Debatt

Om boken «Arkitekturoppgjøret»

Erik Collett, arkitekt MNAL 7. oktober 2022

Det er trist at en opplyst mann som Andenæs fornekter verdien av en hel epoke fra vår egen tid, skriver arkitekt Erik Collett i et debattinnlegg om Ulf Andenæs' nye bok, «Arkitekturoppgjøret».

Man merker fort at forfatter av «Arkitekturoppgjøret – Vår invasjon av landskapet - Utfall og tilbakeblikk – Hvor går vi?», Ulf Andenæs, er journalist og historiker. Boken har et saftig, men saklig språk og mye research er benyttet for å finne forklaringer på hvorfor vi snart i hundre år er blitt hengende ved modernismen, noe som etter hans mening er vår tids katastrofale håndtering av våre bygde omgivelser. Fremskrittet forbindes med den rasjonelle funksjonalismen som fører opp brutale bygg i betong uten pietet til landskap og omgivelser.

Han balanserer sin fremstilling av situasjonen ved å ta med de egentlig mange mottiltak som har dukket opp i modernisme-perioden, det være seg miljøverntanken på 1970-tallet og Arkitekturvernåret i 1975; postmodernismen på 1980-tallet og en rekke enkeltpersoner som har gitt sine skrekkversjoner av modernismens herjinger. Det er blant andre miljøpionerene Rachel Carson og Jane Jacobs; architype-arkitekten Leon Krier i følge med tidligere prins Charles og våre egne Sigmund Kvaløy, miljøaktivist og filosof, samt Erling Okkenhaug. Sistnevnte er også en utilslørt medspiller i boken, både som utgiver og kommentator.

Andenæs maler ut hvor brutalt modernismen har utartet seg, med både det bygningsmessige, naturen og landskapet. De grå betongkassene (les bygninger) med sine nakne flater og rettvinklete former er brutale i sitt utrykk og harmonerer ikke med sine omgivelser og de menneskelige lengsler og behov. Altfor store veianlegg og altfor mange bygningskolosser høvler ned naturen bit for bit.

Forklaringen på modernismens suksess er arkitektenes feilslåtte ideologi, penger og makt. «Landskapet brukes og forbrukes som om det var en konsumvare», er én av overskriftene i boken, og de repetitive og rasjonelle betongkassene tilrettelegger for god økonomi og god fortjeneste for eiendomsutviklerne. Andenæs treffer godt her, og sammenligner dagens problematiske bygge- og anleggsvirksomhet med hvordan vi gjorde det før. Han minner oss om at Norge var kjennetegnet med en byggeskikk i tre som få andre land hadde maken til, omgitt av storslagen natur og et årtusengammelt kulturlandskap.

Hans begeistring for Norges kulturarv satt opp mot de skadene som skjer i dag, tror jeg de fleste vil slutte seg til. Men de forklaringene han har om hvorfor det er blitt slik, får meg til å tenke at han vitterlig er en av tradisjonalistene, romantikerne og svermerne som finner alle svar og alle kvaliteter i det forgangne. Det er trist at en opplyst mann som Andenæs fornekter verdien av en hel epoke fra vår egen tid. Boken blir derfor unyansert, og alle hans påstander kan lett oppleves som tvilsomme.

Forfatterens hatforhold til betongen er kompromissløs. Modernisme-kassene består av betong, og med sine store, ubrutte flater og grå farge, er dette umenneskelig og brutalt. Han beskriver betongen som sterkt forurensende med svære CO2-utslipp idet sementen skal produseres med ekstremt høy temperatur. Dette er selvfølgelig et stort problem, særlig fordi betongen med sin armering er uovertruffen som konstruksjonsmateriale. Hverken Andenæs eller vi andre har per i dag noe godt alternativ, selv om trekonstruksjoner til en viss grad kan erstatte betongen.

Nylig var vi vitner til at trebroen Tretten i Gudbrandsdalen ramlet ned grunnet materialsvakheter. Andenæs, i sin ensidige kritikk av betongen, kunne ha tilføyet de gode eksemplene på hvor betongen nennsomt eksponeres med bordforskalling, satt opp mot andre prektige materialer som stål, tre og glass. Men på grunn av at betongen i fremtiden vil bli uforholdsmessig dyr, vil den bli en sjeldenhet. Da vil man kanskje se på den nye inngangssekvensen til Uranienborg kirke med nye øyne. Den er som kjent delvis utført med synlig betong.

Andenæs mener at en måte å sikre det menneskelige i arkitekturen, er at alle våre sanser blir stimulert. Det er jeg helt enig i, og jeg er slett ikke alene om det. Nylig avgått fagsjef i Norske arkitekters landsforbund, Camilla Moneta, snakker om poesien i faget – det å skape: «Vi står mellom krisen og poesien. Jeg tror inderligheten til arkitektene, sanseligheten i prosjektene og følsomheten i tilnærmingen til alle oppgaver kanskje er hjertet til arkitekturen. Arkitektene skal få til noe mer enn bare å løse det praktiske. Rommet for det skapende i faget er det mange arkitekter som kjenner at blir mindre og mindre. Det må vi hegne om.»

Dette vitner om at ikke bare tilbakeskuende arkitektur, men også en mer universell håndtering og forståelse av våre omgivelser kan sikre det vi nesten alle er ute etter.

Et annet eksempel på hvor forskjellig vi oppfatter våre omgivelser på er den unge Ap-politikeren Mansor Hussain som sier: «Dette er mitt sted og mine blokker. Det er mange fordommer mot dem, men jeg blir så glad når jeg ser Tveita-blokkene!». Han vil også fremme høyhusbebyggelse i partiet sitt, både høyere og flere desto bedre og mener at den nylig lanserte høyhusstrategien fra Plan- og bygningsetaten er altfor slapp.

Det kan også nevnes at arkitektskolene slett ikke er så ivrige med indoktrinering av sine studenter. De siste årene ser vi en ny interesse for gjenbruk av eksisterende bygninger og at det arkitektoniske uttrykket kan ha referanser til det kjente bakover i tiden samt bevisst materialbruk og valg av farger. Dette har Andenæs tydeligvis ikke fått med seg.

Men boken «Arkitekturoppgjøret» har, tross mine innvendinger, tilført Arkitekturopprøret noe som får interessen for våre bygde omgivelser til å vedvare. Han tar for seg alle parter i saken, fra arkitekter, plan- og bygnings-etater, vernemyndigheter, utbyggere og politikere. Etter hans mening er folkeopinionen blitt offer for alle disse med sine ideologiske villfarelser og/eller profittbegjær. Men å slippe folket til å la dem alene bestemme, tror jeg vil ende i anarki og kaos og må forhindres for enhver pris. Men å lytte mer til allmuen, som vi nå gjør i arkitekturopprørets dager, er sikkert klokt å gjøre.

Erik Collett
arkitekt MNAL