Nyheter
DEBATT / LESERINNLEGG

Arven etter Odd Nansen

LESERINNLEGG: Kjell-Peder Midttun har sendt oss en kommentar til Anne Ellingsens ferske bok om Odd Nansen.


Ekspedisjonsbygget, Hovedhallen i tidligere Oslo Lufthavn, Fornebu. Tegnet av arkitekt MNAL Odd Nansen, åpnet 1964. Bygget er nå sete for IT-virksomhet. Dekorativ veggkunst «Avgang-ankomst» ved Kai Fjell og Snorre Andersen. Interiøret er fredet. Fotografert etter flyttingen. Foto: Kjell-Peder Midttun.

Førtito år etter sin død får humanisten og arkitekten Odd Nansen sin biografi i Anne Ellingsens detaljrike debutbok, Odd Nansen – Arvtakeren. Allerede i tittelen antydes det at Odd løftet frem og videreførte arven etter faren: polarfareren, vitenskapsmannen, diplomaten, nobelprisvinneren og medmennesket Fridtjof Nansen. Men det har også vært antydet i anmeldelser av boken at Odd Nansen, i dagens flyktningsituasjon i et urolig Europa, kanskje er mer aktuell enn faren.

 

Odd Nansen tilhørte adelstanden, men uten å ha hele sin oppvekst i nær familie. Moren døde tidlig under farens ambassadørperiode i London. Odd fikk naturlig gode impulser, ble språkmektig og internasjonalt orientert i de familier der han ble oppfostret.

 

Nansen ble utdannet som arkitekt ved NTH i 1926 og deltok helhjertet i studentlivet. Han ble selv gradvis kjent, respektert og husket for sin grunninnstilling til enkeltmenneskets rett og sin selvoppofrende vilje og evne til å hjelpe medmennesker i nød gjennom ulike organisasjoner, både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig. Krigen ga ham fangeopphold både på Grini og i Sachsenhausen. I de turbulente tredveårene arbeidet han og hans hjelpeapparat med å redde etniske minoriteter. Dette er fyldig og godt beskrevet i biografien til Ellingsen. Men i et intervju medgir han at «forholdet mellom det humanitære arbeid og mitt egentlige yrke har vært en konflikt i mitt liv». Nansen presiserer dette i fortellingen Tommy, der han skriver at «tross alt lever jo en arkitekt av å tegne hus for folk».

 

Det er ikke Odd Nansens virke som arkitekt som primært skal belyses i biografien. Mange føler at han kanskje er noe underkjent som selvstendig arkitekt. Flere større prosjekter, industri- og administrasjonsbygg ble nemlig gjennomført i samarbeid med kompanjonger. Men Nansen hadde også tidvis sine kreative lykkestunder over tegnebrettet med mindre, oversiktlige oppgaver. Hans egen enebolig nær Polhøgda er et godt gjennomarbeidet eksempel. De første skissene ble visstnok til i Sachsenhausen. Han ble en gang borte fra sitt kontor på Fornebu et par dager, det ble sagt at han jobbet hjemme, til han kom tilbake sliten, ubarbert, uten slips og slipsnål. Han rullet lykkelig og hanestolt ut for sine assistenter et sett tegninger av sin laftede hytte, Karibu, basert på ekte, norsk tradisjon med utfordrende snekkergleder og utskjæringer og oppført i «200 år gammel malmen furu» fra en låve.

 

Odd Nansens personlige hovedverk ble imidlertid Oslo Lufthavn, Fornebu, utviklet gjennom tiår før virksomheten ble overført til Gardermoen. Banesystemet er fjernet og nye boligområder utvikles langs et parkdrag med forgreninger i nord-syd-retningen, der en stedvis gjenkjenner forløpet til hovedrullebanen. De sentrale deler av parken med vannspeil og rennende vann heter Nansenparken, en hyllest til far og sønn, som begge hadde sterk tilknytning til Fornebu.

 

Odd Nansens bygninger på Gamle Fornebu og i periferien av det tidligere banesystemet består i dag, delvis med nye funksjoner: kontrolltårnet som et landemerke, det opprinnelige ekspedisjonsbygget fra førkrigstiden huser restaurantdrift, andre bygg har mindre museer og tidligere driftsbygninger er fleksible for nye formål.

 

Ekspedisjonsbygget ble ombygd til et IT-senter. Sentralhallen fikk en mektig dekorasjon av Kai Fjell, med turkis bakgrunn og sorte og hvite tegninger. Denne ble utført på opplimt lerret, egentlig tenkt malt al fresco. Fjells kjente kvinneskikkelser strekker seg opp i tre etasjer på hver side av sentralvinduet og bedriver et slags due- eller fugleslipp. Komposisjonen er da også kalt «Avgang og ankomst», med fugletrekket over kafeteriaens/kantinas utleveringsskranke.

 

Nansen ivret for å få Fjell til å påta seg oppdraget, men Fjell vegret seg først på grunn av sin høye alder. Dekorasjonen ble en ramme rundt Odd Nansens visjoner om flukt i alle betydninger av ordet. Flyplass og strøm av medmennesker på flukt preget hans tankegods og holdninger. Slitsomt var det, men han kombinerte fag og idealisme praktfullt i hverdagen.

 

Kanskje i motsetning til mange andre, samtidige arkitekter søkte Nansen å integrere kunstnerisk utsmykning i eget hovedgrep. Hovedhallen og partiet foran sentralvinduet er også begeistret omtalt i et sitat i biografien (side 325). Nansen åpner alle tre hovedplan mot sentralvinduet, med utsikt mot den tidligere oppstillingsplassen for fly. Gjennom romvirkningen fornemmer du både ankomsthallen nederst, avgangshallen i midten, og fronten på kafeteriaen (nå kantine) i tredje etasje. Trappeløpene bidrar til en del av romopplevelsen og Fjells kvinner gjennom tre etasjer slipper løs og mottar fugler i flukt med avgang og ankomst som hører flyplasser til. Nå er interiøret fredet som et godt mimreminne om utviklingen av nasjonal og internasjonal luftfart, men også et lærestykke i samarbeid. Dette er fortsatt en inngangshall for besøkende. Derfor både er og blir den en del av arven fra arkitekten Odd Nansen.

 

Vi som jobbet for Nansen som yngre og dels nyutdannede arkitekter fant mye av verdi på Nansens Fornebu-kontor. Han sto for en vennlig ledelse og hadde til tider en sterk internasjonal bemanning. Opptil fem nasjonaliteter jobbet der i min arbeidsperiode mellom 1960 og 1963. Han hadde jo også verv som president i organisasjonen Én verden, må vite! Etter tur bodde vi på hybel over hans dobbelgarasje med mulighet for badstue med sjefen hver lørdag, i eget tilfelle avrundet med en prat foran peisen med et glass. Det var skrint med ungdom i huset, de tre eldste barna var i utlandet og han testet ut sine tidlige skisser til memoarboken Langs veien. Odd Nansens litterære produksjon er markert med hans omfattende dagbok fra Grini og Sachsenhausen, Fra dag til dag. Dagboken, et enestående dokument i tre bind, hans skildringer av opplevelser, møter og samtaler i Langs veien og fortellingen Tommy har alle varig verdi som dokumentariske skrifter og fordi de utilsiktet gir et sympatisk selvportrett av en rik personlighet.

 

Jeg spurte i min nekrolog i Arkitektnytt nr 13/1973: «Hvordan husker vi ham? Denne beskjedne, lett lutende, ruvende skikkelse i den alltid uknappede, hvite tegnefrakk minnet ofte om noe eventyrlig som hadde labbet godslig ut av farens ishavsskildringer, - den svært ensomme, majestetiske kvitebjørn med det varme, bankende hjerte i hverdagens skruis.»

 

Anne Ellingsen har skrevet en meget verdifull og gjennomarbeidet bok med fyldige henvisninger, som en slags påminnelse om arkitektens arbeid med å plassere detaljer i helheten, men også enkeltindivider i strømmen av flyktninger. Mange av hans assistenter minnes ham igjen med en takknemlig varme for disse evner og holdninger. Dette er også noe av lærdommen og andre sider ved arven etter arkitekten Odd Nansen.

 

Kjell-Peder Midttun, MNAL

Assistent for Odd Nansen fra august 1960 til mars 1963.