Debatt

Minneord over Y-blokka

Bjørn Cappelen // Seniorarkitekt, Universitetet i Oslo 31. oktober 2014

Under Oslo Åpne Hus lå Y-blokka på «lit de parade». Køer med skuelystne har paradert gjennom og forbi. Regjeringen har med bred støtte annonsert dødsdommen og premissene for denne. 

Tiden er derfor inne for å minnes hva som mistes av levende dokumentasjon fra vår nære politiske og kulturelle historie. Og se på hvorfor et nasjonalt klenodium snart  ligger begravet.

Premissene

H-blokka ble reddet ved et unisont bidrag fra enkeltpersoner og institusjoner. Og var reelt sett aldri truet. Men det vedvarende, sterke fokuset på H-blokka førte til at Y-blokka til slutt kunne ofres på «fremskrittet og sikkerhetens alter». Lett match for regjeringen.En ulykke skapte premissene for Y-blokkas skjebne. Kun uker før endelig fredning. En ulykke som skulle møtes med større åpenhet! Departemental virksomhet skal nå samles og sikres mot anslag utenfra. En umulig visjon i en tett dynamisk bystruktur, uten at strenge begrensninger legges på gatebruken, enn si luftrommet over. I et voksende byråkrati er en samlokalisering allerede sprengt straks den er etablert. Byplanlegger Peter Butenschøn stiller derfor spørsmål om premissene, slikt de ble gitt bare tre måneder etter terroranslaget: «Er de gode nok i det lange løp?»

Tvillingene

Y-blokka er tvillingen til H-blokka, mener DogAs programsjef Karianne Bjellås Gilje. «Ettertiden vil dømme oss om vi lar det ene av våre internasjonale tvillingbygg stå alene igjen,» sier hun. Ulike som tvillinger flest, men skapt sammen. Sammen utgjør de en helhet, som bygningene på universitetsplassen eller som duoen Kampanilen og Dogepalasset i Venezia. Det er bred enighet om at bygningene er unike og representerer særlig høy arkitektonisk og kunstnerisk kvalitet. Nasjonalt sett er de det største og viktigste eksempel på 1960-årenes løsninger for et større regjeringsapparat i det sosialdemokratiske Norge. Dermed er bygningenes arkitektur tolket som symboler nettopp for den tiden Arbeiderpartiet dominerte norsk politikk. Tilsvarende enkeltstående eksempler finnes, men bare H- og Y-blokka er omfattende nok til å si at de utgjør et arkitektonisk enhetlig miljø. Det er ikke bare en unik bygning som går tapt, men også et unikt bygningsmiljø.

 

Kunsten

Kunsten skal tas vare på, bedyrer statsråden. Hva som i dette tilfelle har høyest kulturell verdi, skal være usagt. Kunsten er imidlertid lovbeskyttet, arkitekturen som kunst er det ikke. I dette tilfelle er de skapt sammen og for hverandre. Kunsten er en del av arkitekturen. Arkitekturen er en del av kunsten. En demontert Picasso blir en museal kuriositet satt inn i en uautentisk sammenheng. 


Autoritetene

NALs ledelse vil ubetinget at H-blokka skal stå, men lar det avhenge av en arkitektkonkurranse om eventuelt Y-blokka har livets rett. Y-blokka likestilles ikke med H-blokka. Den gis ikke samme vern. Helheten blir ikke avgjørende for arkitektene. Vi som hevder nettopp å ta vare på helheten. Arkitektnytts tidligere redaktør Gaute Brochmann sier at arkitektur er å skape kvalitet og å sikre kvalitet for fremtiden. Han synes rivningsvedtaket er det beste kompromiss for kvartalet. 

Y-blokka kom til ved sin fødsel å trå Deichmanske bibliotek for nær. Det har irritert mange. I en hyllest til Y-blokkas arkitektoniske kvaliteter slutter Ulf Grønvold med at bygningen bør rives fordi forholdet til biblioteket kan minne om et tog som er i ferd med å «kræsje» mot det. Slikt blir estetikk for estetikkens skyld. Byen er full av akseptable sammenstøt. I 2007 kårer en særdeles arkitekttung jury regjeringskvartalet til Norges tredje viktigst byggverk etter krigen. Syv år etter kåringen er det greit at deler av byggverket rives. Grønvold bidro selv i juryens arbeid.Også riksantikvar Jørn Holme sier han kan leve med at Y-blokka blir revet. Jeg sier nei! ?En kulturnasjon kan ikke leve med et unødig tap av et helt sentralt klenodium. Dersom det er slik, kan mange klenodier være i fare. Ingenting i Riksantikvarens utredning om verneverdi indikerer aksept for riving. Riksantikvarens representanter har, i alle diskusjoner jeg har hørt, klart uttrykt at H-blokka og Y-blokka står i ett bevisst forhold til hverandre og er ett. Slik undergraver autoritetene muligheten for helhetlig bevaring. Fortidsminneforeningen er imidlertid stålklar: «Y-blokka må ikke bli et forhandlingskort og ofres.»

Politikere

«Mer demokrati, mer åpenhet,» står som skrevet i stein. «Uten naivitet,» tilføyer Stoltenberg senere. Premissene for gjenreisingen ligger i disse ordene. Embetsverket har, med bred støtte i det politiske miljø, utviklet et sett med premisser dominert av sikkerhet basert på denne tilføyelsen, og en ulykksalig beslutning om samlokalisering. Oslo Venstre bekrefter med et ønske om et levende og trygt regjeringskvartal, og nevner bare at H-blokka bør bevares. Det er ikke mulig å finne ytringer i det politiske miljø, med rimelig innflytelse, som tar til orde for en helhetlig bevaring av tvilling-?byggene. Annet kan heller ikke ventes med liten kampvilje fra autoritetene. Det er nærliggende å tro at risikoen ved å utfordre «sikkerhetsoberstene» i rådgivermiljøet vil kunne bringe en i miskreditt hos velgerne.


Frykten

Da har det altså skjedd. Frykten har tatt bolig i våre hjerter. Vi tror vi kan verne oss mot terroristen forkledd som politi, tigger eller skolebarn, når alt og alle kan leveres fra luften, som langtrekkende raketter eller små droner styrt fra St. Hanshaugen.

 

Men nå er paraderingen over og et nasjonalt klenodium er snart begravet. Hvorfor akkurat dette? I nabolaget står snart bygninger uten den bruken de er bygget for. Ikke mer unike. Ikke mer anvendelige enn regjeringskvartalets grimme elling, som stod på feil sted og tok mer plass enn den fortjente. Takk til de som kjempet. Måtte Y-blokka, og det bymiljø den hadde potensiale til, leve videre i våre minner.