Nyheter

- En røst fra fortiden

Skal du få jobb som arkitekt, må du tegne flate tak, mener Facebook-gruppa Arkitektopprøret Norge. I likhet med sin svenske søstergruppe, vil de fri oss fra modernismen.


Eksempel på god arkitektur, ifølge Arkitekturopprøret: Konkurransebidrag, Nya Gatan, Nacka stad, Sverige. Arkitekt: ukjent. Foto: Nacka kommun.

Facebookgruppa Arkitekturopprøret Norge har i løpet av en måned tiltrukket seg 550 medlemmer. Gruppa er en avlegger av den svenske Arkitekturupproret, som under mottoet «Det finns alternativ til fyrkantiga lådor» har samlet over 20 000 medlemmer.

 

Hvem er de og hva vil de? Er dette bare nostalgi? Vi ringte Sigmund Knag, fødselshjelper og admin i Arkitekturopprør Norge, for en diskusjon.

 

– Det dreier seg om en lengsel etter det skjønne, som dessverre har blitt borte, sier Knag.

– Arkitekturopprøret Norge skal være en felles plattform for alle de miljøer som finnes rundt omkring i Norge, som er indignert over byutvikling, stedsutvikling og arkitekturutvikling i Norge. Det er ikke sikkert jeg behøver å sette i gang noe som helst. Opprøret er allerede i gang. Men det har vært fordelt på miljøer omkring enkeltpersoner. Nå håper jeg dette kan bli en felles plattform, så vi kan lære av hverandre, vite om hverandre og støtte hverandre, forklarer han.

 

Knag nevner at frittalende folk som Erling Okkenhaug og Audun Engh har engasjert seg i gruppa, samt folk som er opptatt av bygnings- og kulturvern, for eksempel kretsene omkring Fortidsminneforeningen, Byantikvaren, Riksantikvaren og andre miljøer som ønsker å heve status for eldre bebyggelse. Det finnes også arkitekter i Arkitekturopprøret, men i hovedsak er dette et opprør som kommer fra utsiden av arkitektmiljøene.

 

Opprør utenfra

– Dette kommer utenfra, fastslår Knag. – Arkitektenes røst er sjelden å høre. Vi har savnet deres engasjement. Det er mange grunner til at de holder seg lavt i terrenget, blant annet kollegiale hensyn. Om de kritiserer moderne arkitektur, kritiserer de samtidig sine kolleger. Så da kommer de i en knipe.

 

Knag mener problemet med dagens arkitektur og stedsutvikling er at den henger fast i modernismen og representerer et unaturlig brudd med tidligere tradisjoner.

 

– Skal bygningene tale, må arkitekten bruke et språk som har fastlagte grammatiske regler, mener han. – Men istedenfor synes mange arkitekter å dikte opp reglene mens spillet er i gang. Oppgaven er å utforme og fordele en bygningsmasse, og gi fasaden et forløp fra marknivå til mønenivå, og tilsvarende med det horisontale forløp fra venstre til høyre.

 

Atonal musikk

Knag sier at det fram til om lag 1930 var en intakt tradisjon for hvordan dette burde gjøres, og at dette ble overlevert gjennom generasjoner. Ifølge Knag var det visse ting man gjorde når man skulle utforme en fasade, med et markert parti, inngangsparti, sidefløyer, og så videre. Bruddet kom med en ekstrem form av modernisme, representert for eksempel ved Le Corbusier, hvor man skulle tenke ut det hele fra grunnen av.

 

– Da ville det bli så riktig og så fornuftsbasert. Man diktet fritt. Atonal musikk var et ikke ubeslektet fenomen, både i tid og idehistorisk. Så der står man. Man skal bygge, men hvordan? Hver arkitekt snekrer for seg. Det mangler en felles, omforent byggeskikktradisjon.

 

Ifølge Knag gir dette seg utslag i at byutviklingen preges av store utbyggerfirmaer som bygger for aksjekonserner som gjerne har hovedkontoret et helt annet sted, og som vil bygge så høyt som de får lov til, for å pakke inn størst mulig antall kvadratmeter til høyest mulig fortjeneste.

 

– Og når de har bygget ferdig, stikker de pengene i lommen, og så skal de videre til neste byggeplass, jeg holdt nesten på å si neste åsted. Og arkitektene, hvilken rolle har de her? Ja, de vil helst unnskylde seg og si at de må gjøre som byggherren ønsker. Men de har noe de skulle sagt.

 

– Du kritiserer økonomien og arkitekters rolle en i type byutvikling som er utbyggerdrevet og hvor man maksimerer profitt, og du sier at arkitektfaget sliter med en viss avmakt. For det er vel tross alt ikke arkitektene som definerer rammene for det som skal bygges?

 

– Det er jeg enig i. Men her savner jeg en tydeligere stemme fra arkitektene.

 

– Men det dere gjør, er egentlig å bare snakke om estetikk?

 

– Det som angår allmennheten ved arkitekturen, er jo hvordan byggene fremtoner i bybildet eller på det lille tettstedet, forklarer Knag. – Og da blir det jo til at man snakker om estetikk. Folk reagerer gjerne enten ved å like det eller ikke. Men det å fortelle hva det er som er fint eller fælt med et bygg, er vanskelig for mange. Så når folk ytrer seg, blir det fort i form av litt sånne sterke meldinger om stygt eller vakkert. Så her har vi en oppgave, vi som har forsøkt å kikke dypt i disse tingene, å bygge opp en forståelse for hvordan det går an å bygge bedre. Hva det er som skal til.

 

Les også: Vi låter oss inte tystas – ­arkitektur­en angår alla, debattinnlegg i svenske Arkitekten fra det svenske Arkitektupproret.

God byggeskikk, ifølge Sigmund Knag. Richard Green Gallery, London. Arkitekt: George Saumarez Smith, Adam Architecture. Foto: Adam Architecture.
God byggeskikk, ifølge Sigmund Knag. Richard Green Gallery, London. Arkitekt: George Saumarez Smith, Adam Architecture. Foto: Adam Architecture.

Menneskelig målestokk

Knag sier at gruppa går inn for å bygge i en menneskelig målestokk og at de er avvisende til høybyggeri. Han etterlyser også en større bevissthet om hvorvidt husene passer sammen, og om de utgjør sluttede kvartaler, slik at de utgjør enheter i et strøk. Han mener dette vil skape steder hvor menneskene føler seg hjemme. Men hva er den menneskelige målestokken? Er dette noe som er gitt i menneskets biologi? Eller har Arkitekturopprøret en arkitektonisk idealepoke?

 

– Vi har ikke en bestemt idealepoke. Med tanke på byggehøyde vil de fleste innenfor denne bevegelsen si at en byggehøyde på tre til fem etasjer vil være gunstig. Om vi går utover denne målestokken, blir bygget mer en abstraksjon. Det tårner seg over oss, og vi oppfatter det instinktivt som ubehagelig. Mennesket er et naturvesen.

 

– Er ikke dette helt arbitrære sammenhenger? La oss se for oss indianere som kom inn i New York på midten av 1800-tallet, med hus på kanskje tre-fire etasjer. De følte seg sikkert ganske fremmedgjorte i et slikt gatemiljø til å begynne med? Men så venner man seg til det.

 

– Ja, man blir jo nødt til det, og man kan spørre seg om kostnaden ved dette. Jeg kikket akkurat på en rapport fra en kanadisk hjerneforsker, som tegner et bilde av at overforekomster av nevroser, stress og andre mentale lidelser i store byer har noe med arkitekturen og byggemålestokken å gjøre. Jeg tror det er noe her.

 

På gruppas Facebook-side oppfordres medlemmer til å komme med eksempler på god og dårlig arkitektur. Det er slående at alle eksempler på god arkitektur har skråtak, mens alle eksempler på dårlig arkitektur har flate tak.

 

– Flate tak har jo blitt modernismens varemerke, påstår Knag. – Skal du være modernist, må du tegne flate tak. Alt dette på grunn av noe Le Corbusier skrev i en bok i 1925 etter å ha vært på ferie i Marokko, der husene var hvite og hadde flate tak.

 

Populisme

Arkitekturopprøret omgir seg med en retorikk som er skeptisk til eliter, er uttalt populistisk og bruker utrykk som «folk flest», som jo FrP har en viss hevd på. I sum kan dette minne om høyrepopulisme. Knag synes dette er grei retorikk, men kaller seg ikke populist.

 

– Om man gjør det i dag, kommer folk halende med Donald Trump, og det vil jeg ha meg frabedt, ler han.

– Man kunne jo håpet at det var en levende debatt om arkitektoniske idealer også i arkitektkretser, men jeg ser lite spor av det. Mitt inntrykk er ganske enkelt at hvis man ikke tegner modernistisk, får man ikke jobb. Og dessuten er det visst veldig moralsk forkastelig å prøve seg med doriske søyler og andre tvilsomheter.

 

– Det er vel svært få arkitekter som oppfatter seg selv som modernister. Og byutviklingen er vel, om noe, postmodernistisk og preget av en lang rekke tilpasninger?

 

– Det er riktig. Men fundamenteringen av den moderne arkitektrollen og forestillingsverden skjedde i stor grad i Bauhaus- og Le Corbusier-generasjonen. Og i mangel av ny ideologi som har fått gjennomslag, drages man med den man har. Arkitektene vil gjerne ha det til at det er høy variasjon i stil og smak, men det er noen drag som ligger i bunnen. Og de begynner å bli cirka 100 år gamle. Så modernismen er en røst fra fortiden som fremdeles hjemsøker oss.