Debatt

Frykten må ikke ta oss

Sigmund Asmervik 2. april 2018

En kommentar til kloakkrørene på Karl Johan.

Jeg stiftet kjennskap til temaet samfunnssikkerhet på begynnelsen av 1990-tallet via den svenske arkitekten og byplanleggeren Erik Wirén, som introduserte begrepet resiliens.

Videre var jeg Rapporteur General ved en kongress i Ogaki i Japan i 1997 om risk assessment and management. Siden slutten av 1990-tallet har jeg arbeidet kontinuerlig med temaet universell utforming, der sikkerhet står sentralt.I tiåret 2000 til 2010 arbeidet jeg med et masterprogram i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger.

I løpet av de siste 50 år har det skjedd et paradigmeskifte i synet på planlegging generelt, fra å ønske å etablere himmelriket på jord, til å unngå et helvete på jord. Den tyske sosiologen Ulrich Beck ga i 1986 ut boka Risikogesellschaft, eller Risk Society som kom i engelsk oversettelse i 1992. En kortversjon av Becks budskap er: Førindustrielt mantra var «Jeg er sulten!» Postindustrielt mantra er «Jeg er redd!» Vår egen Ottar Brox skrev i 1995 boka Dit vi ikke vil.

Og det er nettopp det dette innlegget primært handler om, redselen og frykten, og mer spesifikt frykten for terror.

Avdelingsdirektør Carsten Rapp i Nasjonal sikkerhetsmyndighet, skrev høsten 2014 i Dagens næringsliv: «I en norsk kontekst inntreffer terrorangrep med så lav frekvens at det vil være umulig å beregne sannsynligheten på en hensiktsmessig måte.»

I dagens samfunn angripes vi ofte innenfra, om ikke oftest innenfra. Det gjelder for eksempel terrorangrepet mot Statoils anlegg i In Amenas i Algerie høsten 2013, hvor det ble sagt like etter hendelsen at den var «uten sidestykke». Mer enn noe annet handler det om frykten og angstens destruktive virkninger, og ikke den faktiske risikoen. Ebolaepidemien fra 2013 til 2015 omfattet et meget lite og avgrenset område i Vest-Afrika, men førte til en dramatisk nedgang i turisme for hele Afrika. Safariguider ble arbeidsløse og hotellbassenger sto tomme på andre siden av det enorme kontinentet i Øst-Afrika. 

La meg derfor se på noen fakta. Av gjennomsnittlig årlig drepte i USA over ti år, fra 2004 til 2014, ble to drept av islamistiske jihadimmigranter, fem av høyreekstremister, ni av alle islamittiske terrorister, inkludert amerikanske statsborgere, 21 av småbarn med håndvåpen, 31 av lynnedslag. 264 ble påkjørt av en buss, og sist, men ikke minst, 11737 personer ble skutt av andre amerikanske statsborgere.

Biler kjører inn i folkemengder. 12 ble drept på et julemarkedet i Berlin 19. desember 2016, fem ble drept på Drottninggatan i Stockholm 7. april 2017. 14 ble drept på La Rambla i Barcelona 17. august 2017. Vel verdt å merke seg at det var to dødsulykker første halvår i 2017 ved usikrede planoverganger på Rørosbanen.

Forholdet mellom risikopersepsjon, hvordan ulike grupper og enkeltpersoner opplever risikoen, og risikohåndtering er viktig. Folk er mer redde for å fly enn for å sykle eller å kjøre bil. Det er ofte stor forskjell mellom opplevd risiko og reell statistisk risiko for å bli skadet eller drept. Vi er redde for det fjerne og fremmede, mens fortsatt er det slik at vold og drap oftest skjer i nære relasjoner internt i familien eller blant naboer og kjente. Avdøde Odd Børretzen hyllet i en vise sin bestemor som var redd for svensker, negre, kinesere, ja hun var til og med redd for stavangerfolk.

Men noe vet vi, og noe kan vi. Ut fra hensyn til sikkerhet og risiko vet vi at vi legger ikke alle eggene i en kurv. Vi vet at høyhus er høy-

risiko med hensyn til evakuering, jevnfør Grenfell-brannen i London, og vi vet at brann i sin alminnelighet har vært, er og fortsatt vil være farlig. Med erfaring fra tsunami-katastrofen i Banda Aceh i Indonesia i 2004, vet vi også at stengte gater kan være dødsfeller.

Mer detaljert vet vi også at fall i trapper og kollisjoner med glassflater gir skader i et stort omfang. En undersøkelse utført for Norges blindeforbund i 2008 påviste at vi i Norge årlig har 160 000 skader knyttet til umerkede glassflater, 685 000 skader relatert til trapper. Hver tredje person med lårhalsbrudd dør som en konsekvens av skadene, og 45 personer dør årlig grunnet fall i trapp.

Læring av erfaring fra uønskede hendelser viser seg også å kunne være problematisk. Forståelig nok vil man gjerne sikre seg mot at det samme eller lignende uønskede hendelser skal skje igjen. Det er urovekkende at de presenterte løsningene for Regjeringskvartalet og sikring av Karl Johan i så stor grad er preget av at man skal sikre seg mot at en bil lastet med sprengstoff skal komme for nær, også kalt «Fjotolf-syndromet». Anders Behring Breivik har jo skiftet navn til Fjotolf Hansen i juni i fjor. Og enda verre så viser erfaring at vi må leve med paradokset at ethvert sikkerhetstiltak over tid vil kunne gi falsk trygghet.

Perimetersikring, enkelt forklart som fysisk områdesikring med gjerder, porter og pullerter,

er i prinsippet basert på at det uønskede ikke skal skje. Men Titanic gikk ned, og over tid er dette prinsippet meget sårbart. Og da legger du ikke alle eggene i en kurv!

Teoriene innen samfunnssikkerhet har endret seg de siste 40 årene. Først vurderte man det slik at de fleste usikkerhetene kunne fjernes med rasjonelle, konkrete løsninger. Bolten eller bjelken var for svak, bremsene eller en ventil sviktet. Etter hvert ble det mer fokus på «menneskelige» feil og mangler.  I det siste tiåret har det gradvis blitt mer fokus på informasjon og samhandling både vertikalt og horisontalt i en organisasjon. Dette gjelder f.eks. både for Åsta-ulykken i januar 2000, da 19 mennesker omkom i en togulykke, og ikke minst for hendelsene 22. juli 2011. Selvfølgelig er det alltid en kombinasjon av disse tre faktorene.

Gjørv-rapporten konkluderte med at evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull, og ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig. Derfor er perimetersikring også svært risikabel da den i prinsippet legger hovedvekten på fysiske og tekniske løsninger.

For andre året på rad mener Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at etterretning fra fremmede stater – særlig fra Russland og Kina – utgjør de største truslene mot norske interesser.

Fremmede staters rekruttering av kilder og agenter, påvirkning og kartlegging av virksomheter og kritisk infrastruktur, samt nettverksoperasjoner, vil utgjøre de mest alvorlige utfordringene i 2018, uttalte PST-sjef Benedicte Bjørnland under fremleggelsen av PSTs åpne trusselvurdering i Oslo tirsdag ettermiddag 30. januar 2018. Dette er altså siste nytt fra politiets sikkerhetstjeneste.

Jeg vil gjerne avslutte med noe positivt og hyggelig. I 1999 ble det gjort et bemerkelsesverdig unntak da gullmedaljen fra Royal Institute of British Architects ble gitt til byen Barcelona og ikke til en arkitekt eller et prosjekt. En kollega i Barcelona, Ignasia Lecea uttrykte seg slik i 2003: Public spaces are the city. It is in public open spaces citizens learn to be citizens.

Og det er slik vi vil ha det. Vi vil ha Karl Johan, Youngstorget, Melafestivalen og Slottsparken

Sigmund Asmervik