne i kvartalene. Verdifulle bakbygninger som formidlet kvartalenes mangfoldige historie, ble revet for å gi lys og luft. Når målet er oppnådd og murgårdskvartalene igjen er blitt populære, så vil man bygge igjen, tettere og høyere enn før. Er dette god boligpolitikk?
 

Folk vil bo i by. Men det er ingen menneskerett å bo i sentrum. Det fortettes allerede på enhver ledig tomt. Vi bygger tettere og trangere nå enn vi gjorde på 1880-tallet, i dårligere materialer, og dette mener Arkitektnytt altså er løsningen for vår verneverdige murgårdsbebyggelse. Arkitektnytt går så langt at
de hevder murbyen er «et arkitektonisk dødt landskap», derfor må noe gjøres. Oslos murby er unik. Berlin, som vi liker å sammenligne oss med, mistet mye av sitt særpreg i bomberegnet, og i resten av murgårdene er fasadedekoren skrelt av på 75 prosent. Stockholm, København og Helsingfors har murgårder, men deres store, sammenhengende bygningsmasse domineres av bygårder i nybarokk og jugendstil. I Oslo har vi derimot bevart en stor bredde innenfor historiserende stilarter fra tidlige murgårder med stramme klassiserende fasader til flotte bypalasser med overdådig utsmykning. Oslo har et ansvar for å bevare denne europeiske kulturarven. Derfor står det også i kommuneplanen at Oslos murgårder har nasjonal verneverdi.
 

Er alle vernede bygg «død arkitektur» fordi endringsrommet er begrenset? Det er nettopp i kraft av sin høye kvalitet at disse byggene må beskyttes. Det burde være unødvendig å gjøre greie for begrepet «verneverdig» her. Dessuten må man ha korrekte fakta på plass. Det er ikke slik at alle Oslos murgårder er regulert til bevaring. Et fåtall murgårder er fredet, den strengeste form for vern. En del svært verdifulle områder er regulert til spesialområde bevaring. Her er det klare reguleringsbestemmelser for hvilke tiltak som kan aksepteres. De resterende murgårdene står på Gul liste, og Byantikvaren uttaler seg til endringer. Men murbyen kan ikke kun sees som en samling enkeltbygg. Murbyen er en helhet, og en viktig del av Oslos identitet og et homogent kulturminne vi ikke kan gi slipp på. Det er ikke ved å redusere kvalitetene i disse områdene at vi løser Oslos boligbehov. Snarere står vi i fare for å gjøre områdene så tette og lysfattige at forslummingen igjen begynner.

 

Janne Wilberg, byantikvar i Oslo