Debatt

Hvor er de grønne arkitektene?

Berit Irmgard Hessel, gartner og landskapsarkitekt 13. oktober 2020

– Hvorfor skjer det så lite på det norske markedet? spør gartner og landskapsarkitekt Berit Irmgard Hessel. Hun etterlyser mer leken design og levende materialer.

Da jeg var tenåring, bodde vi i New York. Jeg husker det som i går, hvordan jeg ble forelsket i mangfoldigheten og overflod av grønne planter inne i veksthusene i Brooklyn Botanical Garden. Slik skulle jeg innrede huset mitt når jeg ble stor, tenkte jeg – her kunne jeg ha sovealkoven, der kunne jeg hatt skrivebordet, der borte spisebord med sikt over vanndammene utenfor, og på den andre siden en hengekøye til å slappe av og lese i …

Det ble jo ikke slik, men minnene våknet til live igjen av at jeg som mor besøkte Botanisk hage i Oslo med ungene mine, og minstemann pekte på kaktusene i veksthuset der og sa at «Her vil jeg bo!». Storesøster likte den andre avdelingen med orkideene og blomstene bedre, men barna var ikke de eneste som ble glade i disse grønne husene. Det satt en eldre mann der på benken og leste i en bok. Han satt allerede da vi kom inn, og satt der fortsatt da vi gikk, smilte og nikket til den ivrige små’en, der han plapret i vei om hengekøyer i det grønne, mens vi nærmet oss utgangen.

To boligblokker i Milan, Italia, ble kjent som «Vertical forest», og vant priser allerede i 2014. Nå skal tilsvarende boligblokker, med ny design, bygges som sosialboliger i blant annet Eindhoven, Nederland. Foto: Stefano Boeri Architetti

Med friluftslivet forankret i folkesjela, der det er vanlig å sette seg inn i bilen, kjøre to timer bare for å gå en tur i den ville, grønne skogen; med en felles forståelse for folkehelsa, der alle klapper og nikker når det nevnes at det grønne er bra for både det psykiske og det fysiske, at barn har behov for å utvikle sine motoriske ferdigheter i det grønne, at syke har raskere rekonvalesens med utsikt til grønne omgivelser, at mer grønt må inn i byene for å motvirke klimaendringene og forurensning som igjen ville føre til dårligere helse, da lurer jeg på: hvorfor vi her i landet henger så langt etter diverse andre land, land med dårligere økonomi. Når vi vet alt det, hvorfor skjer det så lite på det norske markedet?

De siste store offentlig bygg, som Munch-museet, Nasjonalbiblioteket og snart Nasjonalmuseet, er store bygg med kalde farger og harde flater. Hvorfor ble det slikt? Hva fører til at de store, renommerte arkitektene her i landet ikke tør å slå seg sammen med andre fagområder og dermed åpne seg opp for mer leken design og særlig for mer levende materialer? Grønne bygg, som kan bidra til mer miljøvennlige byer med bedre lokalklima og mer tilfredse innbyggere? Hvorfor er visjonene like snevre som bestillingene? Hvorfor er det ingen som tør å spørre og utfordre: Hva mer kan dette byggeprosjektet gi til samfunnet? Hvilke andre funksjoner kan dette byggeprosjektet bidra med? Hvilke alternative løsninger ville bidra til et mer fleksibelt bruk, til et sambruk med andre, enda flere brukergrupper, og også om flere generasjoner?

Nylig avduket shopping- og kontorbygg i Düsseldorf, Tyskland, der fasadene og taket er beplantet med 8000 hekkplanter av typen agnbøk. Arkitektkontoret bak er Ingenhoven Architects. Foto: Ingenhoven Architects/HGEsch

Verden over har grønt fått innslag i utallige byggeprosjekter, både i stor og små skala. Det finnes supermarked-kjeder med egne veksthus på taket, som leverer egenprodusert frukt og grønt til butikken under; det finnes kontorbygg der all innendørsbeplantning er nyttevekster som så blir brukt i firmaets egen kantine; utvendig blir grønne levende vegger designet som kunstverk og turistmagneter; takterrasser blir prominente restauranter i egen grønn oase med utsikt over byen; hele bygg blir kledt i stor grønn vegetasjon der takrenner blir interpretert som vannveier og regnvannet blir utnyttet i store og små plantekar på avsats oppover hele fasaden for så å gi et bidrag til samfunnet og til miljøet. Store hoteller er i gang med å bygge sine grønne luksushoteller, med vegetasjon inne og ute, for slik å selge seg som miljøvennlige.

… og så har vi vårt rike Norge, som bygger nasjonale statussymboler i kaldt, grått glass og stål og betong, og som klapper seg selv på skuldrene bare man har fått inn noen springvann som et nytt, sjeldent brukt innslag i et ellers nakent og sterilt byrom. Kom igjen, da, folkens, vi kan bedre!

Berit Irmgard Hessel, gartner og landskapsarkitekt