Meninger

Bærekraften er tynnslitt

Sven Erik Svendsen, Arkitekt MNAL
1. august 2019

Sven Erik Svendsen tar for seg en fersk håndbok om bærekraftig tettstedsutvikling fra Norsk Eiendom.

«Vår bransje regner energi og fotavtrykk i driftsfasen, og hopper vanligvis elegant over ressursbruk og forurensninger i forbindelse med oppføring,» skriver Sven Erik Svendsen. Bildet er fra det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Foto: Jan-Tore Egge/Wikimedia Common

Bærekraft begynner å bli tynnslitt som meningsfylt begrep. Allerede da det ble lansert i utgaven «bærekraftig utvikling» for rundt 30 år siden, mente mange at det var en selvmotsigende og lite operativ ordkombinasjon. 

Når NATO skal ut av Afghanistan, skal det skje bærekraftig, akkurat som når Friarfjord fylles med tonnevis av forurensede masser. Også i vår arkitektfaglige lingo markedsføres prosjekter på denne måten, nesten bare de har gras på taket og ligger innen gangavstand fra et busstopp. 

Vår bransje regner energi og fotavtrykk i driftsfasen, og hopper vanligvis elegant over ressursbruk og forurensninger i forbindelse med oppføring. Det blir imidlertid bare litt av bildet – omtrent som når oljelobbyen regner miljøpåvirkningen fra utvinning, og ikke forbrenning av gass og olje.

Nå vil eiendomsbransjen imidlertid hjelpe oss. Med planfaglig bistand har Norsk Eiendom – som skal være en ansvarlig steds- og byutviklingsorganisasjon – laget et hefte (Håndbok for bærekraftig tettstedsutvikling, Oslo 2019) med mange store bilder og 25 prosent blanke ark – helt i tråd med moten blant eiendomsmeglere. 

Det er usikkert om dette er ren markedsføring eller elementær opplæring, men blir presentert som en helt ny oppskrift på mer framtidsretta planlegging. En stiller blant annet opp en rekke  kvalitetsprinsipper, som i hovedsak minner om det som ble undervist i byforming på de fleste arkitektskoler i 1980-åra – og som kanskje nå har gått i glemmeboka? 

Nytt er «sosial bærekraft» – noe som vel tidligere het medvirkning? Forfatteren har tro på at dialog – nesten av seg selv – fører til det utviklere ønsker seg. Men de fleste planprosesser preges av motsetninger: mellom eiere og utbyggeres profittmål, myndighetenes krav og vernehensyn, og lokalbefolkningens legitime ønsker om vennlige og forutsigbare omgivelser. Uten klare premisser blir oppskriften litt for naiv.

Pamfletten har to enkle budskap: Vi kan bygge oss ut av miljøkonflikten, og får en bærekraftig framtid dersom vi følger resepten – med riktige ambisjoner. Sånn sett er den symptomatisk for hele bransjen. 

Intensjoner er selvfølgelig bra, men i sin siste – og meget lesbare – bok minner Richard Sennett (Building and Dwelling – Ethics for the City, London 2018) om at det ikke nødvendigvis er samband mellom ambisiøse plangrep og resultat. Han viser til at Cerdas plan for Barcelona og Olmsteds visjon for Central Park, som begge hadde tanker om å inkludere også den fattige delen av befolkningen, for det meste har betjent overklassen. På den annen side har Haussmanns planer i Paris for en autoritær keiser, fått et overraskende demokratisk og folkelig liv fortaulangs.

Innledningsvis er det lagt inn en henvisning til FNs bærekraftmål. Dersom en tar disse, pluss UN-Habitats urbane agenda, Paris-avtalen og ikke minst den siste FN-rapporten om naturmangfold på alvor, vil det få enorme konsekvenser for bransjen.

Situasjonen i land i Sør – som er alle disse dokumentenes bakteppe – har en byutvikling som er dypt bekymringsfull, med mangel på det meste, også egen fagkompetanse, pluss nykolonialisme. En mer rettferdig global orden vil nødvendigvis bety at vi i Nord må våge å ta en pause, fordi hovedutfordringen ligger i vår galopperende arealbruk og overproduksjon av bygninger. FN-henvisningen her blir sånn sett ren staffasje.   

Med et slikt utgangspunkt – at vi en stund har det vi trenger – må målet være at begrepene gjenbruk, reparasjon og resirkulering ikke bare blir rene markedsføringsfraser, slik det har gått med varig, robust og bærekraftig.