Nyheter

Befri oss fra arkitekttegnet møteplasser

De nylige opprustede byrommene i Oslo er forutsigbare og dørgende kjedelige. Det skyldes paradoksalt nok prosjektet Levende By.


Europarådets plass ved Jernbanetorget er nylig opprustet av Levende Oslo, et samarbeidsprosjekt mellom Oslo Kommune, staten og privat næringsliv. Foto: Knut G. Bjerva
Marit Justine Haugen

Marit Justine Haugen er sivilarkitekt og billedkunstner utdannet ved NTNU, Academy of Art i Jerusalem og Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er partner i Haugen/Zohar Arkitekter. Underviser i Oslo og Tel - Aviv.

Jeg gikk ut av kiwièn på Torshov og var vitne til et herlig syn: på hvite plasstoler satt beboere fra Syria, Egypt og Libanon og diskuterte politikk. Sola varmet og barna deres lagde kranser av gresstuster, og den største i flokken tegnet bokstaver for de minste på betonghellene. Og jeg tenkte i mitt stille sinn; hva i huleste trenger man arkitekter for?

I dag er vi sort sett trådløse og kommuniserer uten å høre hverandres stemmer. Samtidig er våre sosiale mekanismer er de samme som for 2000 år siden; vi trenger nærhet, tilhørighet, friksjon, identitet og stolthet av å være borger i egen by. Det å tilrettelegge for steder der møter mellom mennesker kan finne sted er arkitektenes Raison d'être.

Planlegging av gode møteplasser i byen handler om noe annet en planlegging for det visuelle mottakerapparatet. Det er ikke spektakulært utformede byrom, store torg og ekstravagante plasser som får folk til å være glad i en bydel. Attraksjonen i et godt byrom er menneskene i seg selv. Den gode møteplassen er et sted hvor man har lyst til å henge litt lenger fordi det er fylt av andre mennesker. Det er et felles oppholdsrom der det er tetthet nok til at det kan oppstå friksjon, liv og røre. 

Europarådets Plass ved Jernbanetorget i Oslo er nylig opprustet og nyoppusset i regi av Oslo Levende by, et samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune, staten og privat næringsliv. Byrommet er en del av et tredelt romforløp fra barokkhagen (Palèhagen), Christian Frederiks plass og Jernbanetorget fra siste halvdel av 1800-tallet og byrommet Biskop Gunnerus gate som ble skapt på 1970-tallet. Plassen skal være en myldreplass og en møteplass for Oslos mest befolkede knutepunkt lød ambisjonene. I praksis er det den mest tristeste plassen jeg vet om i Oslo og det med 150.000 mennesker i bevegelse gjennom den daglig. På sitt beste sitter det noen personer på kalde granittbenker og lurer på hvorfor det står et vannfall i skyggen langt borte. Skulpturene til Per Ung og Elena Engelsen er usynlige og syrinene henger med hodet. Det er mindre folk på den plassen en under skytingen i Sarajevo, sa min befaringspartner. Litt lenger opp mot vest ligger enda et opprustningsprosjekt under samme regi, Lille vinkels Plass. Plassen som tangerer funkisbygget vinkelgården ved Majorstuakrysset, har potensial til å bli en perle av et lite byrom men lider under samme estetikktyranni. Sånn sett ingen stor overraskelse når hovedkriteriet for utformingen er at den skal være lett å måke. 

På et seminar i regi av Oslo Levende by påpekte Ordfører Fabian Stang viktigheten av at det er rent og pent rundt oss, med det resultat at vi behandler området bedre. Men siviliserte byrom er langt fra ensbetydende med levende byrom. De nylige opprustede siviliserte byrom er rutinepregete og etablerte, de er forutsigbare planlagt og dørgende kjedelig definert. Byrommene som bygges er for like både estetisk og funksjonelt. Følgelig kan de ikke innby til levende liv. 

Arkitektur blir ubetydelig når det arkitektoniske handlingen løsriver seg fra de primitive, grunnleggende menneskelige behov. De menneskelig behov for en godt byrom er enkle gleder som sol, le for vind og menneskelige proporsjoner, men ikke bare det. Et godt byrom må åpne for det foranderlige. Den må følge sesong og døgn, det må ha en toleranse for det selvgrodde og det flerkulturelle. Det må være robust nok ti å ta opp i seg overraskende bruk og inspirerende nok til å inneha mange brukergrupper. 

 

Professor Sven Erik Svendsen tester uterommet og møbleringen på Lille Major. Foto: Jon Guttu
Professor Sven Erik Svendsen tester uterommet og møbleringen på Lille Major. Foto: Jon Guttu