Debatt

Kikutkollen

Bjørn Cappelen 19. juni 2018

Da er diskusjonen i gang i arkitektenes eget organ. Hittil har man kunnet følge debatten i dagspressen, i kringkasting og i sosiale medier.

I Arkitektnytt etterlyser Kjetil Trædal Thorsen en dypere diskusjon om prosjektet. «En diskusjon som kunne utfordre noen av samfunnets og arkitekturens normer», sier han (Arkitektnytt 2/2018). I stedet får vi igjen en diskusjon om lokalisering. Det er synd, men nødvendig. Derfor noen kommentar i anledning innlegg fra Beate Bruun og Arne Sunde (Arkitektnytt 3 og 4/2018, red. anm).

Vi har et kunstprosjekt, sprunget ut av en felles idé. Unnfanget og utviklet av Melgaard og Snøhetta, med Selvaag som støttespiller. Idéen om et hus å dø i, med et praktisk innhold i mellomtiden, synes å være grunnlaget for prosjektet. Et spennende utgangspunkt som arkitekt og kunstner underveis har knyttet til et bestemt sted, Kikkutkollen. Som arkitekter skjønner vi umiddelbart at sted og bygning må inngå i en kunstnerisk helhet om resultatet skal bli fremragende arkitektur.

Men nå er det slik at Kikkutkollen er opptatt. Gjennom mange og lange runder hos antikvariske
myndigheter, i rettsapparatet, i kommunale etater og til slutt i bystyret har man endt med at Kikkutkollen skal ha to formål:
Vestsiden av kollen, som vender mot Ekely og Munchs vinteratelier, er sikret mot alle tiltak gjennom områdefredningen gjennomført i 1997. Østsiden av kollen er sikret mot alle bygningstiltak gjennom regulering i 2005 til friområde – park for allmenheten. 
Fredningen av vestsiden er rett-
slig prøvd gjennom et erstatningssøksmål mot staten for tapt råderett. For friområde er det krevd innløsning, som senere er trukket. 

Det er strid om Selvaag har en rettighet til tiltak på kollen. Et tapt erstatningssøksmål og et krav om innløsning skulle tyde på at virkeligheten på et tidspunkt var erkjent. Men en uttalelse fra byantikvaren (2011) om at denne ikke hadde innvendinger til at det ble gjenreist en bolig (revet 1989) med samme størrelse og form på hustuften, kan ha tent gnisten til nye tiltak på kollen.

Gjennomgående for alle de forsøk Selvaag hittil har gjort for å utnytte tomten er imidlertid at plan- og bygningsetaten, med støtte i alle etater, enten har fremmet alternativ regulering (2005) eller har varslet en negativ innstilling (2011) til planskisse, med begrunnelse at kollen burde være fri for bebyggelse i all fremtid. Dette har politikere unisont sluttet opp om.

Men så gror «A House to Die in» ut av kollen. Byantikvaren applauderer og finner gode grunner til å gi dispensasjon fra fredningen av vestskråningen. Plan- og bygningsetaten finner at et makeskifte mellom arealer i det bratte fredete område og arealer i den flate delen av friområde er «hensiktsmessig» og kan anbefale planskissen for ny regulering.

Beate Bruun vil ha kollen fri for bebyggelse, slik politikere har bestemt. Sterke krefter er i sving for å bygge på kollen, med uunngåelig privatisering som følge. Da appellerer hun til Thorsen. Det er bare dumt av Arne Sunde å utøve hersketeknikker som «Kjære Beate Bruun» og å stille henne i forlegenhet fordi noen har utøve hærverk på måleutstyr.

Til saksopplysning har hverken Byantikvaren eller Riksantikvaren gjort noe annet enn å gi og akseptere dispensasjon for marginale tiltak i fredningssonen. Tiltakets overordnede virkning på fredningen vil bli vurdert ved offentlig ettersyn når planforslaget foreligger. 

Bjørn Cappelen