Nyheter

Estland og arkitektureksporten

Estland har de siste årene satset på arkitektureksport, og synligheten av estiske arkitekter i Norge er resultat av en bevisst strategi for å nå nye markeder, forklarer Mait Väljas.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 03/2015

Estiske arkitekter må definere og kartlegge sine konkurransefordeler. Hvilke områder er vi faktisk sterke på? Er det skreddersydde bygninger, kreativ og original nyskapning, eller energieffektive hus? 

– Ülar Mark: «Architecture Export», Architectural Review 2012


De siste 25 årene har den estiske arkitekturen vært preget av en total omforming av bygningsindustrien, både organisatorisk og institusjonelt. I sovjettiden jobbet arkitektene i store, offentlige kontorer, eller «statlige formgivingsinstitutter» som de ble kalt. Disse ulike kontorene hadde hvert sitt spesialområde: byplan, store offentlige bygg, masseproduksjon, industriell og rural arkitektur, og så videre. Selv om privat arkitektpraksis ikke offisielt var tillatt, ble det likevel gjort en del «kveldsjobbing» på privaten, hovedsakelig boliger og hytter, noe som også hjalp staten med å bøte på boligmangelen. 


Fra sovjettid til fritt marked

Da Estland ble selvstendig i 1991, måtte både arkitektene og samfunnet for øvrig bevege seg fra en ineffektiv planøkonomi til en konkurransedrevet markedsøkonomi. For arkitekter betydde det at man etablerte egne arkitektkontor. Det var en overgang som ikke alle i den eldre generasjonen taklet, og mange ble nødt til å gå av med tidlig pensjon eller arbeid som konsulenter uten prosjekteringsansvar i offentlige plankontorer. Også klientellet og bygningsindustrien forandret seg. I sovjettiden var det staten, de forskjellige offentlige kooperativene og industriaktører som var kundene. Nå ble det private foretak og enkeltpersoner. Bygningsindustrien gikk gjennom en forandring ved at veldrevne statlige bygningsentreprenører ble privatisert, nye entreprenørselskap ble stiftet, og utenlandske entreprenører, primært svenske (Skanska) og finske (YIT), etablerte seg i Estland.

 

Arkitektureksport

Temaet arkitektureksport ble satt på dagsorden i årene 2009 til 2010, og sammenfalt med de økonomiske nedgangstidene. I den foregående perioden hadde Estland hatt en økonomisk vekst uten sidestykke, som igjen hadde styrket bygningssektoren. I løpet av denne vekstperioden ble den estiske arkitekturen mer internasjonal. Alle de større, offentlige konkurransene i perioden, som Det estiske nasjonalmuseet (2006), Den estiske rikskringkastingen (2007), det estiske kunstakademiet (2008) og rådhuset i Tallinn (2009), ble vunnet av utenlandske kontorer. Typisk nok ble de tre sistnevnte vunnet av danske arkitekter, henholdsvis Erik Nobel, SEA+EFFEKT og BIG. Men samtidig som optimismen fra oppgangstidene gradvis forsvant, ble samtlige av disse prosjektene skrinlagt. Selv om det fortsatt er en ørliten sjanse for at BIGs rådhus kan bli realisert. Uansett har nok Danmark vært et forbilde for arkitektureksporten. I 2010 skjedde 40 prosent av den danske arkitekturproduksjonen utenfor landets grenser. I dag er dette tallet antakelig enda høyere. I samme periode falt arkitektoppdragene i Estland ned til 20-30 prosent, og det ble derfor nødvendig å se mot nye markeder i utlandet for å overleve. 
 

En ung arkitekturscene

Et gjennomsnittlig estisk arkitektkontor er veldig lite og består av tre til fem arkitekter, kanskje en interiørarkitekt og eventuelt noen praktikanter. Den mest synlige gruppen blant disse, altså de som vinner konkurranser og priser og får lokal og internasjonal pressedekning, er relativt unge, mellom 35 og 45 år. Og de har allerede porteføljene fulle av realiserte prosjekter. Denne situasjonen er unik i vest-europeisk sammenheng, men ganske vanlig i Øst- og Sentral-Europa. Årsaken er et prinsipp om «blanke ark», der unge aktører som er ubesudlet av det tidligere kommunistregimet, blir foretrukket. Denne gruppen med små og unge, men erfarne arkitektkontor kan sees i sammenheng med arkitektureksporten. De er fleksible, har tett dialog med oppdragsgiver og er i stand til å reagere raskt på forandringer. Baksiden er at disse kontorene utelukkende tilbyr prosjektering, og dermed er avhengige av samarbeidspartnere som kan tilby prosjektstyring og ingeniørtjenester som konstruksjon og teknikk. Dette kan være en turn-off for klienter som ønsker seg totalpakke fra ett og samme sted. Det finnes et par unntak blant de store arkitektur- og ingeniørbedriftene, som for eksempel Novarc. Disse benytter BIMteknologi og tilbyr alt fra arkitektur og prosjektstyring ned til ventilasjonsspesifisering. Novarc har nå kontorer i Hviterussland, Ukraina, Finland og Norge, og er dermed en virkelig internasjonal bedrift etter estiske standarder. 

 

Dale utviklingsprosjekt i Sandnes, pågått siden 2011. Foto: KOKO
Dale utviklingsprosjekt i Sandnes, pågått siden 2011. Foto: KOKO

 

AKU

Aktive grep for å stimulere den estiske arkitektureksporten ble første gang gjort i 2010. Da ble organisasjonen AKU (betyr «batteri» på estisk) grunnlagt av Det estiske arkitektursenteret og Kunstakademiet. Samarbeidsnettverket AKU har nå 14 medlemmer, som alle er arkitektkontor med uttalte eksportambisjoner. AKU hjelper dem med å styrke forretningskompetanse og markedsføringsmuligheter gjennom workshops og opplæringsprogrammer, samt tilretteleggelse for deltakelse på utstillinger og messer. Sist, men ikke minst, støtter AKU kontorene ved å betale registreringsavgift og produksjonskostnader til trykk og modellbygging i konkurranser. Markedene man har rettet seg mot, er hovedsakelig naboland som Latvia, Finland og Russland. Men også Norge, Danmark, Sverige, Ukraina, Georgia og Hviterussland står på listen. Deltakelse i AKU forutsetter kun en liten, årlig medlemsavgift, mens ressursene til nettverket kommer fra den statlig støttede organisasjonen Enterprise Estonia, som både markedsfører næringsliv og regionalt samarbeid og fungerer som nasjonalt støtteprogram  for innovasjon og entreprenørskap. Enterprise Estonia er også drivkraften bak EXPOpaviljongene, som kan sees på som nok en form for arkitektureksport. 

 

Ser mot Norge

Hva kan grunnen være til at Norge i øyeblikket fremstår så attraktivt for estiske arkitekter? Det enkleste (eller forenklede) svaret er at honorarene er høyere og lønna bedre. Indrek Allmann, president i Estiske arkitekters landsforbund, nevnte i et intervju i fjor at den estiske arkitektureksporten de siste årene har vært syv prosent av den totale omsetningen i landet. Han ønsker å heve eksportandelen til 14 prosent, og hevder at økonomisk stabilitet for bransjen ikke oppnås før andelen er oppe i 20 prosent. Han mener også at eksporten ikke skal være et mål i seg selv (selv om det handler om å skaffe arbeid), men at den også er et middel for å øke estiske arkitekters internasjonale erfaring og kompetanse, ikke bare når det gjelder formgiving, men i forskning og utdanning. Det norske markedet ser ut til å passe bedre for estiske arkitekter enn det finske, ettersom Norge blant annet har flere åpne konkurranser enn Finland, som er strengt kontrollert av SAFA, det finske arkitektforbundet. Synlighet i de åpne konkurransene kan igjen gi inngang til inviterte konkurranser, og deretter til direkte oppdrag. 
 

KOKO

Et estisk kontor som utmerker seg når det gjelder strategisk arkitektureksport, er KOKO arkitekter, styrt av partnerne Raivo Kotov og Andru Köresaar. KOKO er med sine noen-og-tjue ansatte det største estiske kontoret som utelukkende driver med ren prosjektering. De var blant de første kontorene som forstod at en nøye gjennomtenkt forretningsidentitet er like viktig for å lykkes som god formgiving. Mens mindre kontorer normalt ikke en gang ansetter en sekretær, sier det mye at KOKO har en 100 prosent stilling viet «international relations.» De har også nylig publisert en 300-siders monografi om seg selv, utgitt i både estisk og engelsk utgave for å nå et så stort publikum som mulig. I denne boken er tre norske prosjekter presentert: Fjellhytter i Soddatjørn i Rogaland, et transformasjonsprosjekt i Dale i Sandnes, der et psykiatrisk sykehus transformeres til boliger samt en generalplan for den underjordiske bussparkeringen på Revheim i Stavanger. Og man kan få en følelse av at det kan ligge flere konfidensielle prosjekter på lur. 

 

Noe kontakt

Blant de skandinaviske landene har Estland alltid vært nærmest Finland, både geografisk og kulturelt. Det gjelder også for arkitektoniske forhold gjennom det 20. århundret. Mange finske arkitekter jobbet i Estland på tidlig 1900-tall, og gjennom sovjettiden var finske kolleger hovedkildene for informasjon om vestlig arkitektur. Norge har alltid vært relativt langt borte, gjemt bak syv hav og syv fjell, selv om landet riktignok var en sentral inspirasjonskilde for estiske kunstnere på begynnelsen av 1900-tallet. Det skjedde en viss påvirkning på arkitekturen i den såkalte Tallinn-skolen, som bestod av unge avantgarde-arkitekter på 1970- og 1980-tallet. For eksempel skrev arkitekt Vilen Künnapu artikler om fenomenologi på 1980-tallet der han refererte til Christian Norberg-Schulz og hans genius loci-begrep. En annen av gruppens medlemmer, Toomas Rein, som er en av de mest fremstående arkitektene fra sovjettiden, forteller i et intervju at han lot seg imponere av den dynamiske og ekspressive arkitekturen på Henie Onstad-senteret av Eikvar og Engebretsen. 
 

Utvekslingsmuligheter

Noen av arkitektene bak Tallinn-skolen arrangerte også den Nordisk-Baltiske arkitekturtriennalen i 1990-årene, som skapte en profesjonell plattform på tvers av landene. Triennalen samlet folk som Kjetil Trædal Thorsen, Jan Olav Jensen og Sverre Fehn til å forelese og delta på utstillingen. Bak disse historiske bruddstykkene ligger spørsmålet om vi kan få til en kreativ utveksling mellom estiske og norske arkitekter fremover, et samarbeid som ikke bare synes i omsetningstall, men som også kan bidra til en konstruktiv utvikling av profesjonen.

Oversatt fra engelsk av Martin Braathen 

Maritimt vitensenter i Tungevågen,konkurransearbeid, 2014. 
Foto: Kadarik Tüür Arhitektid
Maritimt vitensenter i Tungevågen,konkurransearbeid, 2014. Foto: Kadarik Tüür Arhitektid