Konkurranser

Maktens arkitektur?

Karl Otto Ellefsen 4. juli 2017

Dersom vi ser de to valgte prosjektene for det nye Regjeringskvartalet i Oslo som uttrykk for den norske staten, hva forteller de? spør Karl Otto Ellefsen.

Det ene vinnerbidraget, «Adapt» av Team Urbis. Illustrasjon: Statsbygg.

Studenter og lærere ved AHO var invitert til å delta i den første fasen av idearbeidet for Regjeringskvartalet i Oslo, og leverte ett av parallelloppdragene i 2015. Prosjektet fra skolen var mangelfullt på de fleste punktene. Forfatterne tok ikke programmet alvorlig, tenkte lite på sikkerhet og dokumenterte ikke hvordan de tok vare på klimahensyn og begrenset energibruk. Dessuten rev de ikke Y-blokken slik Moderniseringsdepartementet og Statsbygg hadde satt som forutsetning.

Det forslaget derimot gjorde, og bedre enn de andre 5 prosjektene som ble levert, utstilt og juryert, var å problematisere statens arkitektur i Oslo fra 1814 til i dag: Linstows perspektiviske regulering satte slottet i fond. Det klassisistiske universitetsanlegget ved Karl Johan skulle uttrykke humanistiske idealer. Stortingsbygningen ble etter 30 års støyende debatt om hva arkitekturen skulle fortelle om den norske embetsstaten, først innviet i 1866. Vinneren i denne arkitektkonkurransen – tegnet i nygotisk stil – ble forkastet og erstattet med et forslag som var innlevert i ettertid, og blant annet argumentert fram av Bjørnson fordi «det kunne tydeliggjøre oss selv». Da de nye regjeringsanleggene skulle bygges på Hammersborg, ble førstepremien tegnet av Stener Lenschow senere valgt bort til fordel for Henrik Bulls råkoppkledde steinpalass som for de fleste fortsatt gir nasjonale konnotasjoner.

Erling Viksjø tegnet regjeringsbygningene i etterkrigstida, og ga form til styringsfunksjonene i det sosialdemokratiske Norge. Anlegget, Høyblokken og seinere Y-blokken, var et svar på hvordan monumentalitet og representativitet burde uttrykkes i det nye velferdssamfunnets fellesbygninger: en høy lamell på søyler omgitt av en park med paviljonger og en lav kontorbygning som sammen med den høye blokken skaper det en på denne tida så på som demokratiske, modernistiske byrom. Fortsatt i norsk materiale, men denne gangen var råkoppen erstattet av sandblåst betong.    

Generelt er det alltid vanskelig å være entydig om hva arkitektur uttrykker av mening. Tolkning beror ofte mer på den som opplever objektet enn på objektet i seg selv, og tolkningen er kulturbestemt og endres over tid. Mens klassisismen etter den franske revolusjonen uttrykte frihetsidealer, ble klassisk monumentalitet etter krigen – da akser, fond og perspektiv var brukt til totalitære fortellinger – entydig sett på som uttrykk for fascisme. Når det gjelder maktens bygninger, de statsbærende bygningene, er det vanskelig å komme utenom en diskusjon av mening: Hva konnoterer arkitekturen – hva uttrykker den av mening?

Nesten hver gang jeg har gått forbi Høyblokken siden jeg begynte å studere arkitektur på AHO i 1969, har jeg tenkt på Einar Gerhardsen. På industristeder på det indre Østlandet der jeg vokste opp, var Gerhardsen i tiårene etter krigen rangert sammen med Jesus, rett etter Vår Herre. Man diskuterer sosialdemokratiets betydning i norsk historie og selv om noen intenst forsøker, er det vanskelig å komme utenom sosialdemokratiets ideverden og politikk som bakgrunn for den moderne velferdsstaten. Etterkrigstidens regjeringsbygninger på Hammersborg, er et uttrykk for sosialdemokratiets velferdsstat. I tillegg er ruinen som i dag står der, også et dystert minne om et angrep på sosialdemokratiet, og på en av de mest grusomme hendingene i norsk historie. Dette, intet mindre, er bakgrunnen for å diskutere maktens arkitektur i det nye regjeringskvartalet.

Vinnerforslagene som nå er presentert for oss, endrer ordensprinsippene. Et kompleks av kontorer for statsbyråkratiet skal reises mellom Grubbegata og Møllergata. Kontorkomplekset skal romme et usedvanlig stort byggeprogram, skape gode arbeidsplasser, fungere effektivt og i følge departementets anvisninger, utformes «nøkternt». Gatene omkring er sterkt sikkerhetskontrollerte. Første etasje inneholder ikke offentlig tilgjengelige funksjoner. Høyde kombinert med tetthet etablerer en helt ny skala i denne delen av byen. Regjeringen samler departementene ikke ulikt hvordan internasjonale konserner har etablert «hovedkvarterer» som styrer virksomheten. En tidsmessig og veldetaljert uttrykksløshet synes å skulle gi rammen om departementenes statlige management. I en tid der statlig virksomhet skal følge den samme logikken som privat ervervsliv, er dette helt forståelig.

Symbolene reserveres for de andre delene av anlegget. Høyblokken bygd i sosialdemokratiets tid settes nå inn i et streng klassisistisk orden. Den står som fond i en rektangulær hard plass flankert av den fløyen som ble bygd av anlegget for Embetsstaten og en ny A-blokk som erstatter Y-blokken. Det åpne parkrommet, som ligger omkring den modernistiske komposisjonen til Viksjø, blir fjernet. Rommene blir erstattet av den harde rektangulære plassen som binder de tre ulike tidsbildene sammen og av en tarm av et grøntareal, som trapper seg ned mellom Deichmann, Trefoldighetskirken og den nye A-blokken som strever med å være plassbygg, inngang til hele kvartalet og å holde seg innenfor sikkerhetssonene omkring den nedgravde Ring 1. Man fjerner hatten – bygd som statsministerkontorer – fra ruinen. Ikke for å tilbakeføre Høyblokken til originalen, men for å få plass til mer, sy ruinen inn i det nye helhetskomplekset og – i praksis – ufarliggjøre minnet om udåden.  

En modernistisk komposisjon er transformert til en klassisistisk. Noe dystert er gjort om til å bli likegyldig. Dette føyer seg naturlig inn i omskrivingen av norsk historie, sosialdemokratiet er skrevet inn i nyliberalismen.

Man kan spørre seg om dette er et villet resultat. Hvorfor er det blitt slik? Er det hele basert på en ide, eller er prosjektene et utilsiktet resultat av Statsbyggs korrekte prosedyrer for arkitekturprosjektering? Prosjektet vekker så langt unektelig liten entusiasme, bortsett fra i uttalelsene til presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund, som har som oppgave å snakke om hvor flinke norske arkitekter er. Flinke er de også, og de to utpekte vinnerne er de dyktigste. Planene sitter som støpt, alt ligger til rette for at arbeidsplassene skal bli gode og den samlede departementsstrukturen fungere. Heller ikke dette er merkelig. LPO som er seniorpartner i det ene prosjektet, var konsulent for romprogrammet. Nordic, seniorpartner i det andre, tegnet reguleringsplanen som ligger til grunn for konkurransen. Det er de prosjektene som har fulgt reguleringsplanen til punkt og prikke og evnet å utvikle den noe videre, som har vunnet konkurransen.

På ett tidspunkt var det jo ikke slik det hele skulle bli. Etter parallelloppdragene i 2015 anbefalte juryen at departementskontorene ble konsentrert mellom Møllergata og Grubbegata, men at Høyblokken skulle ligge fritt og solitært i en stor park som strakte seg over hele Akersryggen. Parken skulle være statens gave til Oslos befolkning, norske demokratiske politiske idealer skulle uttrykkes i parken, i måten Høyblokken ble behandlet som minne og i forholdet mellom blokken og parken.

Et mindretall (en representant for Statsbygg og en for Vegdirektoratet) ville noe annet, og dette ønsket om en oppdelt park og et nytt ikonisk bygg ved siden av Høyblokken ble dyrket videre fram ved hjelp av en ny bygning der arkitektene skal kunne utfolde seg  –  og i den klassiske, symbolsk sett vanskelige og lett ubrukelige steinplassen mellom blokken og Akersgata.

Jeg omtaler på ingen måte om den største tragedien i norsk arkitekturhistorie, men noen feiltrinn som er verdt å snakke om. Norge hadde mulighet til å skape et regjeringsanlegg som uttrykte de verdiene som vi smykker oss med, og arkitektur som skapte stor internasjonal interesse. Håpet om dette svinner.

Karl Otto Ellefsen