Debatt

Hva er en god bolig

Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe 2. april 2018

Gaute Brochmann kommenterer vår bok Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017 på lederplass i arkitektnytt 3/2018.

Han reiser viktige prinsipielle spørsmål om boligkvalitet som åpner for en debatt om dette
viktige spørsmål. Det er flott. Hans poeng er at vi ikke har tatt utgangspunkt i menneskene, men selve boligen. Det kan nok nyanseres, men la oss ta han på ordet. Å lytte til folks ønsker og behov må tas på alvor. Han spør om ikke folk kan være like lykkelige i en bolig uten sollys, som med. Brochmann konkretiserer ytterligere ved å henvise til IKEA, som har gjort en større forbrukerundersøkelse, samt personer i Singapore som er mer opptatt av wi-fi enn selve boligen.

I vår bok drøfter vi boligkvalitet ut fra velkjente parametere som planløsning, møblerbarhet, fleksibilitet, sollys og arkitektoniske kvaliteter som blant annet romopplevelser og materialbruk med mer. Vi hevder at disse kvalitetene ble videreutviklet fram mot 1990-tallet for deretter å miste mye av sin autoritet, eksemplifisert gjennom håpløse ettrommere og trange bykvartaler. Også fra andre hold er vi blitt kritisert for å tenke lite nytt. Samfunnet og sosiale mønstre har forandret seg, og folk lever annerledes. Langt flere bor alene og gifter seg senere enn tidligere. Man treffes like gjerne på kafeen på hjørnet som hjemme rundt spisebordet, og mat kan leveres på døren. Vennene
finnes ikke i nabolaget, men andre steder i byen. Men forklarer denne utviklingen de endringene i boligstandard som vi nå er vitne til i byer og pressområder? Dersom noen kan peke på slike sammenhenger, skal vi umiddelbart revidere våre standpunkter. Men slik empiri finnes ikke. 
Det florerer en rekke synspunkter rundt det urbane (hippe) menneskes livsmønster og sosiale levesett, men ikke seriøs forskning som begrunner hvorfor det er greit å tilby enslige med fast inntekt en bolig på 25 kvadratmeter framfor en på 50. Og hvorfor? Fordi boligforskningen i Norge er redusert til et minimum.

NBI sin boligforskningsavdeling i Oslo ble flyttet til NIBR, hvoretter de kvittet seg med alle arkitektene. Den siste sluttet for et par år siden. Nå gjenstår SINTEF Byggforsk, men oss bekjent foreligger det ikke noen ny forskning som tar opp disse spørsmålene. Forskningen konsentreres om byggetekniske løsninger med vekt på bl.a. miljøvennlige løsninger. Vi kan ikke basere oss på synsing og IKEA. Så langt må vi faktisk basere oss på det vi vet, og det er ganske mye. Historisk ruver Oslo Byes vels sin boligundersøkelse under  krigen, der både arkitekter, ingeniører, psykologer og andre faggrupper var involvert. De voksnes muligheter til et fullverdig seksualliv i de trange torommerne var ett viktig tema. Undersøkelsen var et viktig bidrag til at Norge satset på tre rom og kjøkken etter krigen, mens Danmark og Sverige fortsatte med to rom. Etter dette bidro både Byggforsk, Husbanken, SSB/Boforholdsundersøkelsene og andre fagmiljøer til at boligstandarden ble stadig bedre. Disse prosessene har nå stoppet opp. Markedet og eiendomsutviklere har overtatt som de viktigste premissleverandørene.

Hvem er det som flytter inn i de etter hvert trange og tette boligområdene? Den urbane middelklasse eller fremmedkulturelle storfamilier som ikke har råd til en større bolig? De som flytter inn i Bjørvika til en leilighet til 10 millioner vet hva de gjør og etter fritt valg, men hva skjer i mer perifert beliggende områder som har like dårlig bokvalitet? Vi vet rett og slett ikke. I dette landskapet, med mangel på konsistent empiri, kan synspunkter om urbane livsformer være tvilsom argumentasjon. Vi registrer at arkitekter tyr til slik argumentasjon for å begrunne planer. «Kreative» løsninger med hemser og sovesofaer skjuler utviklingen. Vi liker ikke det vi ser, og tror at arkitekter også kan være farlige ideologiskapere, der miljøargumentet brukes til å bygge uforsvarlig tett (rundt kollektivakser).
Er folk dumme, spør Gaute Brochmann. Nei, men vi vil ha skikkelig kunnskap om folks behov og lyster, før vi kaster etablert kunnskap over bord. Populister er vi vel ikke?

Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe