Nyheter

Et åpent sinn for Bærum kulturhus

Johan-Ditlef Martens skriver i Arkitektnytt 15/04 at han ved å lese min artikkel «Estetisk grep» i Byggekunst 05/2004 tolker meg dit hen at jeg mener at spørsmål om estetikk ikke kan diskuteres. Det er nok en feiltolkning, poenget er at dette er noe som vi kan og kanskje i større grad bør diskutere. Det vi ikke trenger å diskutere er om en bygning holder ulike fysiske mål eller ei, dette kan måles og resultatene vil fremstå som fakta.


Martens definerer estetikk som kunnskap som den enkelte erverver seg gjennom sine sanser. I hvilken grad denne kunnskapservervelsen resulterer i en felles oppfatning eller ei, vil være et spørsmål om sannsynlighet. Martens skriver at han har fått støtte for sitt syn om at Bærum kulturhus er stygt fra flere eldre arkitekter i Bærum. Det går derfor an å anta at det her er et statistisk grunnlag for å hevde at kulturhuset er stygt, men det er ikke et faktum av den grunn.

Martens skriver også at det er flere som avstår fra å ta stilling til om huset er stygt eller pent. Kanskje har den kunnskap om kulturhuset som disse har ervervet gjennom sine sanser, ikke ledet til et behov for å avsi en slik dom. Martens angir selv i en spennende drøfting av Melnikovs kulturhus i Moskva versus kulturhuset i Bærum en rekke andre kunnskapsmessige forhold som en sansemessig orientering kan lede til. Det er derfor forunderlig at begrepsparet stygt/pent er det som den sansemessige kunnskapen skal reduseres til, og bare det. Denne kunnskapen er som Martens selv viser, sammensatt og rommer et hav av nyanser.

Et annet poeng til Martens er at han mener at vi arkitekter har greie på hvordan de omgivelsene vi er med på å skape, virker på våre medmennesker. Men selv om arkitekter har en oppfatning av hvordan det de tegner kommer til å virke på oss, så er jeg og alle andre likevel helt suverene til å la våre sanser virke og gi hver av oss våre helt spesielle opplevelser av og kunnskap om den formverden arkitektene skaper. Det viser Martens at også gjelder for ham i hans oppfatning av Bærum kulturhus. Både arkitekter og ikke-arkitekter er begge grupper som rommer mennesker med mange ulike syn og tenkemåter. Dette er forhold som vil kunne skifte gjennom modning/erfaring, økt interesse, endring i innstilling og tilført kunnskap. Martens åpner selv i siste avsnitt for at han med tiden kan komme til å se på Bærum kulturhus med nye øyne. Nettopp med et slikt utgangspunkt kan vi unngå å stivne i våre oppfatninger og gå glipp av de estetiske erfaringer et åpent sinn gjør mulig.