Nyheter

Forarmede byrom

Trondheims byantikvar Gunnar Houen har sittet i stillingen siden den ble opprettet i 1984.  Vi tok plass i hans rubinrøde Peugeot for en tur i bynære strøk.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 09/10 2015
Byantikvar Gunnar Houen er fornøyd med at de har bevart litt aksjonskunst, en original graffiti fra husokkupasjonstiden på Svartlamon er malt opp igjen på veggen bak ham. Foto: Ingebjørg Semb
På vei bort til bilen skimtes Brendeland & Kristoffersens Strandveien 37. Ikke byantikvarens favoritthus, skal det vise seg. Foto Ingebjørg Semb
På vei bort til bilen skimtes Brendeland & Kristoffersens Strandveien 37. Ikke byantikvarens favoritthus, skal det vise seg. Foto Ingebjørg Semb

Gunnar Houen har lovet redaksjonen en guidet biltur i Trondheims bynære suburbia for å se på «forarming av byrom». Vi skimter byantikvaren et stykke bortenfor Ramp Pub & Spiseri i Strandveien, hvor vi er blitt bedt om å møte opp. Skikkelsen som kommer mot oss er sterkt preget av sidevind fra stormen Roar.

 

Til venstre for ham ligger Nyhavna og ubåtbunkeren Dora I. Til høyre ligger Norges eneste hele bydel med husokkupasjonsopprinnelse, Svartlamon. To høyst aktuelle områder hvor det står mye byutvikling på spill. Dessuten er verneverdiene store, og faktisk litt like.

  

Ikke musealt vern

– Dette utrolige marineverftet Drontheim, stedet hvor man skulle få ubåtene som skulle føre ubåtkrigen i Nord-Atlanteren ship shape. Det er et krigshistorisk minnesmerke som vi må ha med oss, men som vi ikke kan ta vare på som en samling museale objekter. Vi har gått inn for en transformasjon med sikte på å ta vare på de viktigste karaktertrekkene og de viktigste bygningene, sier Houen.
 

Heller ikke på Svartlamon er det de museale verdiene som gjelder, forteller Houen.

– Nedre Lademoen er et av de områdene vi trodde toget hadde gått for på 80-tallet, så vi tona ned vår interesse. Så kom aksjonene fra disse fremmelige ungdommene som sa at dette skal vi ha, ellers blir det bråk. Kulturminnevernet her må knyttes til at området har status som byøkologisk forsøksområde og dermed lavkostprofil på istandsetting av hus. Vi har en annen vernestrategi her enn for trehus-
bebyggelse i mer venerable strøk hvor vi blant annet vektlegger rekonstruksjon. Her sier vi at det viktigste er å ta vare på bruksmulighetene når man gjør endringer. Det å beholde et utidsmessig husmorvindu blir vern, hvis du skjønner. Dette er et testområde for byantikvarens ulike vernestrategier. Dessuten er prosjektets historie som et aksjonsdemokratiprosjekt også på en måte verneverdig, sier Houen.

Houen viser fram en graffiti fra den gangen området ble inntatt av husløse unge mennesker med forkjærlighet for punkemusikk og spreke hårfarger. Motivet er malt opp i svart og hvitt. Litt lengre bort står en rød Corvette.
 

– Her ser vi et eksempel på kjøretøyene i området, ler byantikvaren.Hans eget står litt lengre bort i Strandveien. En liten, rubinrød Peugeot som har plass til hele arkitektnyttredaksjonen, viser det seg.

 

Lilleby er en utbygging byantikvaren kan tåle. Verken forarmende eller 
bydrepende. Foto: Cecilie Klem
Lilleby er en utbygging byantikvaren kan tåle. Verken forarmende eller bydrepende. Foto: Cecilie Klem

Savner eksperimentell transformasjon 

Peugeoten kjører forbi Ringnes bryggeris trondheimsavdeling, tidligere E.C. Dahl, og inntatt av tyskerne som administrasjon for ubåtbasen i Nyhavna under krigen. Her skal det visst bli ølhall. Så går turen opp til Lilleby hvor et lite, kompakt industriområde nå gjøres om til boligfelt. Her har man diskutert hvor mye verkstedstruktur man skal ta vare på, og byantikvaren legger ikke skjul på at han syntes det ble for lite. Verkstedhallen fra 1952 ble et kompromiss.
 

– Det står igjen som en åpen invitt til å gjøre noe miljømessig for boligområdet. Hvis de har guts til det da, sier han.
 

Litt lengre bort er det revet et stort smelteverk. Byantikvaren er ikke glad for rivingen og mener det bure vært bevart som et utgangspunkt for eksperimentell transformasjon.
 

– Her skulle det blitt boliger, det skulle vært bygget kasser inni denne svære strukturen, boliger for studenter eller noe sånt, man kunne hengt inn flotte Archigram-aktige dingser og bokser. Men det er ingen som har økonomiske muskler i kombinasjon med et så fritt perspektiv på muligheter. Sånt får man knapt til i London, sukker han.
 

Vi venter spent på en harang om forarmet bylandskap og øde boligfelt. Men om Lillebyutbyggingen har han ikke mye stygt å si. Den er tett, men representerer en måte å tenke om fortetting i sentrumsnære områder på, som byantikvaren har nogenlunde sansen for.
 

– Den er holdt innenfor det parametersettet som gjaldt for fem år siden, da byens politikere ennå ikke hadde kastet alle hemninger, som man er i ferd med å gjøre i denne byen nå, sier Houen.
 

– Nå er det sky’s the limit. De er i ferd med å gi fullstendig f... i fornuftige høydebegrensninger knyttet til solhøyder og sånne ting. Utfra en klokkertro på at boligbobla holder, sier byantikvaren og legger til at han antar vi ikke kommer til å beholde alle banneordene når vi skriver ut intervjuet.

 

Byggherrene

Vi spør om Trondheim mangler byggherrer som tenker langsiktig og ikke bare er ute etter rask profitt.

– Vi hadde Terje Roll Danielsen på Nedre Elvehavn, da. Han hadde et slikt perspektiv. Han skjønte at man skaper reell merverdi hvis man gir litt tilbake til samfunnet, forteller Houen.
 

Danielsen regnes som hovedmannen bak utbyggingen av Nedre Elvehavn og Solsiden, som stadig dras fram som eksempler på vellykket transformasjon og byutvikling. Danielsen var tidligere journalist i Adresseavisen og ble etter hvert en mektig investor. 

I 2010 gikk selskapene hans konkurs.

 – Han var en sånn kultivert gründertype, legger Houen til.

Bak oss ligger tomta hvor Obos’ Ladebyhagen skal bygges. Også det et eksempel på voluminøs, men ikke for tett og ikke for høy ny boligbygging, ifølge Houen. Han mener fortettingen politikerne vil ha er for aggressiv, tatt i betraktning at Trondheim er en liten by. Han mener en alternativ idé er å spille videre på de bystrukturene som finnes rundt Trondheim, som for eksempel Stjørdal, en halvtime unna med bil.

– Der har du plass til å fortette, med gateløp som i en prærieby, forklarer han. Å bygge ut nok kollektiv transport mellom byene er heller ikke urealistisk, tror han.
 

Vi minner ham om at han lovet oss «forarming av byrom», og der kommer kjøpesenteret Sirkus Shopping til syne borti gata. Byantikvaren gir det en lekse om at fasaden er lukket mot områdene rundt, og at boligfeltet på toppen av det er stengt inne og avskåret fra omgivelsene.
 

– Her kan man spørre: Hva er arkitektonisk kvalitet? sier Houen kort.

Tag arkitekter, som har kontorer i Bergen og Oslo, har vunnet pris for passivhusboligene på toppen, som også er registrert som forbildeprosjekt i NALs prosjektdatabase. Selve kjøpesenteret er tegnet av oslokontoret Narud Stokke Wiig.

 

Peker og ratter. Det kan virke som om byantikvar Houen har kjørt folk rundt 
på guidet tur før. Studentboligene i svingen rett ved Sirkus kjøpesenter. Foto: Cecilie Klem
Peker og ratter. Det kan virke som om byantikvar Houen har kjørt folk rundt på guidet tur før. Studentboligene i svingen rett ved Sirkus kjøpesenter. Foto: Cecilie Klem

 

Gjennom den regnvåte frontruta skimtes den høyreiste bygården til Brendeland & Kristoffersen i Strandveien 37. Byantikvaren er ikke så begeistret for formgivningen, medgir han, men det er «et hus plassert inn i en situasjon i en aksjon,» sier han som for å mildne kritikken, og understreker at prosjektet var i tråd med målet om å skape boliger med lavt kostnadsnivå.

 

– Å klare å bygge rimelige boliger så langt forskrifter og regelverket tillater er vesentlig her, slår han fast.

  

Studentby ved Lerkendal. Foto: Ingebjørg Semb
Studentby ved Lerkendal. Foto: Ingebjørg Semb
Det grenser til dårlig stemning forbi det 21 etasjer høye Scandic hotell ved Rosenborgs hjemmebane. Foto: Ingebjørg Semb
Det grenser til dårlig stemning forbi det 21 etasjer høye Scandic hotell ved Rosenborgs hjemmebane. Foto: Ingebjørg Semb

Magamål

Vi kjører i retning Kristiansten festning og kommer inn i en vei med ny boligbebyggelse på den ene siden og femtitalls lavblokker på den andre. Nok et eksempel fra en tid da det fantes magamål hos myndighetene, mener Houen.  
 

– Dette området har et nivå på bokvaliteten som man nå går bort fra når man planlegger nye boligfelt. Her er det lys og luft og rom, slår han fast.
 

Så går turen gjennom campus på NTNU og videre nedover mot Lerkendal stadion og Scandic Lerkendal, hotellkongens Arthur Buchardts hjertebarn.
 

Byantikvaren sier ikke stort, han tenker vel at det er opplagt hva han mener. Hotellet er 21 etasjer høyt, og vi har nettopp snakket om silhuetten i trondheimsskåla. 
 

– Er det noen uteområdekvaliteter igjen her, da? spør han retorisk. Og legger til at Lerkendalhotellet ble bygget omtrent samtidig med det omstridte Clarion-hotellet nede på Brattøra.
 

Stemningen i bilen stiger betraktelig nedover Elgeseter gate, og særlig når vi kommer til studentboligbygget i det som kalles Teknobyen, prosjektert av spanske MEK  Architects og fullført i samarbeid mellom Mek og Link arkitektur for Studentsamskipnaden i Trondheim.
 

Et infillprosjekt med åpenbare kvaliteter, mener byantikvaren.

– Det viser hvordan du med faglig årvåkenhet kan nytolke bybebyggelse og gå inn i en situasjon og gjøre fornuftige grep. Det er altfor lite sånn type kvalitet i byen.
 

Turen går mot slutten, og vi kjører over Elgeseter bru, forbi tomten hvor Per Kartvedts St. Olav kirke fra 1973 sto. Den ble revet sommeren 2014, og idet vi svinger inn mot Katedralskolen, spør vi hvor hardt by-
antikvaren prøvde å hindre riving.
 

– Vi prøvde, slår Houen fast. Så mye mer sier han ikke, bortsett fra at kampen var tapt da de så listen over de åpenbare bygningstekniske svakhetene. Konstruksjonen var i ferd med å ruste opp, forteller han.

Vi parkerer ved den relativt nye kontorbygningen som huser Byantikvarens kontor, et prosjekt han selv var veldig kritisk til i sin tid. Tidligere kjent som Forenede/Gjensidigebygget, ble det tegnet av Narud Stokke Wiig og brøt med høydereguleringene i Trondheims Midtbyplan. Houen identifiserer seg med den franske kulturpersonligheten Guy de Moupassant, som var sterk motstander i Eiffeltårnet, men som likefullt ofte ble observert i tårnets restaurant.

 

– Da svarte han at det var det eneste stedet i byen hvor han slapp å se silhuetten av tårnet. Sånn kan du si jeg også har det, ler Houen.