Nyheter

Frihet i en liten eske

Flere av utstillingene i Oslo arkitekturtriennale fokuserer på problemstillinger som vil påvirke hvordan vi tenker på interiører fremover.


Hva sier tingene våre om hvor og hvordan vi føler tilhørighet? Hvor oppbevarer vi hva, og hvordan forvalter vi tingene som tilhører oss? Det er en av mange problemstillinger knyttet til Oslo arkitekturtriennales hovedtema «Etter tilhørighet». Illustrasjon av Superunion Architects

Triennalen tar for seg spørsmål rundt vår tilhørighet og følelse av et hjem i en

verden preget av økt globalisering av mennesker, informasjon og varer. Flere av

utstillingene fokuserer på problemstillinger som vil påvirke hvordan vi tenker på interiører fremover.

 

Hjem nummer to

I triennaleutstillingen som vises på Nasjonalmuseet, «Om å komme til/In residence», viser det amerikanske studioet First Office sitt prosjekt «Blocks of Blabla», om Manhattans økende antall lagerbygninger, sentralt plassert i bybildet. Bak store anonyme fasader lagres folks personlige eiendeler i stadig større grad.

 

– Vi begynte å se på konsekvensene av det økende fenomenet med minilagre midt i

sentrum av Manhattan, forteller Ignacio Galàn, en av kuratorene for triennalen. Bakgrunnen for prosjektet er veksten i minilagerindustrien, som begynte å vokse frem i USA på 1960-tallet. Den rettet seg opprinnelig mot velstående forstadshusholdninger, med lagre plassert i utkanten av byene, men i takt med verden ellers er bransjen i endring.

 

Større sirkulasjon av mennesker og objekter og akselerasjon i antall boligbytter har endret markedet for minilagrene. På Manhattan er det særlig unge arbeidstagere som stadig flytter i forbindelse med jobb, som har behov for lagerplass. Økt press på byen gir mindre boligenheter og behov for å lagre eiendeler. Det er noe av bakgrunnen for prosjektet.

 

– Vi ser at det hovedsakelig er to menneskegrupper som i økende grad tar minilagre i

bruk, de som lever omflakkende liv med hyppig reising i forbindelse med jobb. Og de som bor på få kvadratmeter i byen. For dem fungerer lagrene rett og slett som ekstra skapplass og et slags hjem nummer to, sier Galàn.

 

Saken fortsetter under bildet.

Minilagerbygning i New York. Foto Brett Beyer/Oslo Triennale
Minilagerbygning i New York. Foto Brett Beyer/Oslo Triennale

 

Oslo-fenomen

Minilagertilbudet øker også i Oslo. Blant annet kan det norske minilagerfirmaet City Self-

Storage rapportere om nesten fulle avdelinger i byen. Salgsjef Christian Hanssen forteller at de i dag har ti lagerlokaler sentralt plassert i Oslo, Drammen og Bærum, og at de nå jakter på nye lokaler.

 

De ser også en endring i bruken av lagrene, fra å være mellomlagringsstasjoner til å brukes til lagring over tid. Plassmangel er en av årsakene, og en stor kundegruppe er mennesker som mer eller mindre er permanent på flyttefot.

 

Jeg liker familien min, men...

Folk flest har ting de er glade i. Alt fra den ene helt fantastiske kjolen til det markspiste

framskapet fra bestefar. Ting som kanskje ikke lenger er viktige på grunn av funksjon, men fordi de gir minner og assosiasjoner som forteller noe om hvem vi er. De blir objekter som sier noe om deg og gir en identitet.

 

Ifølge City Self-Storage er det ting av høy affeksjonsverdi, men også de mer praktiske

bruksgjenstandene som lagres. Det kan være alt fra sportsutstyr, kjøleskap til gressklippere.

 

– Men lagrene inneholder ofte objekter man forholder seg til i det daglige, forteller Ignacio Galán. I mange tilfeller viser det seg at folk reiser innom lageret på vei til eller fra jobb, for å hente eller avlevere ting, eller på vei ut av byen, for å ta med seg ting de skal bruke på hytta i helgen.

 

Reklamekampanjene for minilagrene på Manhattan spiller da også på frihetsaspektet.

Bildet er av en dragqueen omgitt av kjoler og pelskåper, og ved siden av kan man lese:

«Jeg liker kona og ungene mine, men jeg elsker minilageret mitt.»

 

Flytte hjem

Et annet interessant interiørperspektiv belyses på Doga i utstillingen «Innredning etter

tilhørighet», der fenomenet med å flytte hjem til barndomshjemmet for en periode er ett av temaene.

 

«Home Back Home», er et prototypeprosjekt laget av det spanske firmaet Enorme

Studios, Pknm Architecture og Ikea. Dette prosjektet har spesifikt tatt for seg hvordan et

hjem endrer seg når det skal ønske sine voksne barn velkommen igjen, etter at de egentlig har flyttet ut. Bakgrunnen for prosjektet er at den konvensjonelle løsrivelsesprosessen fra barndomshjemmet i den vestlige verden er i endring.

 

I den vestlige verden har tradisjonelt barndommen og ungdomsårene vært tilbrakt

hjemme hos mor og far, før man flytter hjemmefra i forbindelse med utdannelse og

jobb. Deretter har mønsteret vært at man får seg familier og etablerer seg i et nytt hjem.

Men som en konsekvens av den økonomiske situasjonen mange steder i verden, har

Boomerang-generasjonen dukket opp. Stadig flere vender nemlig hjem til utgangspunktet, barndomshjemmet.

 

I «Home Back Home» framtilles ikke tilbakeflyttingen som et nederlag eller en

fallitterklæring. Tvert imot tolkes fenomenet som et fullverdig og gangbart boligalternativ. Samarbeidsprosjektet har kartlagt behov og utarbeidet en serie med verktøy for å håndtere en tilbakeflytning til et barndomshjem. Rent fysisk er det enkle komponenter fra Ikea som settes sammen på måter som gir nye måter å dele av rom på, for å tilpasse det til en ny beboer.

 

Å dele er å bry seg?

Hva slags forhold har vi til tingene våre? Arkitektkontoret Superunion stiller spørsmålet

i sitt bidrag til utstillingen på Norsk arkitektur og designsenter, Doga. Deres prosjekt «Found» viser et utvalg av gratisobjeker de fant i løpet av 24 timer på nettstedet Finn.no.

 

Vilhelm Christensen fra Superunion forteller at de ønsker å skape en økt bevissthet

blant folk rundt forholdet vi har til ting.

 

– Det ligger til enhver tid 10 000 ting under «gis bort» på Finn.no, og det er interessant å

finne ut hva dette egentlig er. Hvilke verdier innehar de? Det vi oppdaget, var en interessant kombinasjon av veldig upersonlige gjenstander fra billigmøbelprodusenter og gjenstander som har hatt en høy personlig verdi for eieren, sier Christensen.

 

Superunion stilte spørsmål ved hva det er som gjør at vi kvitter oss med ting.

– Det har lite med nøysomhet og asketisme å gjøre, i alle fall, kan Christiensen slå fast.

 

– Årsakene er at folk flytter, at de pusseropp, eller bor midlertidig. Det er nok i mange

tilfeller også slik at folk heller kvitter seg med ting, enn å flytte det med seg. Det er fordi disse gjenstandenes verdi er lavere enn det det vil koste å flytte dem. Det sier noe om forbruksmønstrene våre, poengterer Superunionarkitekten.

 

Alle objektene fra «Found» vil bli lagt ut på Finn.no igjen etter utstillingen.

 

Meg og mitt

Kurator Ignacio Galán tror vi mennesker i stor grad definerer oss selv utfra tingene vi eier.

 

– I dagens Instagram- og Facebook-verden får tingene vi eier en stor plass på bilder vi tar av oss selv og hjemmene våre. Mye tyder mye på at disse objektene er sterkt knyttet til identiteten vår, sier han.