Debatt

Vern eller fjern – ja takk, begge deler

Vigleik Winje, samfunnsgeograf og student ved etterutdanningsmasteren i urbanisme på AHO 8. mars 2018

Fjern gjerne verneverdig bygg til fordel for ny-byggeri, men først etter at tiltakshaver har betalt samfunnet en klekkelig sum for udåden.

Det er i dag mulig å anlegge en hel serie argumenter for viktigheten av kulturminner; kulturhistoriske, arkitekturhistoriske, samfunnsmessige, stedsbærende, nostalgiske, økonomiske, miljømessige osv. Likefult er det et uomtvistelig faktum at noen skal betale for at vi andre kan ha glede av kulturminner – både det å fjerne og verne har økonomiske aspekter ved seg. All den tid vi befinner oss innenfor et kapitalistisk system burde man kanskje ta i bruk systemet for å sikre at verneverdigebygg overlevde og økte sin verdi?

Bevaring

Til grunn for ideen om vern, ligger en bevissthet om forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid. Vern blir først et tema, når noe har potensiale for å gå tapt og at dette noe ønskes bevart. I motsetning til historikerne som kan samle sin kunnskap om fortiden mellom to små permer, opptar kulturminner mye plass og vedlikeholdet kan være dyrt.

For en utenforstående fremstår nok vernefaget som et mangefasettert felt, fylt opp med retoriske og ofte manipulerende argumenter. Det diskuteres hvor mye endring som er ok før man bedriver «historieforfalskning». Men alvorligtalt? Bare det å løfte endring av materialbruk, eller et ekstra vindu opp på nivå med holocaustfornektere er en nokså alvorlig påstand. Visst er det fantastisk å oppleve godt bevarte bygg, men de kan aldri bli annet enn skyggebilder av det som var. Alt rundt dem er endret og dermed også det aktuelle bygget. Vi kan aldri gjenoppleve 1985, eller 1814 for den del, noe jeg la merke til i sommer da jeg besøkte Eidsvollsbygningen hvor lukten av nytt treverk i den rekonstruerte kjelleren minnet meg mer om hytteturer i påsken, enn om grunnloven og historien.

Kulturminnevernet brer stadig om seg. Det fremstår i dag både som historieforvalter og samtidsdommer når en freder pissoarer fra 50-tallet eller flett nye bygg fredes i det de åpner dørene. Det eksisterer heller ikke to streker under svaret for hva det er som skal bevares; det materielle stoffet, byggeskikken, eller ideen? For noen er materialautentisitet nærmest en hellig gral og det bevaringsverdige ligger i en positivistisk higen etter «das ding an sich», andre er igjen mer opptatt av å bevare byggeskikk og teknikk og det historiske stoffet blir mindre viktig. Både historien og samtiden har vist at krigsherjede byer kan gjenreises, og de nye/«gamle» byggene gjeninntar sin posisjon som historieformidlere og identitetsskapere. Kraften til broen i Mostar, lå kanskje ikke i den fysiske steinen, men i ideen.

Problemet, slik jeg ser det, er at verdiene vi tillegger kulturminner er blitt så mangefasetterte at de på en og samme tid både kan fremstå som uhåndgripelige og uomtvistelige. På tross av det finnes en kulturminnelov og et samfunnsoppdrag for antikvarene, er forvaltingen av historisk bebyggelse avhengig av faglig tautrekking og politiske føringer – dette skaper dårlig forutsigbarhet for både bygg og eier. Personlig opplever jeg byers historiske bebyggelse som en berikelse, som sikrer tidsdybde, lesbarhet, identitet, variasjon – og ikke minst at de ofte leverer noe ut over seg selv; ved at de har skapt det kjente, og gjerne strukturert sine omgivelser i hundrevis av år. Det er lett å argumentere for viktigheten av byers historiske omgivelser, men en by som vil være pulserende kan ikke sementeres.      

Endring

Det avholdes hundrevis av seminarer rundt om i Norge hvor Byen klistres på et gitt tema; klima, økonomi, innovasjon, produksjon, handel, transport, teknologi, folkehelse, levekår, integrering, universell utforming, sosial ulikhet og så videre og så videre. Etter mange tiår med distriktspolitikk, har Byen som størrelse befestet seg i folks bevissthet og inntatt en posisjon som selve svaret på mange av vår tids største utfordringer. Felles for alle disse temaene er at de behandles innenfor rammen av noe eksisterende og fysisk – og gitt at få, om noen, tar til ordet for byspredning handler det stort sett om en søken innenfor ideen om den kompakte byen.

Det finnes mange forsøk på å definere byen og det urbane, men som et absolutt minstekrav må det ihvertfall finnes noe der fra før. Min påstand er at den levende byens vesen finnes i spennet mellom permanens og utvikling; hvor eventuelle nye bygninger må, om enn motvillig, forholde seg til en eksisterende og ofte historisk bygningsmasse. Om byen skal evne å gi oss noen løsninger, må den nødvendigvis gå i dialog med fortiden for å finne svar. Metaforen dialog blir kanskje for svak og indikerer en harmonisk samtale mellom to likeverdige parter. Professor ved Arkitektur- og designhøyskolen Karl Otto Ellefsen har tidligere henfalt til militær retorikk og hevdet at vernestrategier kan lignes med «(…) skyttergravsprosesser der kruttrøyken hindrer ethvert innsyn i hva som egentlig foregår.»  

Kulturminnevernet skaper både begeistring og bekymring, forbannelse og lovprisning. Enhver by med noen år på baken har mest sannsynlig en vernediskusjon gående. Fagdisiplinen har selv en iboende utfordring i spennet mellom vekst og vern, noe som resulterer i ulik praksis alt etter hvilken linje eller forståelse de antikvariske myndighetene legger til grunn. Et musealt vern kan bli selve dødsstøtet for byer som søker mer liv, mens en alt for liberal higen etter «noe nytt og spennende» kan resultere i generiske byer uten sjel og identitet. Om kulturminner skal overleve må vi sette pris på dem. Når noen av dem likevel må bøte med livet, bør deres eksistens ikke være forgjeves. Vi burde derfor finne frem til mekanismer hvor den enes død ble den andres plank og stein – og på den måten gi dem livsforlengende verdi og kapital.

Ja takk, begge deler

Ideen er ganske enkelt å verdsette våre bygde omgivelser i faktiske penger. Om det offentlige satte krav til at ved riving av verneverdig bebyggelse (begrenset til frittstående enkeltbygg, som ikke inngår i et område med miljøverdi), så måtte tiltakshaver betale inn flere ganger byggets verdi inn på et fond. Aktører som ønsket å rehabilitere sine bygg, kunne da søkt støtte og på den måten både økt byggets historiske verdi og sin faktiske økonomiske verdi. En slik mekanisme kunne fungert som en operasjonell bremsekloss i møte med den kompakte byen og modernitetens konstante krav om endring samtidig som vi fikk økt verdien for våre bygde omgivelser.

Vigleik Winje, samfunnsgeograf og student ved etterutdanningsmasteren i urbanisme på AHO