Debatt

Vidunderlige nye verden

Camilla Moneta
22. mars 2019

Klimakrisen krever at vi tar politisk grep. De positive tendenser vi ser, må skaleres opp. Det må skje fort, og med tilstrekkelige insentiver, skriver Camilla Moneta i anledning FNs lykkedag 20. mars.

Camilla Moneta fagsjef i NAL. Foto: Tommy Ellingsen

20. mars er FNs internasjonale lykkedag. Lykkebegrepet står i dag i kontrast til det faktum at vi overforbruker planetens ressurser, har et klima ute av kontroll og dermed påfører menneskeheten kollektiv ulykke. Jeg vil benytte lykkedagen til å løfte frem initiativer som likevel gir grunn til optimisme.

Lykke som mål

Noe positivt er i ferd med å skje, for i tillegg til at FN anerkjenner behovet for lykke og trivsel for alle mennesker, vier Verdens helseorganisasjon (WHO) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) stadig mer oppmerksomhet til nasjonale mål på livskvalitet. Vi trenger nye, attraktive fremtidsbilder å strekke oss mot. Vekst målt i lykke, well-being eller livskvalitet, burde være samfunnsmål på lik linje med økonomiske vekst.

I den kjente boken «Brave new world» («Vidunderlige nye verden på norsk») av Aldous Huxley fra 1932, beskrives en fremtid der menneskeheten er uten bekymringer og alle mennesker er (manipulert til å tro de er) lykkelige. Ironien er at det høyt teknologisk utviklede samfunnet uten krig og fattigdom, faktisk beskrives som et foruroligende og uhyggelig fremtidig samfunn. Boka ble skrevet i mellomkrigstiden, en epoke med teknologisk optimisme i Vesten, og kan tolkes som kritikk mot den naive troen på teknologi.

I dag befinner verden seg på nytt i en kritisk brytningstid, der klimatrusselen og mulig økologisk kollaps krever rask omstilling. Troen på teknologien som vår redning er fortsatt sterk, sammen med tilliten til at markedet skal ordne opp.

Teknologi hjelper oss bare delvis

Ja, det er oppsiktsvekkende at vi ved smart bruk av teknologi skaper bygg i Norge i dag som produserer mer fornybar energi enn de bruker. Både pilotsatsinger som Powerhouse og mange andre eksempler på bygg som er ekstremt energigjerrige, er en utvikling som kan monne. Når vi vet at 40 prosent av energien i dag går til bygg, så gir dette enorme potensialer for reduksjon av klimagassutslipp!

En annen trend som kan bidra til at vi når klimamålene er sirkulærøkonomi, der ombruk og resirkulering gir mindre behov for å ta ut nye råvarer. Arbeidet med fortetting av urbane strøk vil også bidra til mer effektiv bruk av ressurser, energi og infrastruktur.

Teknologioptimisme er likevel ikke nok: Den positive utviklingen ville ikke skjedd uten politiske føringer samt regulatoriske og økonomiske virkemidler.

Well-being og BNP

På Oslo arkitekturtriennales konferanse i London 25. januar i år, fremhevet professor emeritus i klimastrategi Jørgen Randers at nettopp grønn vekst vil kunne skape økonomiske verdier samtidig som det reduserer klimagassutslipp. «Verdens viktigste oppgave er å skape well-being for majoriteten på jordkloden,» sa han, og spådde at rundt år 2050 har well-being erstattet bruttonasjonalprodukt som mål.

I heftet «Well-being på norsk», utgitt av Helsedirektoratet i 2015, omtales well-being som et begrep som overlapper med livskvalitet, og kan enkelte ganger også brukes som synonym for velferd.

Men hvordan kan vi få et samfunn der livskvalitet og velferd styrer politiske beslutninger? Kanskje New Zealand har svaret. Statsminister Jacinda Ardern kommer i mai til å legge frem et statsbudsjett som både måler levestandard bedre og i tillegg vektlegger hensynet til miljøet, human og sosial kapital. The Wellbeing Budget vil utvide budsjettets tematikk utover økonomisk og finanspolitikk. Her håper jeg både Norge og andre land følger etter.

Klimamål og økt velferd

Vi som jobber med å skape de fysiske rammene rundt våre liv, vet at klimasmarte løsninger og miljøhensyn også medfører helsefremmende livsmiljø.

I Stavanger er det offisiell åpning av det bærekraftige bofellesskapet Vindmøllebakken den 20. mars, på selveste lykkedagen. Dette er et miljø- og klimavennlig boligprosjekt som bygger på modellen Gaining by Sharing – som anerkjenner at sosial interaksjon og trivsel er viktig for sosial bærekraft. Her bor man i selvstendige og kompakte leiligheter, og har tilgang til attraktive fellesarealer. Man deler ressurser, enten det er tid, arealer eller gressklipper. Sosial interaksjon og trivsel er viktig for sosial bærekraft. 

Et nytt forskningsprosjekt, Bopilot, skal undersøke og utvikle mer sosialt inkluderende og klimavennlige boformer, og følger to prosjekter; Grønneviken i Bergen og videreutviklingen av Svartlamon i Trondheim. Stikkord er selvbygging, gjenbruk, deling og fellesarealer.

I Osloregionen har Futurebuilt-programmet stilmulert til at en rekke ambisiøse prosjekter har blitt realisert, der hovedmålet er 50 prosent reduksjon av klimagasser. Det er inspirerende å se at om vi virkelig vil, så kan vi oppnå både klimavennlige og menneskevennlige omgivelser av høy kvalitet.

«Det mest effektive vi kan gjøre, er å lage rammer som gjør at markedet bidrar i klimaets tjeneste», skrev Erna Solberg i en kronikk like etter siste klimatoppmøte (Aftenposten 10.12.18). Jeg vil si at det viktigste er å ta politisk grep. De positive tendenser vi ser, må skaleres opp. Og det må skje fort, og med tilstrekkelige insentiver.  

«Vi må få menneskene til å like det som er nødvendig å gjøre», sa Randers om den nødvendige omstillingen vi står overfor. Jeg tror det var utilsiktet, men han koblet seg med dette på en finurlig måte til Huxleys roman, hvor det hevdes at hemmeligheten bak lykke og dyd er å like det du må gjøre. Huxleys dystopiske fremtid ønsker ingen. Men, motivasjonen mot en ny fremtid må bygge på at vi mennesker må ville endring. Da får også politikerne kraft til å handle.

Om menneskehetens kollektive well-being blir en mer uttalt politisk målsetting, så vil det kunne inspirere til en fremtid vi kan strekke oss etter. Vi trenger fremtidsbilder som rommer både lykke og lønnsomhet.

Kronikken har også stått på trykk i Dagbladet.