Debatt

Lambda-konkurransen fortjener ikke lojalitet fra folkevalgte og arkitektkolleger

Audun Engh 12. november 2012

En kommentar til debatten i NAL om lojalitet til Lambda.

Brevet fra de tidligere styremedlemmene i NAL med kritikk av nåværende president Skaara i saken om ny lokalisering av Munch-museet er etter min vurdering, sett utenfra, for mye preget av laugsinteresser. Det må være en høy terskel for å hindre arkitekter i å delta i samfunnsdebatten om byutvikling og lokalisering av viktige institusjoner, også med illustrerende forslag.

 

Men de tidligere styremedlemmene påpeker presist hvorfor mange arkitektkonkurranser feiler: «Samtidig erfarer vi at respekten for konkurranseinstituttet er utsatt. Offentlige byggherrer inviterer stadig til store internasjonale arkitektkonkurranser på uklare premisser. Det er særlig tre problemstillinger som står sentralt: Politisk avklaring av rammene for konkurransene er for dårlig. Formuleringer av konkurranseprogrammet er for utydelig. Prinsippene for tildeling av oppdrag er ikke rettferdige nok».

 

Vi har sett en rekke eksempler på at store aktører har utlyst arkitektkonkurranser uten at de grunnleggende spørsmål som gjelder byplanlegging og reguleringsbestemmelser å forhånd er avklart på en demokratisk måte. Noen ganger velger politikerne å sette seg selv på sidelinjen ved å delegere viktige samfunnsmessige avgjørelser til en konkurransejury. Enkelte konkurranser ser ut til å ha til formål å «kuppe» viktige avgjørelser, ved at utlyser spekulerer i at det er høy terskel for  å avvise resultatet av en arkitektkonkurranse etter at en vinner er utpekt, selv om de folkevalgte er lite begeistret.

 

Det er et demokratisk problem at konkurransepremisser skrives og jurymedlemmer utpekes uten at folkevalgte organer har satt de sentrale premissene. Ulike egeninteresser arbeider i denne retning: Utbyggeres ønske om økonomisk gevinst, institusjoners ønske om å få bygge stort og flott uten politisk styring og fagfolks ønske om å kunne styre estetikken uten innblanding fra den gemene hop.

 

Problemet med Lambda-konkurransen (og flere tidligere konkurranser) er at man har gjort flere slike alvorlige feil i prosessen, noe som samlet tilser at de folkevalgte må kunne stå fritt til å revurdere saken og avvise Lambda. Prosessen har ikke hatt en demokratisk forankring som tilsier at Lambda fortjener lojalitet:

 

Konkurransen ble styrt an en halvprivat aktør, Havnevesenet, som i utlysningsteksten la stor vekt på at museet skulle bidra til kommersiell utvikling på utlysers egne nabotomter. Herreros tilbød dem ni lamellblokker i bakkant av Lambda. Man utpekte et vinnerprosjekt som brøt med gjeldende regulering (maks seks etasjer), noe som ga et stort utbyggingstillegg for tomteeier.

 

I en slik situasjon var det legitimt av politiske partier å gå til valg å avvise Lambda, noe de fikk flertall til.

 

President Skaara nevner ikke noe som etter min mening fremstår som et viktig moment: Når det er snakk om at det politiske flertall ønsker en alternativ lokalisering er det svært lite grunnlag for at NAL skal insistere å at vinnerutkastet for en annen tomt skal bygges. Man kan forstå lojalitet fra NALs side til juryens avgjørelse for samme tomt, men i mindre grad når et hovedpremiss som tomtevalg er endret. Det er en rent politisk avgjørelse og andre arkitekter må kunne delta i denne debatten med illustrerende forslag, uten å bli kalt ukollegiale eller grådige på andres oppdrag.

 

Det er viktig at politikere kan innhente faglige råd fra arkitekter om realismen i sine forslag, også når kolleger kan bli rammet. Dessuten vil trolig forslaget som nå er presentert være diskvalifisert hvis det senere utlyses en  konkurranse for Tøyen, fordi anonymiteten vil være brutt for dette skisseforslaget.