Meninger

Y-blokka: ─ Unødvendig autoritær metodikk

Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund (NAL) 15. januar 2020

Å fremstille motstanden mot rivning av Y-blokka som et anarkistisk opprør fra ‘demonstranter, aktivister og skribenter’ er nedlatende, og viser at statssekretæren har en noe snever definisjon av vårt demokrati, skriver president i NAL, Gisle Løkken.

Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund Foto: Kjetil Husebø/NAL

Dette er en lengre variant av et debattinnlegg som også står på trykk i dagens utgave av Dagsavisen. 

I sitt innlegg i Dagsavisen 10. januar bekrefter statssekretær Lars Jacob Hiim, med ettertrykk den statlige arroganse som dessverre har preget saken om Y-blokka – fra starten. Å fremstille motstanden mot rivning som et anarkistisk opprør fra ‘demonstranter, aktivister og skribenter’ er nedlatende, og viser at statssekretæren har en noe snever definisjon av vårt demokrati. I et liberalt demokrati som det norske har vi faglig- og kunnskapsbaserte institusjoner – i dette tilfellet Riksantikvaren, som er satt til å ivareta allmennhetens rettigheter til for eksempel kulturarv og -miljø, for nettopp å hindre politiske vedtak som bygger på feil informasjon og sviktende grunnlag. I tillegg har alle de viktigste museer og organisasjoner som jobber med kulturhistorie, kunst og arkitektur, argumentert for vern – inkludert Fortidsminneforeningen, representanter for Nasjonalmuseet, Arkitektur- og designhøyskolen og Europa Nostra, våre fremste kunstnere, og de fremste fagpersoner representert ved tidligere byplansjef i Oslo, Ellen de Vibe og riksantikvar Hanne Geiran. Så motstanden mot rivning er ikke et tilfeldig opprop, men tvert i mot begrunnet i svært tung faglig argumentasjon, både nasjonalt og internasjonalt, og i tillegg en folkelig indignasjon som med stor ro og verdighet har markert sin motstand gjennom flere år.

I ytterkant av lovtolkning

I en ideell verden skal staten være rettferdig og beskyttende, og selvsagt, med god margin, forholde seg til lover og forskrifter. Slik er det jo dessverre ikke, og med bakgrunn i NAV-skandaler og andre problematiske hendelser nylig, ville det vært kledelig om Hiim var litt mer ydmyk på vegne av den statlige etterrettelighet. Når staten beveger seg helt i ytterkant av lovtolkning, og legger til grunn minste mulige grad av forpliktelse overfor både nasjonale og internasjonale lover, mener jeg det med rette kan kalles juridisk akrobatikk. Argumentet om sikkerhet brukes for å kneble et hvert annet argument, og det er heller ikke et moment som lenger er gyldig i samme grad som tidligere. Departementet har selv i sin budsjettproposisjon i september tydelig signalisert en nedskalering av regjeringskvartalet som i realiteten fjerner behovet for Y-tomta, og senest i Klassekampen 9. januar skriver Lisbeth Halseth, daglig leder i LPO, som har vært sentrale i hele denne prosessen frem til reguleringsplan, at sikring av kvartalet er fullt mulig, og koker ned til et spørsmål om økonomi; ‘Det er helt klart teknisk mulig å senke ringvegen med Y-blokka (…) stående som i dag.’

Samlokalisering er feil premiss

Og nettopp økonomi er en stadig større elefant i rommet, noe Hiim selv bekrefter i sin uttalelser i Aftenposten 3. januar; ‘Å snu i spørsmålet om rivingen vil gjøre det nødvendig å omprosjektere og dermed øke kostnadene for å bygge nytt regjeringskvartal.’ Vedtaket om samlokalisering av alle regjeringsfunksjoner har tydelig vist seg å være en feil premiss, både med tanke på en god utvikling av Oslo sentrum og med hensyn til kostnader – og i tillegg mener mange at det er en svært uheldig manifestasjon av statsmakt som passer dårlig i den norske, demokratiske idé. Historiker Kjetil Ansgar Jakobsen, som nylig foreleste om den franske økonomen Thomas Pikettys nyeste bok; Capital et ideologi, som dokumenterer de økende ulikheten vi ser i samfunnet, ser rivningen av Y-blokka som et sterkt symbol på demonteringen av den solidariske og egalitære staten, til fordel for en manifestering av større forskjeller og dyrking av en ny hyperkapitalisme.

Det beste er gjenbruk

Det beste argument mot eskalerende kostnader er selvsagt å bygge mindre, og å gjenbruke og beholde det eksisterende. Det er slik Statsbyggs administrerende direktør Harald Nikolaisen åpner et hvert foredrag med å fastslå at vi må bruke-, renovere og effektivisere allerede eksisterende bygningsmasse, av både økonomiske, kulturelle og klimatiske grunner. I vår tids klima- og miljøparadigme er dette selvsagt et gyldig argument som må være gjennomgående konsistent, og derfor selvsagt også må omfatter regjeringskvartalet og offentlige funksjoner generelt.

Trumfer gjennom prosess

Når vi med tyngde mener at saken har vært udemokratisk er det også fordi det for (i realiteten) fredete bygg som Y-blokka, gjennom plan- og bygningsloven, og forskrift om konsekvensutredninger, settes et soleklart krav til konsekvensutredning av verneverdi og kulturmiljø. Kravet til konsekvensutredning er hjemlet i flere EU-direktiv, og formålet med konsekvensutredning er etter innledningsavsnittet, å; ‘sikre at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer og tiltak, og når det tas stilling til om og på hvilke vilkår planer eller tiltak kan gjennomføres.’ I saken om Y-blokka er det helt motsatt, der mandatet om rivning var gitt på forhånd, som det gjengis i planbeskrivelsen, at; ‘Regjeringen har besluttet at Y-blokka skal rives.’ Det fremgår ingen steder at det skal gjennomføres konsekvensutredning. Dette bekreftes også av Lisbeth Halseth; ‘Regjeringen påstår at riving av Y-blokka er nøye vurdert. Det stemmer ikke. Vi vurderte aldri å la den stå.’ Når staten i tillegg velger å tilsidesette Norges mest kompetente fagmiljø på plansaker, Plan– og bygningsetaten i Oslo, og gjennomfører reguleringsplanen som en statlig plan, som ingen kan klage på, kan det ikke tolkes som annet enn at man ønsker å trumfe gjennom en prosess uten å ta hensyn til de krav om faglig utreding og demokrati som er pålagt gjennom plan- og bygningsloven. Dette betrakter jeg som en unødvendig autoritær metodikk, og et brudd på det krav til transparens og medvirkning som påhviler alle andre som ønsker å gjennomføre en reguleringssak. Igjen mener jeg det er tvilsom praksis at det er staten som skal tøye lovverket lengst.