Debatt

Om åpne konkurranser for nye referanser

Knut Folstad 13. juni 2017

Arkitektur kan gjøre noe fantastisk, skape rom av lys og materialer og byrom for fester og hverdagslivet. Men faget er også i en dyp krise, angrepet fra mange kanter. Har arkitekten hatt så vanskelig med å fjerne blyanten fra papiret, at han glemte å løfte hendene til forsvar?

Som med all evolusjon er det et evigvarende eksperiment, bestående av store og små beslutninger. Noen forsiktige, andre vågale. Som ut fra en voldsom tombola trekkes konstant nye brikker, tankesett og forslag som faller på plass der andre har manglet og vi forbinder det med utvikling. Forsikringen, utredningen og beslutningsvegringen har ingen plass her, dansen er i gang. Det betyr ikke at erfaringsgrunnlaget skal tilsidesettes, men at handlingslammelsen burde  italesettes. Stillstand er komfortabelt for dem som har gravd sine groper, men for de  utålmodige og forbedringskåte, er det frustrerende, forkrøplende. En forsømt muligheten for friløp og nye tanker, mindre tåkeprat og klare eksempler er de åpne konkurransene.

For norsk arkitektur er i en identitetskrise. Et fag profilert av store navn som har preget symbolene på storhetstider og kulturarv. Akropolis, Pantheon, Vinterpalasset, keisertemplene, stavkirker, skyskraperen og hele byer. Det kan komme til å lukte litt gammelt støv av dressen til arkitekten. Samtidig har bransjen latt seg kaste rundt så lenge, tapt fotfeste i flere viktige lovendringer og endt opp med å løpe skoene av seg mellom ventilasjon- og isolasjonsbransjens og handicapforeningens lobbykrav. Som et presset yrke med mindre talekraft og større ansvarskrav har overlevelseskampen også blitt hardere. Dokumentasjonskrav til uoppnåelig kompetanse, trygghetsøken og få åpne konkurranser har vendt arkitekt mot arkitekt. For dem som slåss om beinet er det vanskelig å trekke pusten for å kunne finne nye veier og lage disrupsjon.

Resultatet blir som kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes skriver på nrk.no 23. mai, om det konvensjonelle og påfallende uniforme ved konkurranseforslagene til nytt regjeringskvartal. Hun skriver at de ligner hverandre og følger Statsbyggs ønskeliste. Noen av interiørene er så kjønnsløse at de minner om templates.  

Som med så mange andre fag har arkitekturen opplevd miljømessige prøvelser som har skapt nye, mer overlevelsesdyktige strukturer. Storkontoret med mantraene effektivisering, etterkomme oppdragsgivere og selvpromotering er løsningen for mange. Men det passer ikke alle og det er ikke klart hvorvidt den storslåtte arkitekturen har gode vekstkår i et slik miljø. For den vokser sakte, krever tid, integritet og kjærlighet. Under alle omstendigheter er de tunge spillerne vanskelige å flytte og man kan mistenke at det gror litt fast når Statsbygg, storkontorene og private investorer kjenner hverandre så godt at de inntar vante stillinger. At de holder hverandre i hånden ned minste motstands vei. Her skjer ikke utvikling og nevneverdig fornyelse, omgivelsene våre blir ikke spennende, og hele arkitektfaget trekkes ned i mørket.

Så kanskje er det ikke disse verdiene som skal sitte lengst fremme i komiteene når de neste konkurransene skal avgjøres.  

Offentlig byggeetat i Københavns kommune vedtok i fjor å dele ut et fireårig byggemonopol til kun to arkitektkontorer. Norges konkurransemiljø ble nevnt som et eksempel til etterfølgelse. Utviklingen har gått én vei i Danmark, mot færre og færre offentlige, åpne konkurranser. Vi skal ikke tro det beveger seg annerledes i Norge, men heller se på komplimentene fra nabolandet som en verdibekreftelse av denne frie arenaen. Da debatten gikk for fullt, skrev Politikens arkitekturredaktør, Karsten Ifversen, om dansk arkitekturs revitaliserte posisjon og hvordan starchitect Bjarke Ingels slo seg opp på slike konkurranser. Mene hva man vil om gimmickene, men etterdønningene ga næring til hele den danske arkitektbransjen. Historien er den samme med de danske darlings i Cobe og Dorte Mandrup. På norsk jord har go-to symbolet på samtidsarkitektur blitt Operaen i Bjørvika. Et annet produkt av åpne konkurranser.

Heller enn å etterleve arkitekturkritiker Gaute Brochmans armvridning med en tilståelse til den selvforaktende anklagen «profesjonell synsing» og si at arkitekturen har et formidlingsproblem, tror jeg vi må anerkjenne at den best forteller seg selv. For god arkitektur uttrykker ypperlig sine kvaliteter. At det ikke kan oversettes til binærtall og ligninger betyr vel faenmeg ikke at det er irrelevant. Folk drar fremdeles til Roma for å se lyskjeglen slå ned gjennom Pantheon. Riktignok, Brochman har et poeng i at mange arkitektoniske nyanser vanskelig italesettes, og vi skal la være med å forsøke. Så kunne fokuset heller vært rettet mot å bedre rammene for å bygge opp eksempler til referanse. Dette kan skje om vi legger vekk noen av de trøttende dokumentene papirkoserne kaster etter oss, viser vilje og tør stå for vågale beslutninger. Kompetansekravene bure endres, nye krefter slippe til, flere åpne konkurranser, det må gis positive insentiver ved demonstrerte arkitektoniske ambisjoner av utbyggere, offentlig byggeinstans burde vurdere en omstrukturering for å gå fra dørgende kjedelig trygghetssøker til foregangsfigur for ambisiøs, kvalitativ og variert arkitektur. Fagmiljøet ville tjent på møtet mellom sultne krefter og kloke kjefter. Perlene vi ønsker å løfte frem kommer ikke fra en enkelt musling, vi må skape grobunn for å aktualisere faget og vise gjennom eksempler. 

Så kan diskusjonen bli tydeligere og hendene senkes til tegnebordet igjen.