Nyheter

Byrom for alle

Fiendtlig arkitektur brer om seg i byene. Også i Oslo finnes det byrom som bevisst ekskluderer.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 05/2015
Under Ringveien i Sinsenkrysset i Oslo ligger det et steinras av kampesteiner som er sementert igjen for å hindre opphold. Madrasser og andre eiendeler vitner om at det likevel bor mennesker her. Foto: Espen Grønli
Flere norske ungdommer har prøvd seg som uteliggere i Oslo by og lagt ut videodagbok av opplevelsen på nettet. Sist ute var 20-åringen Simen Øvereng, som dokumenterte hendelsen i filmen «En uke på gata» som gikk på NRK i fjor høst. Den største utfordringen var å finne et trygt og tørt sted å sove. Ungdommene oppdaget at brounderganger var barrikadert, nedsenkede fortausrom var stengt med gjerder, de ble jaget av vektere fra parkeringshus og nye byrom. Løsningen var å trekke ut til forstedene, der alt var litt mindre fiendtlig innrrettet.
 
Den britiske kunstneren og journalisten Alex Andreou hadde høy lønn og levde et respektabelt liv. Så raknet alt. Skilsmisse, dødsfall i familien og økonomisk nedtur gjorde at han en dag kun hadde det offentlige rom som tilholdssted. Han ble bostedsløs og levde livet sitt på gata. Heldigvis fikk han gradvis livet sitt tilbake, og kom seg tilbake på jobb. Som journalist i The Guardian har han ekstra gode forutsetninger for å skildre et fremskridende fenomen som i arkitektur- og designbransjen har fått betegnelsen «fiendtlig arkitektur».
 

Arkitektur som stenger ute 

Gamle trebenker byttes ut med nye stålbenker, noen av dem med armlener mellom setene som gjør at man ikke kan ligge på dem. Busskur får seter som vipper svakt fremover og sørger for korte opphold under et kjærkomment takutspring. Pigger i vinduskarmer og utenfor bygninger gjør det umulig å sitte, ligge eller oppholde seg akkurat der. Knotter og andre stengsler hindrer skating. Kampsteiner under broer forhindrer camping. Trær og skulpturer gjerdes inn for å verne mot antasting, og søppelbøtter lukkes igjen for å hindre søppelhamstring. 
 
«Vi ser disse tiltakene rundt oss i det urbane miljøet hele tiden, om det er i Tokyo eller London, men vi klarer ikke å ta innover oss deres sanne hensikter,» skriver Alex Andreou som ikke ble oppmerksom på det arkitektoniske fenomenet og  utbredelsen av det før han ble hjemløs i 2009. 
 
En blankpolert avlang stein er plassert som en skulptur på det romslige fortauet utenfor kontorbygningen i Haakon VIIs gate 10 i Oslo. For å hindre skating er det montert metallknotter på overflaten.
En blankpolert avlang stein er plassert som en skulptur på det romslige fortauet utenfor kontorbygningen i Haakon VIIs gate 10 i Oslo. For å hindre skating er det montert metallknotter på overflaten.

Allestedsnærværende

Fenomenet er et globalt. Den britiske kunstneren Nils Norman har samlet sammen tusenvis av bilder av fiendtlig arkitektur fra hele verden i et arkiv på som heter Dismal Garden. 
– Jeg bodde i New York på 1990-tallet og la merke til at det skjedde noe etter bombingen av Alfred P. Murrah Federal Building i Oklahoma City i 1997. Jeg begynte å ta bilder av de ulike sperringene som dukket opp. Så flyttet jeg tilbake til London og oppdaget at IRA-bombingene hadde utløst lignende reaksjoner. Disse angrepene har påvirket hvordan byene er blitt designet, sier Nils Norman på telefon 
fra London.
 
Han holder foredrag, underviser og driver aktiv forskning på feltet, og han er ikke i tvil, fiendtlig arkitektur har bare økt i omfang internasjonalt siden han ble oppmerksom på det. Der man begynte med å skjerme offentlige bygninger som  sikkerhetstiltak, har det flyttet seg til andre offentlige bygninger og finere nabolag. 
 
– Jeg husker da de bygget et stort gjerde rundt den Amerikanske Ambassaden i Mayfair i London. Folk i nabolaget reagerte og sa de ville være innenfor gjerdet og ikke utenfor, forteller Norman. 
I det siste har også flere og flere privatpersoner henvendt seg til ham for å spørre hvor de kan kjøpe det de ser bilde av på Dismal Garden. Han understreker at fiendtlig arkitektur egentlig ikke er et nytt fenomen,    men noe man kan spore tilbake til både Elisabeth- og Viktoriatiden, da man aktivt kontrollerte hvordan folk brukte det offentlige rommet. 
 
– Vi snakker om en regresjon, vi er i ferd med å vende tilbake til de tidene som vi har kjempet så mye for å rive oss løs fra. Det handler om våre offentlige rom og den friheten vi har. Den er i ferd med å forandre seg uten at noen legger merke til det. 
 

Annerledeslandet  

Høyrepolitiker Maren Malthe-Sørenssen er fraksjonsleder for byutvikling i Oslo bystyre. Hun kjenner til begrepet «fiendtlig arkitektur» og mener at det ikke hører hjemme i det offentlige rom. Hun understreker at det offentlige rommet skal være tilgjengelig for alle uansett hvem man er, hvor man kommer fra, 
og hvordan man ser ut.
 
–Jeg oppfatter ikke at vi har en situasjon som ligner den vi har sett enkelte steder i andre land, med bruk av pigger, men syns det er viktig å passe på at vi heller ikke kommer dit, sier hun.
En tur opp til Sinsenkrysset i Oslo gir et litt annet bilde. Under ringveien ligger det et helt steinbrudd av kampsteiner. Mellomrommene er tettet igjen med sement. Signalet kunne ikke vært tydeligere. Likevel ligger det madrasser og tepper nedi groper. Det bor folk her. I Vika ligger det renoverte Wilhelmsen-bygget fra 1960, som ble kåret til Oslos flotteste kontorbygg i en uformell konkurranse utført av NæringsEiendom i 2009. Her er det jerngitter foran alle vinduer i første etasje og metall-
knotter på steinhellene som omgir blomsterbeddene foran fasaden. Busskurene i Oslo har siden begynnelsen av 2000-tallet vært utstyrt med avrundede benker og benker som vipper svakt fremover. 
Alex Andreou skriver at man ikke bare rammer narkomane og uteliggere når man designer for eksempel busskur med ukomfortable seter. Også eldre og mennesker med fysiske begrensninger vil ha problemer med å ta seg en hvil her. 
 
«Ved å tillate en samfunnsnorm som gjør byen mindre åpen, gjør vi den mindre velkommen for alle mennesker.» (The Guardian 18.02.2015) 
– Det bør være mulig å sitte eller legge seg nedpå et øyeblikk om man er sliten eller har spesielle behov. Det er noe annet enn å bosette seg mer eller mindre permanent i det offentlige rom. Alle osloborgere har tilbud om et sted å sove, det er ledige overnattingsplasser hver natt, og alle personer i nød får tilbud om overnatting. Jeg syns heller ikke vi skal stenge for skatere eller andre som ønsker å bruke byen vår, så lenge de verken ødelegger, forsøpler eller er til hinder for andre, legger Maren Malthe-Sørenssen til.
 
Hos Frelsesarmeen har de lang erfaring med de vanskeligstilte i samfunnet og forteller at fenomenet med pigger ikke er veldig utbredt i Norge. Men de får ofte kommentarer på at det er vanskelig å finne et sted å legge seg ned. 
 
– Det er ikke mange uteliggere i Norge i forhold til hva det var tidligere. Kommunen tilbyr sengeplasser til alle med norsk statsborgerskap, men det gjelder ikke for de tilreisende som for eksempel østeuropeiske borgere. De får kun tilbud om overnatting når det er kaldere enn følte minus 10, alle andre dager må de sove ute, sier Frode Woldsund i Rusomsorgen i Frelsesarmeen. 

Demokrati

Den norske filosofen Kjartan Koch Mikalsen understreker at alle må ha tilgang til det offentlige rommet, hvis ikke «har man ikke med et offentlig rom å gjøre,» skriver han i «Det offentlige rom – hva er det?» fra 2007. Han utdyper: «I det et publikum lukker seg og danner en eksklusiv klikk tilhører det ikke lenger offentligheten, fordi det offentlige rom nødvendigvis er uavsluttet, eller åpent.»
 
Gro Sandkjær Hanssen fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) trekker frem at det offentlige rommet, ved sin åpenhet og inkludering, er en viktig del av demokratiet. Hvis vi begynner å stigmatisere enkeltpersoner eller grupper her, tukler vi med det dypeste i vårt demokratiske tankegods.  
– Det offentlige rommet er der vi utvikler toleranse for annerledes tenkende. Det er her vi møter folk som er annerledes enn oss selv, og opparbeider oss en forståelse for alle grupper i samfunnet. Det er lakmustesten på om vi tolererer de svakeste blant oss. Hvis vi systematisk marginaliserer grupper i dette rommet, har vi tapt, forklarer hun.

Bilde til venstre: Blomsterbedene utenfor Wilhelmsen-bygget i Vika er dekorert med metallknotter for å hindre langvarige opphold. Til Høyre:Busskurene som dukket opp i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet, har benker som er designet for korte opphold.
Bilde til venstre: Blomsterbedene utenfor Wilhelmsen-bygget i Vika er dekorert med metallknotter for å hindre langvarige opphold. Til Høyre:Busskurene som dukket opp i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet, har benker som er designet for korte opphold.

Hva med framtiden? 

Det er forespeilet at Oslo får 150 000 nye innbyggere innen 2030. Det innebærer at vi må fortsette å fortette i et forrykende tempo for å få plass til alle. Som en forsmak på denne fortettingen kan vi se på de nye områdene som har poppet opp i det siste, som Waldemars Have, Tjuvholmen, Sørenga og Bjørvika . 
Arkitekt Espen Surnevik mener Waldemars Have er et talende eksempel på hvordan boligprosjekter forholder seg til det offentlige rommet. 
 
– Da boligprosjektet ble utviklet, fikk de lov til å bygge helt inn på Akerselva, men de måtte lage en gangvei langs elva. Vi ser der at de etter hvert har satt opp tunge gjerder med lås rundt de nederste leilighetene. Det føles som en form for isolering. Jeg har ikke lenger tilgang til det utearealet, sier Surnevik, som er  universitetslektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
 
– Det minner om «gated communities» og er et brudd med ideen om å lage halvoffentlige uterom i boligprosjekter. Boligprosjekter med halvoffentlige uterom som gir noe tilbake til byen, har en sterk tradisjon i Oslo. Torshovkvartalene er et av de fremste eksemplene, sier arkitekten.
 
I fjor sommer ble det satt opp forbudsskilt mot bading etter klokken åtte på Tjuvholmen. Da det ble oppdaget, kom protestene, og forbudet ble opphevet. Det var ingen hjemmel i loven som tillot et slikt forbud. Men selv om forbudet er hevet, har eiendomsbesitteren hyret inn private vektere.  
 
– Vi har en doktorgradsstipendiat som sitter på torget på Tjuvholmen for å se om noen blir vist bort fra de nye torgene, og hvem dette i så fall er, sier Gro Sandkjær Hanssen i NIBR.
Hun understreker at dette likner på praksisen i kjøpesentre. 
 
– Der har man retten på sin side fordi sentrene er private områder. På steder som Tjuvholmen påberoper de seg ofte et sikkerhetshensyn eller eventuelt hensyn til beboerne når de avviser grupper. Det eksisterer en frykt for at noen i samfunnet skal true andre, men oftest er det en ubegrunnet trussel som fører til at man ekskluderer grupper, sier Hanssen. 
 
Ser man på annerledes folk som en trussel, slår det ut negativt for allerede marginaliserte grupper, og de marginaliseres enda mer, mener Hanssen. 

Fortetning forplikter 

Hvem er det så som har ansvaret for disse nye offentlige rommene? Det viser seg at 
kommunen ikke har ressurser til å ta seg av utformingen av alle offentlige rom i takt med fortettingen, og derfor må overlate mye av ansvaret til private utbyggere. For å sikre at det bygges offentlige torg og møteplasser i nye utbyggingsområder har Oslo kommune laget en kommunedelplan for torg og møteplasser. 
 
I denne har de lagt inn et krav om at fem prosent av arealet i store utbyggingsprosjekter (over 20 000 kvadratmeter BTA i områder med behov for møteplass, og for utbygginger over 40 000 kvadratmeter BTA i andre områder) skal avsettes til torg eller møteplass.
 
– Det er det kule med Oslo kommune. 
De bruker de juridiske musklene de har i kraft av plan- og bygningsloven til å forplikte private utbyggere til å sette av plass til nye fellesrom i byen, sier Hanssen.
 
Problemet er at så lenge utbyggerne følger opp de fem prosentene, styrer ikke 
kommunen nødvendigvis hvordan selve byrommet utformes. Det er med andre ord utbyggerne som bestemmer hva slags type byrom vi får. 
 
– Vi må spørre oss om de nye torgene kun skal være tilpasset kaffelattedrikkende 29-åringer, som det er mange steder. Det er viktig også å fange behovene til andre grupper som bruker byen. Hva med barna, hvor skal de oppholde seg i dette sterile byrommet? Hva skal til for at de eldre velger å oppholde seg der? Hvordan sikrer vi at private utbyggere former byrommet slik at et bredt spekter av innbyggere ønsker å oppholde seg der?
 
Hanssen etterlyser handlinger som fanger opp behovet til det brede vi-et i samfunnet. 
I plan- og bygningsloven står det at dette vi-et skal bli hørt i utformingen av offentlige rom. 

I Grønlands park utenfor Botsfengslet i Oslo har de satt opp søppelkasser som gjør det vanskelig å kikke nedi og plukke opp igjen tomflasker og annet søppel.
I Grønlands park utenfor Botsfengslet i Oslo har de satt opp søppelkasser som gjør det vanskelig å kikke nedi og plukke opp igjen tomflasker og annet søppel.

Utnyttelsesgrad 

Arne Smedsvig fra Smedsvig landskapsarkitekter i Bergen har erfaring fra flere prosjekter hvor brukermedvirkning har vært viktig. Han forteller at brukernes holdninger ofte er i tråd med det landskapsarkitektene mener er viktig for å holde liv i gater og torg.
 
– Brukerne skal bli hørt, men når utbyggere hevder at de argumenterer på vegne av brukerne, handler det ofte om salg, sier Arne Smedsvig.
 
Ole Kleppe i Bergen og Omegn Boligbyggelag på sin side hevder at de pleier å være ganske lydhøre for arkitektenes forslag.
 
– Der det blir uenighet, handler argumentene først og fremst om utnyttelsesgrad, sier han. 
En tur innom Sørenga i Oslo gir et bilde på hva utnyttelsesgrad innebærer. Bygningsmassen tyter ut på hver side. I midten en smal vei, flankert av fortau på den ene siden som avsluttes av rekkverk til verandaene i første etasje. Bak stutte verandaer har samtlige vinduer fortrukne gardiner. På den andre siden av veien er det lange gjerder som hegner om to barnehager. De indre gårdsrommene er like intime som verandaen og ikke et sted man unngår å føle at man bryter privatlivets fred. Alle avstikkere ned til sjøsiden er sperret igjen med bommer. Sjøsiden består av en steril promenadegate med innhengnede restaurantlokaler og et fåtall benker som har adskilte seter. Det er vanskelig å vite hvor man skal gjøre av seg når man er på besøk, enda vanskeligere å forestille seg hvor de gamle kan ta seg en pust i bakken, for ikke å snakke om hvor barna skal leke når barnehagen er stengt. Uteliggere, tiggere og narkomane trenger ikke en gang nevnes, dem er det ikke rom for.