Arbeidsliv

Spis eller bli spist!

Ketil Moe 11. juni 2018

Nylig så jeg at Norconsult overtar Nordic: Fornuftig sett med deres øyne, men hva med arkitektbransjen og den faglige utviklingen? “What’s in it for us?”

Jeg har ikke et klart svar, men det er grunn til å tenke over saken. De siste årene har Rambøll, Multiconsult, Norconsult og Asplan Viak gjennom oppkjøp blitt arkitektbransjens største arbeidsgivere. Det skjer etter at det snart ikke er flere ingeniørfirmaer igjen som kan kjøpes opp av de fem-seks største rådgivningsfirmaene her i landet. Vi ser lignende trekk blant advokater, revisorer og regnskapsførere, eller i dagligvarehandelen og blant sportsbutikker for den del.

Veksten kan dels spores tilbake til store infrastrukturprosjekter innen olje og gass, jernbane, veier og kraftutbygging der disse firmaene er store aktører, men også til endringene i offentlige innkjøpsregler, vekk fra å favorisere lokal kompetanse over til mer formaliserte rutiner der pris og referanser foretrekkes uansett hvor tilbyder befinner seg, bare det er i EØS- området. En tredje faktor kan ligge i endrede krav til leveranse i arkitekt – nå prosjektkonkurranser. Hvorfor skjer dette? Dels fordi det ikke er flere ingeniører å kjøpe opp, dels fordi arkitektene og landskapsarkitektene kommer først inn i oppdragene, legger premissene og utfører halve prosjekteringsoppdraget. Med det har vi også en god tilgang til oppdragsgivere og ofte langsiktig oppdragsreserve. Dette er nærliggende motiver.

Hvordan virker utviklingen i det enkelte firmaet og i markedet? Mange ansatte vil oppleve at makthierarkiet i virksomheten endrer seg, gamle partnerskap brytes opp, formelle kvalifikasjoner blir viktigere, spesialisering og karrierestiger blir tydeligere, lønns- og arbeidsvilkår blir mer ordnet, og gamle særegenheter som at arkitektene hadde spisepausen inkludert i arbeidstiden, forsvinner. De fleste opplever dette som et gode!

Viktigere kan den opplevde forskjellen i arbeidsmetode være; Arkitektarbeid er ofte en intuitiv prosess der krav og forventninger søkes satt sammen på nye og overraskende måter, ingeniørfagene vil i større grad lete etter løsninger basert på erfaring eller etablerte standarder. Vårt fag er preget av stort fokus på produkt, ingeniørfagene mer av fokus på prosess: Kan disse ulike kulturene berike hverandre, eller vil våre metoder bli overkjørt innenfor et fellesskap?

Den andre siden av medaljen er at konkurranseforholdene endrer seg, og med det også grunnlaget for nyskaping. Historisk er mange arkitektkontorer grunnlagt av tre gale studenter som satset alt og vant én arkitektkonkurranse. Vant de én eller to til, eller hadde en rik onkel med oppdrag, ble firmaet spådd en lysende fremtid. Men det forutsatte at prosjektene ble publisert, og personene ikke var hemmet av beskjedenhet. Dette har ført til mange overraskende dristige og gode prosjekter, men kan ha hindret systematisk og langsiktig innovasjon i vår bransje. Er det positive sider ved denne kulturen som overlever?

Monopoliseringen blant ingeniørene har vart lenge. En konsekvens er at for å prekvalifisere en tverrfaglig prosjekteringsgruppe for oppdrag må stadig flere arkitekter fri til stadig færre ingeniørfirmaer. Om disse favoriserer sine egne oppkjøpte arkitektfirmaer, står frittstående arkitektfirmaer sjakk matt, spesielt om avslaget kommer like før leveringsfrist. Arkitektens rådgiver blir premissgiver. Dyktige arkitektkontorer har blitt blokkert på denne måten. Dette kan være en, underordnet, årsak til at flere mindre eller mellomstore kontorer oftere enn før opptrer i allianse med internasjonale arkitektprofiler, eller selges til for eksempel danske arkitektfirmaer.

Hvilke konsekvenser kan vi vente? Først av alt: Arkitektbransjen vil ikke kunne styre sine strategier, økonomi eller andre valg på egenhånd. De tre gale studentene med et mulig vinnerutkast vil bli spurv i en tranedans, arkitektkontorer som satser alt, vil bli en sjeldenhet. Dristighet vil ofte bli erstattet av taktiske eller snusfornuftige satsinger. At de er veloverveid er i seg selv bra, men at alt blir Rimi og Rema, og at slakteren og fiskebutikken er borte,

og at ingen driver lokalbutikk på hjørnet, er ikke så bra, blant annet fordi overskuddet ikke kan forvaltes lokalt, men går inn på kontoen til et firmahovedkvarter langt borte.

Som sagt: Situasjonen er sammensatt og bør få oppmerksomhet! 

Ketil Moe